Earth can provide enough to satisfy everyone's need, but not everyone's greed. It was created for all of us, not some of us. We are all earthlings

Det er stunder hvor verden for meg rett og slett oppleves for brutal å være en del av... Stunder hvor jeg grunnet stadige påminnelser om verdens grusomheter mentalt kollapser, og ikke lenger ønsker å være her.

Det er så mye jeg føler og sanser i hverdagen gjennom alt jeg ser, hører og opplever - lidelse hos andre individer som jeg grunnet manglende filter selv absorberer i min egen sjel. Enkelte ganger blir det bare for mye å håndtere, med en lei tendens til å overskygge det som faktisk finnes av gleder og lyspunkt. Sinnet overbelastes, og jeg kan ende opp ute av stand til annet enn å falle sammen i frustrasjon og gråt. "Ute av syne, ute av sinn" fungerer simpelthen ikke for meg. Jeg klarer bare ikke forsone meg med at mye i verden er som det er, selv om det ikke nødvendigvis direkte rammer meg her og nå.

Jeg gråter fordi vi forurenser naturen vår med mengder av søppel, fordi regnskogene hugges ned, fordi så mange mennesker lever i sult og nød, og fordi utallige friske dyr lider og ender sine liv på slakteri under meningsløs tortur hver eneste dag.

Jeg gråter fordi vi i tåken av grådighet på mange måter står i fare for å kjøre vår egen planet til grunne.

Jeg gråter fordi verden er fylt med så mye egoisme og splittelse, og for hvordan vi tar så mye for gitt.

Jeg gråter av tanken på hvor hjerteløst vi i mange tilfeller behandler våre medskapninger, og hvordan vi behandler hverandre.

Jeg gråter fordi likegyldighet, egoisme og grådighet i for stor grad har vært med på å bygge vår verden i dag, og fordi det alt i alt egentlig er så lite som skal til for å endre kurs. - Løsningen ligger i vår egen mentalitet. Det er opp til hver og en av oss. Deg og meg.

Jeg river meg i håret av frustrasjon fordi en endring er rett rundt hjørnet, men vi ikke er mange nok og ikke har tyngde nok til å faktisk kunne gjennomføre 100%.

Jeg gråter fordi jeg er oppgitt. Fordi jeg føler meg så jævla maktesløs.

Jeg skulle så inderlig ønske flere ville våkne. Åpne øynene for realiteten, bryte ut av autopilot og for alvor se alt det vakre og uskyldige vi så kynisk og ukritisk utnytter og mishandler her i verden. Anerkjenne viktigheten av respekt for jordens natur, og virkelig innse verdien i alt liv rundt oss.

Vi har gått oss så forferdelig vill på veien...

It gives soul to the universe, wings to the mind, flight to the imagination, charm and gaiety to life and to everything. Music is my religion

Musikk... Det finnes ingen dypere, deiligere eller mektigere rus. Det finnes inget annet som på samme måte får meg til å leve meg inn i og nyte øyeblikket, og virkelig bare absorbere følelsen av å leve. Her og nå. Idet jeg skrur opp musikken og lar meg rive med forsvinner både tid, rom og sted. Det finnes ingen gårsdag, ingen morgendag - bare den brusende ekstatiske følelsen som kryper innover deg, eksploderer i millioner av små kilende fragmenter, og fyller sjel og sinn med mental orgasmisk tilfredsstillelse.

Hva faen ville livet vært uten musikk? Jeg erkjenner i hvert fall at verden for min del ville vært et begredelig tomt og på mange måter meningsløst sted å være foruten . Musikk er for meg alt. Det er kunst, det er terapi, kilde til både motivasjon, refleksjon, sjelelig utvikling og genuin lykke. Når livet slenger utfordringer i trynet på deg som mest av alt ligner noe faenskapelig som har kommet ut av ræva på satan, er musikken der og tar deg imot - som et idiotsikkert redningsnett. Og når livet gir deg medvind, er musikken der med sin unike magi som hjelper deg å nyte de gode øyeblikkene til det absolutt fulle.

