Kveldene er absolutt verst. Når mørket har senket seg og rommet fylles av en øredøvende stillhet - det er da aktiviteten i hodet blusser opp med full styrke. Et fullstendig kaos av krigende tanker i alle mulige retninger. En komplett kontrast til roen som regjerer utenfor kroppen.
Jeg skulle ha gjort ditt. - Jeg skulle ha gjort datt. - Jeg gjør ikke nok. - Jeg presterer ikke godt nok. - Jeg skulle ha vært et bedre menneske...
Ingen er vi perfekte, det er sant nok - ikke har jeg noen ambisjon om å være perfekt heller. Jeg føler bare at jeg kommer til kort på så mange områder. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer for andre, for samfunnet, og for verden... Gjort en forskjell.
Det er generelt ikke alltid like lett å være menneske i dagens samfunn, spesielt ikke om man er innehaver av en tildels sensitiv sjel. Av og til kan jeg bli liggende i timevis og bare gruble over verden og menneskene i den - hvorfor de gjør som de gjør, hvorfor verden er blitt som den er blitt. All kynismen, all brutaliteten, og all urettferdigheten. Det er så mye som gjør meg så grenseløst vondt å tenke på. All unødvendig lidelse blant mennesker og dyr, enda samfunnet har utviklet seg betraktelig på så mange fronter - og likevel henger vi så inderlig etter på andre.
Den utbredte egoismen er vel kanskje det verste. Og kombinert med mangel på samvittighet og respekt for andre likeverdige individer - enda verre. Jeg tenker da primært på dyrene, som forsvarsløse lider i hopetall grunnet menneskers skamløse ego og følelsesløshet. Den evinnelige likegyldigheten. Det hele er så meningsløst. Bare tanken på alt dette slår meg tidvis fullstendig ut mentalt. Jeg slutter å fungere, og tårene strømmer på. Som nå. Jeg får ikke sove. Selv om jeg, sliten til sinns, sårt har behov for en pause fra verden, er det likevel umulig å falle til ro når tankene og følelsene spinner rundt på høygir, i en evig ond sirkel.
