You can't run from feelings. You have to face them. Otherwise your future will look just like your past

Når man blant mennesker i hverdagen er opptatt av å "holde masken", fokusert på å undertrykke eget indre mørke, og samtidig anstrenge seg for å gi alt man har av positivitet med den hensikt å være et behagelig vesen for andre å forholde seg til, er det ubeskrivelig deilig å ha et fristed som dette å av og til kunne søke tilflukt. Et sted hvor man kan la masken falle, tillate seg å sette ord på og skildre tanker og følelser, prosessere og bearbeide det som ellers blir lagt lokk på.

Misforstå meg ikke, jeg er selvfølgelig meg selv 100% til enhver tid, min personlighet er slik sett urokkelig (jeg nekter å la depresjonen betegnes som en del av min faktiske personlighet da dette er en sykdom som med tiden forhåpentligvis kan kureres, enten helt eller delvis). Men det er ikke til å stikke under en stol at det krever mye å skulle møte verden med et smil, dersom man på innsiden er slitt ned til felgen og infisert av tung sorg. Ja, jeg er meg selv overfor andre mennesker i det daglige, men jeg består av et bredt mentalt spekter hvor det også er sider der ingen får innsyn - et avlukke hvor jeg ikke tillater noen andre adgang enn meg selv. Mine mørkeste tanker og følelser er rett og slett noe jeg aldri lar få se dagens lys. Ikke engang her inne avsløres det helt ufiltrert, enda jeg strekker meg nokså langt i å erkjenne mine utfordringer.

Jeg er litt som katten; etter mange års erfaring er jeg blitt en mester i å skjule smerte. Og blir det hele for tungt og smertefullt å håndtere, gjemmer jeg meg vekk og søker isolasjon. Bort fra alt og alle, og nekter å titte frem igjen før jeg skulle klare å stå oppreist uten synlige plager. Jeg lar simpelthen ikke masken falle foran andre mennesker. Jeg får det bare ikke til.

Dette er det flere grunner til... Ikke bare er det fordi jeg er opptatt av at relasjonene til mine medmennesker skal oppleves positivt fra deres hold - jeg makter rett og slett ikke tanken på å skulle legge mine byrder over på andre - men jeg skal innrømme at det også er fordi jeg opplever det som forbanna vanskelig å skulle la teppet falle, og åpent vise seg så naken og så sårbar. Jeg er ærlig om at det under overflaten skjuler seg en lidelse, men jeg nekter å la depresjonen ta så fullstendig overhånd at den også forgifter menneskene rundt meg.

Mye derfor er muligheten til å kunne skrive så betydningsfull for meg, og muligheten til å kunne danne meg et fristed. Som her inne. Her kan jeg utfolde meg og benytte meg av min egen form for terapi, og så får det være opp til andre om de er interessert i å vite av det eller ei. For min del er det samme faen, bare det utvises forståelse for at jeg trenger å håndtere utfordringene på min måte. Vi er alle forskjellige med forskjellige behov. Mitt er å få jobbe med meg selv i fred og ro uten sympatibemerkninger når mørket faller over meg.

For nei, det er ikke synd på meg. Livet mitt er ikke bare et eneste mørke, selv om det kanskje kan være lett å få et slikt inntrykk av å lese her inne. Dette er mitt fristed, mitt sted for åpenhet og egenterapi - simpelthen en dass forbeholdt skriftlig dritt hvor jeg stikker innom når jeg må "drite", så slipper jeg å forpeste omgivelsene mine. Jeg er heldigvis såpass priviligert at jeg også har flere lysglimt, gode dager og perioder jeg får oppleve, og som jeg med enorm takknemlighet og etter beste evne nyter til det fulle mens de er her. Det er bare det at jeg til enhver tid ufrivillig er nødt til å dra på dette mentale blyloddet som er lenket fast i meg, og som derfor stjeler mye av min energi.

Noen ganger oppleves blyloddet tyngre enn andre. Enkelte ganger urokkelig. Men når jeg gjennom hardt arbeid mestrer å bygge meg opp noenlunde greit og dermed finner ny styrke i meg selv, kan det for en liten stund oppleves ikke fullt så uoverkommelig å håndtere - selv om det likevel alltid henger på slep.