Selv på mitt sekstende år som urokkelig blodfan av System Of A Down, blir jeg fremdeles som en hyperaktiv liten drittunge igjen så fort jeg får være alene hjemme, kan skru opp SOAD på max volum og bare gi meg fullstendig hen til den lidenskapelig eksplosive gnisten som oppstår i hjernen min. Ingen grenser, ingen hemninger. Da skyter mitt vedkommende i lysets hastighet gjennom stua tilsynelatende med ei remse kinaputter i ræva, headbanger på meg medium nakkesleng, seriestuper kråke og simpelthen klikker meg svett. Det eneste som mangler i slike stunder er lange pupper jeg kan kaste lasso med for moro skyld.

Jeg blir rett og slett ikke lei, musikken og tekstene deres slutter aldri å tilfredsstille meg,

hverken på det ene eller det andre planet. System Of A Down gir meg superkrefter.

"When you lose small mind
you free your life"

You can't run from feelings. You have to face them. Otherwise your future will look just like your past

Når man blant mennesker i hverdagen er opptatt av å "holde masken", fokusert på å undertrykke eget indre mørke, og samtidig anstrenge seg for å gi alt man har av positivitet med den hensikt å være et behagelig vesen for andre å forholde seg til, er det ubeskrivelig deilig å ha et fristed som dette å av og til kunne søke tilflukt. Et sted hvor man kan la masken falle, tillate seg å sette ord på og skildre tanker og følelser, prosessere og bearbeide det som ellers blir lagt lokk på.

Misforstå meg ikke, jeg er selvfølgelig meg selv 100% til enhver tid, min personlighet er slik sett urokkelig (jeg nekter å la depresjonen betegnes som en del av min faktiske personlighet da dette er en sykdom som med tiden forhåpentligvis kan kureres, enten helt eller delvis). Men det er ikke til å stikke under en stol at det krever mye å skulle møte verden med et smil, dersom man på innsiden er slitt ned til felgen og infisert av tung sorg. Ja, jeg er meg selv overfor andre mennesker i det daglige, men jeg består av et bredt mentalt spekter hvor det også er sider der ingen får innsyn - et avlukke hvor jeg ikke tillater noen andre adgang enn meg selv. Mine mørkeste tanker og følelser er rett og slett noe jeg aldri lar få se dagens lys. Ikke engang her inne avsløres det helt ufiltrert, enda jeg strekker meg nokså langt i å erkjenne mine utfordringer.

Jeg er litt som katten; etter mange års erfaring er jeg blitt en mester i å skjule smerte. Og blir det hele for tungt og smertefullt å håndtere, gjemmer jeg meg vekk og søker isolasjon. Bort fra alt og alle, og nekter å titte frem igjen før jeg skulle klare å stå oppreist uten synlige plager. Jeg lar simpelthen ikke masken falle foran andre mennesker. Jeg får det bare ikke til.

Dette er det flere grunner til... Ikke bare er det fordi jeg er opptatt av at relasjonene til mine medmennesker skal oppleves positivt fra deres hold - jeg makter rett og slett ikke tanken på å skulle legge mine byrder over på andre - men jeg skal innrømme at det også er fordi jeg opplever det som forbanna vanskelig å skulle la teppet falle, og åpent vise seg så naken og så sårbar. Jeg er ærlig om at det under overflaten skjuler seg en lidelse, men jeg nekter å la depresjonen ta så fullstendig overhånd at den også forgifter menneskene rundt meg.

Mye derfor er muligheten til å kunne skrive så betydningsfull for meg, og muligheten til å kunne danne meg et fristed. Som her inne. Her kan jeg utfolde meg og benytte meg av min egen form for terapi, og så får det være opp til andre om de er interessert i å vite av det eller ei. For min del er det samme faen, bare det utvises forståelse for at jeg trenger å håndtere utfordringene på min måte. Vi er alle forskjellige med forskjellige behov. Mitt er å få jobbe med meg selv i fred og ro uten sympatibemerkninger når mørket faller over meg.

For nei, det er ikke synd på meg. Livet mitt er ikke bare et eneste mørke, selv om det kanskje kan være lett å få et slikt inntrykk av å lese her inne. Dette er mitt fristed, mitt sted for åpenhet og egenterapi - simpelthen en dass forbeholdt skriftlig dritt hvor jeg stikker innom når jeg må "drite", så slipper jeg å forpeste omgivelsene mine. Jeg er heldigvis såpass priviligert at jeg også har flere lysglimt, gode dager og perioder jeg får oppleve, og som jeg med enorm takknemlighet og etter beste evne nyter til det fulle mens de er her. Det er bare det at jeg til enhver tid ufrivillig er nødt til å dra på dette mentale blyloddet som er lenket fast i meg, og som derfor stjeler mye av min energi.

