Noen ganger føles det å peile seg gjennom dagen som å skulle stå slalom gjennom et minefelt. Når du kjenner rustningen din er tynnslitt, og at nærmest alt av inntrykk siver inn gjennom sprekkene og trigger ditt indre hav av emosjoner, med eksplosiv virkning.
Av og til føles det rett og slett som om jeg bærer hele nervesystemet mitt utenpå kroppen. Så blottet. Så sårbart. Nokså ironisk, da jeg vet jeg av mange kan oppfattes som en veldig upåvirkelig person ikledd et hardt skall - mens sannheten egentlig er at jeg analyserer omgivelser og absorberer inntrykk så filterløst at jeg ofte blir en eneste følelsesmessig tornado på innsiden, som nådeløst herjer og river meg i alle mulige retninger.
Det krever for meg alt jeg har av konsentrasjon for å sjonglere alle disse ballene i luften, og samtidig skulle være mentalt tilstede i kommunikasjonen med andre mennesker. Jeg tenker, føler og reflekterer over så mye til enhver tid, at det tidvis faktisk oppleves som en alternativ indre heltidsjobb - uten mulighet for matpauser.
For eksempel, er det å passere et blindt menneske med førerhund på gaten for meg en typisk utløser... Det fungerer faktisk som en slags universalnøkkel som åpner så å si alle mine ulike følelsesmessige sluser, og trigger tilnærmet hele spekteret av emosjoner. Som en tsunami skyller de innover meg i forbipasseringen, og jeg får brått en omfattende ryddejobb med å skulle sortere og bearbeide et fullstendig kaos av tanker og følelser i uregjerlig spinn.
Sorg, på vegne av mennesket som er frarøvet evnen til å se.
Tristhet og
dårlig samvittighet, over livets urettferdigheter - hvorfor ham/henne, og ikke meg?
Glede og
takknemlighet, fordi vedkommende får hjelp til å manøvrere seg gjennom hverdagen, og likevel kan leve et verdig liv. Og ikke minst, det som virkelig rører ved roten av hjertet mitt; det vakre samspillet mellom menneske og hund, basert på tillit og kjærlighet til hverandre. To verdifulle vesener på hver sin måte, som utfyller hverandre og tar fatt på livet sammen. Det er virkelig noe av det nydeligste jeg ser, til en slik grad at jeg faktisk sliter med å holde tårene i sjakk. Jeg blir så inderlig rørt.
Noen ganger kan bare det å se en flokk fugler fly forbi meg i all sin prakt være nok til at jeg kjenner tårene presse på. Friheten og uskyldigheten disse vesenene for meg symboliserer er så ubeskrivelig vakkert, at jeg faktisk har vanskeligheter med å sette ord på hvor dypt det rører meg. Samtidig dukker da gjerne også tanken på alle verdens fugler i fangenskap opp - de som ikke er like heldige, som er blitt dømt til uverdige liv i små bur uten mulighet til å få strekke ut vingene sine, frarøvet sin frihet for det egoistiske menneskets underholdning. Det gjør meg så sint, og det gjør meg så vondt.
Så har vi jo de tilfellene hvor jeg registrerer åpenbar lidelse hos et annet vesen, hos dyr så vel som hos mennesker. Det er virkelig ingenting som river hjertet mitt mer i fillebiter... Med en allerede oversensitiv følelsesradar, er dette observasjoner som gjerne oppleves forferdelig utfordrende å skulle prosessere - for nei, jeg er rett og slett ikke i stand til å bare overse det og bevege meg upåvirket videre. Det resulterer gjerne i total unntaktstilstand på innsiden, hvor jeg må iverksette alle mulige forsvarsmekanismer for ikke å bryte sammen. For å ta et eksempel, er det nå snart en måneds tid siden jeg passerte en haltende kråke med ødelagt vinge på gaten, som tydelig hadde vanskeligheter med å fungere - jeg sliter fremdeles per dags dato med å få ristet av meg sorgen som slo innover meg på denne fuglens vegne...
Typisk meg, ender jeg der og da i tåken av det akutte følelseskaoset mitt med å instinktivt senke kroppsholdningen, og forsøke å tilnærme meg fuglen som en utspekulert katt på musejakt, i håp om å få fatt på den og kunne levere den et eller annet sted for behandling - dessverre uten hell. Jeg kan jo umulig ha sett videre mentalt frisk ut der jeg stivpynta trava hvileløst alene rundt i parken midt i Oslo, med lett narkisknekk i knærne på desperat kråkesafari... En gang begynte jeg til og med å småtute for meg selv idet jeg gikk forbi vinduet til en interiørbutikk på en litt tung dag, fordi det stod utstilt puter med det jeg syntes var så utrolig nydelige natur- og dyremotiv at det rett og slett rakna litt for meg. Forbipasserende må jo ha oppfattet meg som et eller annet litt tyngre psykiatrisk tilfelle... Det var altså bare et så fint lite lyspunkt å få øye på midt i den tjukke jungelen av grå murbygg, eksosluft og tung trafikk - hvilket jeg endte med å absorbere som en uttørka svamp.
Jeg har rett og slett bare måttet forsone meg med min natur og akseptere at det er slik jeg er; jeg har et forferdelig levende følelsesliv, som ofte instinktivt og impulsivt avgjør handlingsmønsteret mitt i hverdagen. Hvorvidt det er en positiv egenskap eller ei, kommer selvfølgelig helt an på situasjonen. Det er fordeler og ulemper med alt, og det er viktig å jobbe kontinuerlig med seg selv for å finne en sunn balanse. Jeg er fremdeles et prosjekt under arbeid.
