Human race - a virus with shoes

Menneskeheten. - Fullstendig klar over at jeg selv er en del av arten, er mennesker noe jeg i stor grad misliker. Selvfølgelig finnes det unntak, mennesker jeg personlig verdsetter og finner glede i - med gode verdifundament og evne til kritisk og selvstendig tenkning - men det store bildet tatt i betraktning er disse særdeles få. Misforstå meg for all del ikke, alle menneskeliv er like mye verdt - intelligente eller ei, det både anerkjenner og respekterer jeg. Vi er alle forskjellige. Jeg har simpelthen problemer med å akseptere det jeg anser som en epidemisk ødeleggende mentalitet blant så altfor mange av oss. Eller rettere sagt; jeg nekter å akseptere. - Ignoransen. Menneskers manglende refleksjonsevne- og vilje. Likegyldigheten.

Innforstått med at mine synspunkter tildels kvalifiserer meg som en misantrop, liker jeg personlig ikke begrepet i seg selv. Mest på grunn av den "hatende" delen av det. Hat er en følelse jeg ikke ønsker å bære med meg, ei heller tillater meg selv å føle på samme hvordan omstendighetene måtte være - en følelse jeg anser som ren gift for egen sjel og sinn.

Sinne? Ja, jeg skal faktisk innrømme at sinne tidvis i stor grad regjerer følelseslivet mitt, som en direkte konsekvens av min frustrasjon og oppgitthet over menneskeheten og dens regelrette dumskap. Sinne, men ikke hat. Jeg hater ikke mennesker, jeg mer anser selve rasen som patetisk. Hvorfor? Primært grunnet menneskers behov for og evne til å bevisst utføre ondskapsfulle handlinger, menneskers egoistiske og ødeleggende levemåte og interesse av å anse seg selv som overlegen andre individer. - Derfor liker jeg best dyr. Dyrene innehar ikke denne graden av bevisst kynisk handlingsmønster.

Og nei, dette handler ikke om å indirekte sette meg selv og min egen person på en pidestall, tvert imot. Man må ikke nødvendigvis se på seg selv som bedre enn noe for å avsky det - det handler simpelthen om å også se svakheter hos seg selv. Jeg er jo også et menneske, men jeg innser og innrømmer likefullt at jeg langt ifra er fullkommen med mine mange feil og mangler. Dèt er dessuten noe av hva jeg ellers misliker ved mennesker; selvforherligelse, - også fordi jeg finner dem forferdelig adekvate. Jeg føler rett og slett ikke at strebenen etter og normalitet i praksis er med å bidra til dypere og tilstrekkelig selvbevissthet. Jeg merker jeg fordømmer saueflokkmentaliteten og trangen til å "passe inn" - redselen for å stikke seg ut i mengden.

Jeg observerer mennesker mye, deres interessefelt, og det meste av hva jeg erfarer at de nyter å snakke om seg imellom, er ting jeg finner forstyrrende banalt og trivielt. Platt. Tomt og meningsløst. Jeg føler som sagt intet hat, jeg føler bare ikke at de opplever virkeligheten på et slikt nivå eller i en slik sinnstilstand som gjør at jeg klarer å respektere eller sette pris på dem. Derfor velger jeg å eksistere separat, store deler av tiden, i mitt eget univers av musikk, filosofering, lesing, skriving, maling og trening - mine viktigste mentale næringskilder og personlige terapi.

Man kan vel kanskje si at det eksisterer et slags mørke i meg, men jeg aksepterer det. Det er en del av min mentale tilstedeværelse, og jeg ville ikke vært meg foruten.