Noen ganger oppleves blyloddet tyngre enn andre. Enkelte ganger urokkelig. Men når jeg gjennom hardt arbeid mestrer å bygge meg opp noenlunde greit og dermed finner ny styrke i meg selv, kan det for en liten stund oppleves ikke fullt så uoverkommelig å håndtere - selv om det likevel alltid henger på slep.

En dag skal jeg klare å knuse denne lenken. Jeg har kommet langt, jeg gir ikke opp

og jeg slutter aldri å strekke meg før denne forbannelsen er brutt.

May your trails be crooked, winding, lonesome, dangerous, leading to the most amazing view. May your mountains rise into and above the clouds

Forslått og utmattet etter stormen. Svak som faen, men likevel styrket etter å ha klart å kjempe gjennom, tross alt.

Fra å ligge lammet, lenket til sengen i mørket med dystre, drillende tanker og angst fra helvete, til så smått begynne å øyne nytt håp
og reise seg igjen... Sakte, men sikkert.

En ny start.

Å sterkt skadeskutt reise seg opp fra avgrunnen, som en eneste slagmark av et menneske, trosse motvinden og starte på nytt er beinhardt, men det må likevel gjøres. Livet venter ikke på deg, og det er ingen andre enn du selv som kan ta tak i det.

Trekke fra gardinene og slippe lyset inn i rommet, stikke hodet ut og møte verden med lyssky og blankt blikk. Et blekt, slitent ansikt, og poser under øynene... Det hele føles like forbanna skremmende og overveldende hver gang, samme hvor mange ganger man har gått nettopp denne stien tidligere. Man blir aldri vant til det, og veien er tung å gå. Men igjen, du må gjennom det.

Det er på mange måter som å gå nedover en lang, mørk korridor, uten å vite når lyset vil slås på - om det i det hele tatt vil slås på... Du har aldri noen garanti, ikke for noe som helst. Du går i ensomhet, uten å ane hvilken retning du skal. Det eneste du vet er at du bare må fortsette å gå for i det hele tatt å komme deg noe sted, samme hvor engstelig, usikker og utslitt du er. Å bli stående på stedet hvil vil bety fullstendig selvdestruksjon.

Du befinner deg fengslet inne i ditt eget hode. Et evig, uoversiktelig mørke. Veien og nøkkelen ut er å mestre å korrekt legge sammen puslespillbrikkene av et ihjelbombet følelsesliv, peile seg gjennom det uoversiktlige kaoset av blindveier og inn i en tankebane hvor det med tiden kan være mulig å øyne lys i enden av tunnelen. Du må simpelthen få oversikt over vrakrestene, gjøre det beste ut av det du står igjen med og bygge deg selv opp igjen fra scratch. Noe bruksanvisning får du ikke. Ei heller noe kart eller kompass. Det eneste du har, og som du må tørre å stole på, er deg selv.

Ja, du vil oppleve å gå deg vill, og ja, du vil mest sannsynlig gå uhorvelig feil gjentagende ganger. Du vil snuble og du vil tryne så hardt at det føles som om eneste utvei bare er å gi opp... Men, du vil med tiden komme deg gjennom og ut av labyrinten, selv om det føles aldri så håpløst når det står på og stormer som verst. Du må bare aldri tillate deg å gi fullstendig slipp på din indre tro på deg selv - til tross for at den tidvis kan viskes nesten helt ut.

Mitt dypeste ønske i frustrerende stunder som dette, er å kunne få føle at det på noe som helst vis vil være en mening med det hele. At alt vil kunne gi mening og kunne forstås i en større sammenheng på sikt. At det ikke er forgjeves... Selvmedlidenhet og å sitte og synes synd på seg selv kommer man ingen vei med.

Jeg velger i stedet så godt jeg kan å søke en eller annen form for forståelse for tilstanden, fremfor å gi meg hen til hat og sinne. Fokusere på hvordan opplevelser kan brukes som essensielle byggeklosser for egen sjel i fremtiden. Ja, depresjon kan ta livet av deg, men det kan også være en spirituelt utviklende prosess. Til syvende og sist kan motgang enten gjøre deg som menneske bitter, eller det kan gjøre deg bedre. Valget er ditt.

Husk at det ikke er dine lidelser som definerer deg, men din styrke og ditt mot.

