Noen ganger kan verden miste farge, og ens eksistens miste mening. Du mister deg selv, og du mister tro på en vei videre. Å være i live kan bli så uutholdelig smertefullt at desperasjonen etter å få slippe bevissthetens tortur overdøver alt du måtte ha hatt av håp og rasjonell tankegang.
Selvforakt, skyldfølelse og et rivende sinne mot deg selv for egen udugelighet som menneske sliter deg i fillebiter, mens du drilles av eksistensiell angst til kroppen skjelver av utmattelse. En slags mental trykkoker som lenge har måttet romme for mye blir til slutt for full, og manifesterer seg fysisk i brystet gjennom en overveldende følelse av å være i ferd med å eksplodere.
Du strippes for alt du er - til du står igjen som et tomt skall av deg selv. En skygge av et menneske. Verdiløs dødvekt. En byrde for deg selv og andre. Og alt du klarer å tenke på er hvilken vinn-vinn-situasjon det ville være for alle om du la fingern på avtrekkern og satte en endelig sluttstrek for din tilstedeværelse i verden.
Flukten, og redningen, har for meg mang en gang blitt gjennom brettet med sovetabletter når det har blitt for tøft - et slags midlertidig light-alternativ til å fyre av et avsluttende skudd i hodet. Bare få skrudd av bevisstheten for en liten stund. Pause. Få slippe å være. Til du sakte, men sikkert kan klare å samle nok krefter til å reise deg igjen, og jobbe deg opp fra avgrunnen.
Selvfølgelig ingen optimal mestringsstrategi, det erkjenner jeg - men hva er vel egentlig optimalt i verden vi lever i. Noen ganger gjelder det rett og slett å søke seg til det minste av to onder, hvilket jo på et vis gjenspeiler et slags glimt av håp der inne et sted, selv om det skulle være aldri så lite. Man må i overlevelsens navn bare tillate seg å rettferdiggjøre et og annet litt tvilsomt steg på veien nå og da, dersom det faktisk er det eneste som kan finte deg bort fra å velge vekk livet i de mørkeste og mest desperate stunder.
Denne gangen viser riktig nok et maraton gjennom brettet med sovetabletter seg å ikke være tilstrekkelig. Mørket er tyngre og mer dominerende enn noen gang. Det vil ikke slippe taket. Jeg er tom for krefter. Jeg har latt det gå for langt for lenge, og innser at jeg må legge en viss «stolt selvstendighet» og forakt for selvmedlidenhet til side, ta av maska og be om hjelp.
Jeg klarer ikke lenger finne tilbake til håpet, fargene eller meningen på egenhånd.
