«Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv.»
Å våge reddet livet mitt.
Min aller inderligste takknemlighet til Livslosen for alt de er og for alt de gjør. For å være en trygg havn. For mot til å ta de tøffe samtalene. For å være en medvandrer i mørket når man ikke lenger klarer se noen vei videre.
Å legge meg inn har utvilsomt vært noe av det mest krevende jeg har gjort - som å skulle påbegynne et uoverkommelig maratonløp når du for lengst er tom for krefter - men til gjengjeld med uvurderlig utbytte. Uten dem hadde jeg ikke vært her nå. Noe det tildels føles litt surrealistisk å tenke på i dag - hvor tung og altoppslukende den mørke tåka ble, hvor nådeløst den blokkerte alt av gangsyn, og hvor skremmende nær jeg faktisk havna å tape mot den.
Det er riktig nok fortsatt et stykke å gå, selve jobben og de tøffe takene begynner nå - men nå med los gjennom terrenget og håp som kompass, og for dette føles et takk rett og slett ganske fattig. Likevel, for alt det er verdt: Tusen takk! - For å bli tatt imot med åpne og trygge armer når døden føltes som eneste alternativ. For all verdifull forståelse og støtte. For hjelp til å finne en vei.
Jeg velger å dele fordi jeg selv av erfaring vet hvor verdifullt det kan være for et menneske som strever å få innblikk i at det faktisk kan finnes en vei ut av selvmordstankenes nådeløse grep - selv når man innerst inne har gitt opp, og å skulle ende livet er blitt et instinkt. For å forhåpentligvis kunne gi et lite glimt av håp i en håpløs sinnstilstand, som for noen i den tyngste tåka av smerte potensielt kan bety forskjellen på liv og død.
Noen gjennomgående kur mot smertefulle prosesser i oss som mennesker finnes dog ikke. Å rosemale ville være å lyve. Livet har tross alt ikke de rette komponentene for å være en rosenrød affære - ikke for noen av oss. Å leve er lidelse, som Friedrich Nietzsche en gang sa - etterfulgt av at å overleve er å finne en form for mening i lidelsen.
Jeg kjenner fremdeles mye på at livet er vondt å være i, og har så lenge jeg kan huske båret med meg en slags uhelbredelig livssorg over verden. All dens lidelser, brutalitet og hjerteløse grusomheter, som rammer så evinnelig mange uskyldige, forsvarsløse liv. Viten om at det foregår der ute i ethvert øyeblikk. Ethvert åndedrag. Det absorberes i meg som en tørr svamp, med resultat i et permanent åpent sår i sjela. Jeg føler på mange måter at jeg ikke er grunnleggende funksjonelt kobla til å klare å håndtere eller distansere meg fra det. At dette er en verden jeg egentlig ikke er helt skapt for å kunne klare å leve i. Som en fisk på land.
Men (og det er et stort og avgjørende «men»), jeg har med hjelp lært meg å finne så smått tilbake til verdien og gleden i det som til tross pleide å holde meg gående før alt mistet farge. Jeg er i prosess med å lære meg å tro på at jeg faktisk har betydning for dem som står meg nær, og at det er verdi i det lille jeg kan gjøre på min vei for en bittelitt bedre verden. Det er tungtveiende komponenter i det store regnestykket som gir ny giv til å fortsette å prøve så godt jeg kan som menneske den tiden jeg har her. En ny sjanse til å kunne gjøre meg nye og kanskje bedre erfaringer gjennom dette verdifulle engangstilbudet vi kaller livet. En dag av gangen.