Du er ikke din sykdom. Du har en individuell historie å fortelle. Du har et navn, en bakgrunn, en personlighet.

Å fortsette å være og å forbli deg selv er en del av kampen,
og det modigste du gjør er å fortsette livet når alt du føler for er å gi opp.

I share my story to take that tiny baby step of breaking down the stigma attached to depression. Stigma is shame - shame causes silence - silence hurts us all

Summer is here and the sun is out in full force.

I hear people out there laughing, I can hear children playing,
I hear birds singing their beautiful songs of pure, innocent tones... the sounds of joyfulness.

But inside these walls there's quite a different story taking place.

A whole other world.

A solitary journey through darkness, and despair.

Morbid and brutal emotional battles, violently tearing you apart.
A head full of beating and torturing noise that just won't fucking leave you alone...
Complete mental exhaustion.

It consumes you. And it robs you of everything you are.

It mercilessly grabs life away from you, leaving you beaten, wounded and naked.

Sometimes, the mask of all-rightness a depressed soul learns to wear
in order to navigate the world shatters into a million pieces.
And there's no stopping it no matter how hard you try.

Reality can be a bitch sometimes - but that's life.
It is what it is, and all you can do is basically... survive.
Fight with what you have, and hope you will be strong enough to get through it
without losing too much of what you've worked hard to build up.
And not least remind yourself why you are fighting and what you're fighting for.

And why this brutal honesty on a beautiful summer day like this, some may ask?

- Because there's no such thing as 'perfect'.
And we need to learn to acknowledge and accept that fact.

We need to accept reality for what it is.

... I know too well I'm not alone in this.

Reality is merely an illusion, albeit a very persistent one

Vi mennesker ser som regel ikke ting slik de er, vi ser ting utifra hvordan vi selv er.
Vi ser en virkelighet farget av og dermed tilpasset vår egen mentalitet.
Din virkelighet er "virkelig" nettopp fordi du oppfatter den slik.

Så da kan man jo spørre seg; hva er egentlig virkelig virkelighet?

Om man stripper seg selv for egne tanker, følelser og refleksjoner
- hvordan vil den egentlige virkeligheten da se ut?

Med dette får vi jo da også et annet tankeeksperiment, for med frafall av
individuelle tanker, følelser og refleksjoner - hvem vil man da stå igjen som?
Det er jo et unektelig faktum at disse evnene i stor grad definerer hvem man er.
Men, hva er de egentlig? Hva er en tanke? Hva er en følelse? 

Til syvende og sist er jo dette bare noe hver enkelt av oss oppfatter,
og ikke noe som virkelig eksisterer - forutenom i våre egne sinn.
Tankenes tilstedeværelse er utelukkende i vår egen fantasi
- likevel utgjør de en betydelig større del av oss som levende mennesker
og definerer på mange måter vår eksistens mer enn vårt fysiske aspekt,
som jo til gjengjeld faktisk er konkret beviselig i det virkelige liv.

Vi har i stor grad oversikt over hvor vårt fysiske stammer fra, men - hvor kommer tankene fra?
Hvordan oppstår de? Og hvordan kan noe være så fjernt,
men likevel være i stand til å definere virkeligheten?

- Og da er vi tilbake til start, for faktum er at de gjør jo egentlig ikke det.
Virkeligheten er subjektiv, basert på enkeltindividets unike måte å sanse omgivelsene på.
Du har din virkelighet, jeg har min.

Så, igjen: Hva er egentlig virkelig?

My mind gets me absolutely shitfaced. Shitfaced and hyper and ten years old - I am having the time of my life

Det er fort gjort å tenke at man på et vis kjenner seg selv. Og jo, på et visst plan gjør jeg nok også det. Men, på den annen side er det også et unektelig faktum at jeg virkelig ikke har snøring på hvem jeg egentlig er - ikke for fem flate øre. Joda, jeg har riktig nok oversikt over mine interesser og mine personlige verdier som menneske, men utover det er jeg egentlig ikke annet enn en evig spiral i stadig ekspansjon, på vei i alle mulige uoversiktlige retninger.

Dersom auraen min hadde vært synlig for det blotte øyet, er nok sannsynligheten stor for at jeg av omverdenen ville blitt betraktet som et vandrende freakshow på relativt høyt nivå. Med mitt sinn i sin helhet blottlagt utenfor kroppen ville jeg nok ikke fremstått som stort annet enn et sirkus av flertallige mentalt forstyrrede alter egoer, med alvorlig bipolar lidelse og hyppige tilfeller av kritisk ADHD. "Herregud, hele dama er jo i seg selv et eget internt mentalsykehus."

Erfaringsmessig er det rett og slett rent umulig for meg å fullt og helt forstå meg på meg selv, og å fullstendig lære meg selv å kjenne. Min person kan vel på mange måter sammenlignes med et større boligkompleks, hvor det i den ene leiligheten bor et avslappet, harmonisk og balansert menneske, mens det i naboleiligheten kan bo en dautrist jævel med et beksvart tankemønster og et tungt indre sinne. Neste leilighet kan være bosatt av et ambisiøst og godhjertet menneske med tro på verden og menneskeheten, mens i en annen bor noen som bærer på en generell avsky og fullstendig har gitt opp alt. Her bor både et voksent, rasjonelt og tilregnelig individ, så vel som en rebelsk drittunge med en utpreget gi faen-holdning. En hypersosial og utadvent selskapsperson, så vel som en introvert sjel med behov for ensomhet og trang til å flykte inn i seg selv.

Velkommen til Wanja Victorias indre verden - en nærmest multischizofren skapning som strekker seg utover i alle mulige retninger innenfor alle mulige sjangere. Som et maleskrin hvor alle tenkelige farger er blandet anarkistisk utover i en eneste stor smørje, uten noe definert mål eller mening. Ingen dag er lik en annen i mitt indre sammensatte univers av ulike sinnsstemninger. Jeg kan med all min makt stålsette meg for å holde en stødig linje gjennom hverdagen, men samme hva; det vil stort sett alltid oppstå noe som promper på idyllen.

Å oppleve å være så langt ifra å kjenne sitt eget jeg kan tidvis være frustrerende, men like fullt en evig interessant reise. Dette er nok også noe av grunnlaget til at jeg trives så godt i mitt eget selskap store deler av tiden, og setter pris på å kunne få være alene og tilbringe kvalitetstid utelukkende med mitt eget vedkommende. Jeg kjeder meg så å si aldri. Jeg blir stadig kjent med nye sider av meg selv - oppdager nye rom, nye hjørner og nye avlukker blant mangfoldet i dette mentale boligkomplekset. Nye områder å utforske, og dermed også nye måter å utfordre og utvikle meg på. Det er til tider enormt energitappende, ja - men utvilsomt også et privilegium. Jeg føler av og til at jeg nærmest er på en konstant reise verden rundt innad i mitt eget sinn. En reise gjennom flere spekter av både himmel, intet og helvete, men ved alle ligger en form for mening og et formål. Jeg har ingen anelse om hvor jeg er på vei - jeg bare lar meg fare dit vinden fører meg, og nyter reisen etter beste evne.

Only the shallow know themselves. The key is to keep growing in all areas of life - mental, emotional and spiritual. You have to grow from the inside out, and there is no other teacher but your own soul

Noen ganger er det rett og slett ikke til å unngå - å la en ellers nokså moderat irritasjon eskalere og komme under huden på meg, og virkelig pirke på nervesystemet mitt. Irritasjon over store deler av menneskeheten, og deres små, banale universer.

For, ja, faktum er at veldig mange mennesker og deres form for adferd har en tendens til å irritere meg. Og det tidvis grundig. Hvordan så mange vandrer rundt i samfunnet med kalde masker, nærmest på ren automatikk med et slags robotaktig preg over seg. Som tidsinnstilt maskineri. Opphengt i evige sirkler av rutiner, og uten å tenke nevneverdig over noen aspekter av noe som helst. Hvordan folk tar ting for gitt, deres grådighet, selvsentrerthet, og deres absurde fokus på materialistisk "lykke". Hvordan mange mennesker ikke virkelig lever, de bare er. Og ikke minst deres tilsynelatende naturlige aksept for en slik simpel form for eksistens.

Hvordan i helvete holder de ut en så livløs tilværelse?

Spesielt irriterer jeg meg nok over samfunnet her i Norge. Over nordmenn generelt. Disse trauste skapningene, med noe som kan virke som en medfødt iboende redsel for alt og alle man ikke har personlig kjennskap til. Innadvendte og lukkede, som livredde dyr i fangenskap som nekter å komme ut av buret, av frykt for hva som måtte befinne seg utenfor. Ikke interesserer verden utenfor dem nevneverdig heller, hvorfor skulle det? Det er jo innsiden av buret de er vant med, det er dèt de kjenner til og der de har oversikt, og dermed er det også der det er tryggest å være. Å tre ut av egen komfortsone ville være absolutt absurd. Dette ser man dessverre sørgelig mange eksempler på i det daglige. Smil til en fremmed i forbipasseringen, eller start en tilfeldig samtale med sidemannen på trikken, og du vil straks bli sett på som et alvorlig psykiatrisk tilfelle med kritisk behov for tung medisinering. Du må ikke våge å forstyrre folks forutsigbare hverdag, ikke engang med vennlige intensjoner, slikt blir det nemlig forferdelig merkelig stemning av. Ah, dette kjølige, lukkede samfunnet - jeg forbanner det.

Nordmenn har som oftest gjerne et spesielt behov for å ta avstand, men er på den annen side også opptatt av å på sitt vis "være en del av". Av å passe inn. Simpelthen ikke skille seg ut i mengden. Hverken på den ene eller den andre måten. De vil helst slippe å omgås alle andre, men vil likevel gjerne være som alle andre. Dette gjelder forsåvidt ikke bare nordmenn, men svært mange mennesker generelt. Man ser det over alt, både gjennom hvordan folk kler seg og ter seg, og slavisk følger det som anses å være normalt og akseptert av majoriteten. For å ta et litt ekstremt, dog høyst reelt eksempel, er det faktisk ikke så rent sjelden jeg observerer vennegjenger - alle med de samme skoene, de samme buksene, samme jakkene, og selvfølgelig; samme sveis. Som en slags uniform som medfører intern godtakelse av individet som bærer den, og dermed symboliserer tilhørighet.

Er så mange virkelig redde for å være egne individer, med egen identitet, personlighet og egne særegenheter? Det kan til tider faktisk virke sånn. Og dersom faktum er at dette til syvende og sist bunner i at folk faktisk bryr seg om, eller engster seg for hva andre mennesker - kjente som ukjente - måtte tenke, tro, synes og mene om dem, må det jo også være smått slitsomt i lengden?

En annen ting er hvordan folk tilber og streber etter dette såkalte "skjønnhetsidealet". Det plettfrie, finpussede og "perfekte", uten særlig tilstedeværelse av personlige særtrekk og særegenhet. Utseendemessige massekopier. Det spares opp og brukes tusenvis av kroner på operasjoner for å strippe seg selv for sine egne unike kjennetegn, med den hensikt å se mest mulig ut som det "typiske". Ikke faen om noen skal få meg til å skamme meg over min store panne, mine små pupper eller humpen på nesen min - det er noe av det som bidrar til å gjøre meg til den jeg er, og på sitt vis gjøre meg unik. Og dersom faktum er at det gjør meg estetisk stygg i andres øyne, vel, så er det faktisk helt i orden for min del. Da er jeg i så tilfelle stygg og tilfreds med det.

Jeg forstår rett og slett ikke besettelsen? Denne utbredte, hyllede formen for "skjønnhet" er for meg alt annet enn nettopp skjønnhet. Det er platt, og det er kjedelig. Det ultimate cover-up for andre feilbarligheter, da en slik form for ytre gjerne er det som gis hovedfokus i et typisk overfladisk samfunn. Gi meg heller en person med karakter og fremtredende særpreg, godhet, intelligens og personlig dybde. Med evne til å tenke selvstendig og mot til å være seg selv, til tross for om det ikke nødvendigvis skulle samsvare med hva som anses å være "vanlig". Gi meg noen som ærlig ytrer sine egne meninger og filosoferinger, og står for sitt uavhengig av andre mennesker. Som tør å stille seg i opposisjon og vise sitt upolerte sanne jeg, med alt det måtte innebære - og du vil få se den form for skjønnhet jeg beundrer.

En ting som slår meg er at folk som oftest foretrekker det enkle. Det som er enklest å bli godtatt for, enklest å forstå, enklest å håndtere og enklest å prosessere. Det gjelder forsåvidt innen alle livets områder. De er enkle mennesker, med enkle interesser og enkel mentalitet. De tar for seg det som allerede er grunnlagt og godtatt av de samme type mennesker før dem, og beveger seg i samme retning uten å tenke utover de mentale rammer som er blitt automatisk innarbeidet gjennom generasjoner. De ser den fysiske tilstedeværende verden, men ikke forbi, der det virkelige livet faktisk befinner seg. De lar seg blindt lede av media, verdiløse nyheter og samfunnets overhoder. Lar ukritisk andre tenke og ta grunnleggende avgjørelser for seg, og glir gjennom sin tid på jorden som livløse og tafatte skapninger, uten å gå livet etter i sømmene. Uten evne til kritisk og selvstendig tenkning. I mange tilfeller virker det som om folk har utviklet akkurat nok evner til å kunne fungere som brikker i en simpel hverdag, og der stagnerer det.

Er dette virkelig et liv? Å leve i et slikt vakuum? Menneskers adferd slutter aldri å forbause meg. Denne forbanna enkelheten. Jeg begriper ikke hvordan man overlever uten å gå på veggen, uten å lengte etter noe større - etter noe mer? For ikke å glemme det konstante generelle fokus på det rent trivielle, og hvordan dette forherliges over en lav sko. Som for eksempel dette utbredte fenomenet med uhemmet selvskryt på sosiale medier, som følge av de aller enkleste ting. Som å ha laget seg middag, eller å ha vasket skittentøyet som lukta dritt. Hva får folk til å tenke at de fortjener en jævla medalje for å utføre ting som strengt tatt er det minste som forventes av dem? Som for lengst burde vært innarbeidet til å fungere som en selvsagt del av hverdagen til et sivilisert menneske? Spar meg for disse egenkomponerte hyllestene til egen person som følge av svada og nada. Det er like enkelt som å tørke seg i ræva etter man har driti - jeg har ingen planer om å gratulere voksne mennesker for å inneha sømmelighet og sunn fornuft.

Reis deg heller opp og gi av deg selv til omgivelsene. Gi en uoppfordret hjelpende hånd til noen som trenger det, tre ut av din egen komfortsone til fordel for et annet medmenneske - uten fokus på egen vinning og forvente noe i retur. Da begynner vi å snakke.

A mind that is stretched by new experience can never go back to its old dimensions

Lev ditt liv med inderlig kjærlighet og en rik sjel - dette er grunnlagene for en fullstendig eksistens som menneske.
Vær den trygge havnen du selv søker i verden. Følg dine drømmer, ikke din frykt.

Møt verden med et åpent sinn og et håpefullt hjerte. Ikke la negativitetens lenker holde deg tilbake.
Livet er for kort til å leve i et fengsel av fortidens smerte. Fremtiden er din til å ta tak i, og til å skape.

Livet er bittersøtt. Først når vi tillater lyset og mørket å eksistere side om side, kan vi leve genuint lykkelig.
Når vi så lever livet på sitt beste, er det en symfoni av følelser - av høye og lave noter, tragedie og komedie, kjærlighet og tap, magi og verdi.
Det kan være en særdeles spektakulær reise når vi fullt og helt omfavner og aksepterer det.

Absurdity and anti-absurdity are the two poles of creative energy

Fascinerende egentlig, hvordan følelseslivet kan gå i bølgedaler. Hvordan man kan gå fra å føle genuin lykke og inneha masse energi, til å fullstendig kræsjlande, tappes for glede og se omgivelsene gjennom et påtvunget tykt, sort slør. Jeg snakker ikke da om hvordan følelser kan variere fra dag til dag, uke til uke eller fra en lengre periode til en annen - men fra ett øyeblikk til det neste.

Sånn sett føler jeg meg ofte som et jævla schizofrent menneske. Jeg kan være min egen beste venn, og min desidert verste fiende, hvor jeg kjemper en brutal indre krig mot/med meg selv. Jeg kan våkne smilende om morgenen og være overraskende positivt innstilt til livet, for så å ta meg selv i å brått synke inn i en mørk og dyster sinnstilstand, blottet for lys og glede, hvor jeg fylles med utelukkende destruktive tanker. Jeg går altså fra å føle meg lett som en fjær og rakrygget sveve på en sky av pågangsmot, til å skytes nådeløst ned og treffe bakken med et kraftig smell. Kontrasten er ofte så stor at hodet mitt nesten ikke forstår hva som har slått meg, og dette scenariet kan altså ta sted innenfor èn eller flere timer, så vel som det kan være gjort på snaue fem minutter. Fullstendig ut fra intet. Og det er ikke dermed sagt at det da er overstått, for slik kan det gjerne fortsette, upåvirket av omgivelser, opp og ned i varierende grad så lenge jeg er våken. Riktig nok utenom de gangene jeg blir liggende skadeskutt over lengre perioder.

Jeg er et menneske som føler mye. Ofte mye motstridende på èn og samme tid. Følelsesspekteret mitt er enormt, og forferdelig tilstedeværende. Og hva enn jeg føler, føler jeg som regel med intens styrke. Hodet mitt har en tendens til å være et evig kaos av tanker sammenkoblet med følelser. Jeg kan ha stunder, dager og perioder med lys i sjelen og brusende indre glede, så vel som stunder hvor jeg koker av sinne, frustrasjon og faenskap på innsiden uten å nødvendigvis alltid vite hvorfor. Stunder hvor jeg utelukkende føler på en overveldende tristhet og håpløshet, hvor jeg infiseres av en form for dominerende mørke. Stunder hvor jeg føler alt på èn gang, og stunder hvor jeg ikke evner å føle noe som helst overhodet. Null, niks, nada. Jeg er fullstendig tom, og apatien overvelder meg som en slags paralyserende gift.

Sistnevnte kan vel kanskje tidvis være det aller mest frustrerende. Når ingen verdens ting gir mening, ingen ting betyr noe og man ikke klarer å føle hverken sorg, sinne, smerte eller glede - samme hva. Sjelen er rett og slett flat. Ingen oppturer, ingen nedturer, ingen bølger. Man er simpelthen følelsesmessig lam, og fullstendig hul på innsiden. Som et tomt skall av seg selv. Når jeg fanges i den type sinnstilstand, tar jeg ofte meg selv i å tenke at jeg nesten kunne gjort hva som helst bare for muligheten til å føle noe som helst, om det så bare er følelser av negativ art. Preget av dyp desperasjon tenker jeg i slike stunder at det må være bedre å føle selv smerte, fremfor å være fullstendig død på innsiden. Og så angrer jeg, når den følelsesmessige nedturen kommer, hvor alle følelser gjør vondt og river meg i filler, og jeg skulle gitt hva som helst for å kunne slippe å føle noe overhodet. For et helvetes dilemma.

Man må rett og slett bare tillate seg å se det tragikomiske i det når man er i stand til det, og le seg smått ihjel av hele greia. Galgenhumor er for meg en av de viktigste nøklene til overlevelse. Galgenhumor, og mitt kjære System Of A Down, da deres låter på mange måter er som mitt eget følelsesliv i musikalsk form. Det er faktisk nesten som å ha sitt eget crew med personlige terapeuter tilgjengelig 24 timer i døgnet, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at disse gutta mang en gang har reddet livet mitt gjennom årenes løp. Musikken deres evner på en helt unik måte å nå inn til mitt aller innerste hvor ingen andre slipper til, og sette ord på det jeg ikke klarer å sette ord på selv. De har gitt meg verdifull styrke når jeg har trengt det som mest, og deres kunstneriske sjeler betyr så enormt mye mer for meg enn hva jeg er i stand til å beskrive.

Det mest absurde i sammenheng med det hele er vel kanskje selve eksteriøret til disse multischizofrene følelsene. Meg - hvordan jeg i det daglige fremstår rent upåvirket av denne berg -og dalbane-verdenen som til enhver tid foregår inni meg. For emballasjen er nøyaktig den samme, uavhengig av hva som måtte foregå på innsiden - krig, helvete, livløshet eller ekstase. Jeg ville med andre ord vært en skammelig villedende reklameplakat.

Til tross for at det kan være et sant mareritt, har jeg riktig nok et tildels ambivalent forhold til det hele, da jeg tidvis faktisk klarer å være takknemlig for mitt elleville følelsesliv også. Det tillater meg tross alt å utvikle meg på så mange forskjellige plan. Både sjelelig, menneskelig, og ikke minst som medmenneske. Det gir meg evnen til å se så mange mulige aspekter ved ting, på en unik måte forstå livets dybde, se verden og mennesker fra flere vidt forskjellige perspektiv, og ikke minst være kreativ uten hemninger. Simpelthen leve sinnets fulle og hele liv. Dèt gir for meg livet mening.

Så, hva ville jeg da egentlig vært uten all denne psykiske torturen? Og ikke minst hvem ville jeg vært?

Jeg liker å tro det er en mening med alt.