En dag skal jeg klare å knuse denne lenken. Jeg har kommet langt, jeg gir ikke opp

og jeg slutter aldri å strekke meg før denne forbannelsen er brutt.

May your trails be crooked, winding, lonesome, dangerous, leading to the most amazing view. May your mountains rise into and above the clouds

Forslått og utmattet etter stormen. Svak som faen, men likevel styrket etter å ha klart å kjempe gjennom, tross alt.

Fra å ligge lammet, lenket til sengen i mørket med dystre, drillende tanker og angst fra helvete, til så smått begynne å øyne nytt håp
og reise seg igjen... Sakte, men sikkert.

En ny start.

Å sterkt skadeskutt reise seg opp fra avgrunnen, som en eneste slagmark av et menneske, trosse motvinden og starte på nytt er beinhardt, men det må likevel gjøres. Livet venter ikke på deg, og det er ingen andre enn du selv som kan ta tak i det.

Trekke fra gardinene og slippe lyset inn i rommet, stikke hodet ut og møte verden med lyssky og blankt blikk. Et blekt, slitent ansikt, og poser under øynene... Det hele føles like forbanna skremmende og overveldende hver gang, samme hvor mange ganger man har gått nettopp denne stien tidligere. Man blir aldri vant til det, og veien er tung å gå. Men igjen, du må gjennom det.

Det er på mange måter som å gå nedover en lang, mørk korridor, uten å vite når lyset vil slås på - om det i det hele tatt vil slås på... Du har aldri noen garanti, ikke for noe som helst. Du går i ensomhet, uten å ane hvilken retning du skal. Det eneste du vet er at du bare må fortsette å gå for i det hele tatt å komme deg noe sted, samme hvor engstelig, usikker og utslitt du er. Å bli stående på stedet hvil vil bety fullstendig selvdestruksjon.

Du befinner deg fengslet inne i ditt eget hode. Et evig, uoversiktelig mørke. Veien og nøkkelen ut er å mestre å korrekt legge sammen puslespillbrikkene av et ihjelbombet følelsesliv, peile seg gjennom det uoversiktlige kaoset av blindveier og inn i en tankebane hvor det med tiden kan være mulig å øyne lys i enden av tunnelen. Du må simpelthen få oversikt over vrakrestene, gjøre det beste ut av det du står igjen med og bygge deg selv opp igjen fra scratch. Noe bruksanvisning får du ikke. Ei heller noe kart eller kompass. Det eneste du har, og som du må tørre å stole på, er deg selv.

Ja, du vil oppleve å gå deg vill, og ja, du vil mest sannsynlig gå uhorvelig feil gjentagende ganger. Du vil snuble og du vil tryne så hardt at det føles som om eneste utvei bare er å gi opp... Men, du vil med tiden komme deg gjennom og ut av labyrinten, selv om det føles aldri så håpløst når det står på og stormer som verst. Du må bare aldri tillate deg å gi fullstendig slipp på din indre tro på deg selv - til tross for at den tidvis kan viskes nesten helt ut.

Mitt dypeste ønske i frustrerende stunder som dette, er å kunne få føle at det på noe som helst vis vil være en mening med det hele. At alt vil kunne gi mening og kunne forstås i en større sammenheng på sikt. At det ikke er forgjeves... Selvmedlidenhet og å sitte og synes synd på seg selv kommer man ingen vei med.

Jeg velger i stedet så godt jeg kan å søke en eller annen form for forståelse for tilstanden, fremfor å gi meg hen til hat og sinne. Fokusere på hvordan opplevelser kan brukes som essensielle byggeklosser for egen sjel i fremtiden. Ja, depresjon kan ta livet av deg, men det kan også være en spirituelt utviklende prosess. Til syvende og sist kan motgang enten gjøre deg som menneske bitter, eller det kan gjøre deg bedre. Valget er ditt.

Husk at det ikke er dine lidelser som definerer deg, men din styrke og ditt mot.

Du er ikke din sykdom. Du har en individuell historie å fortelle. Du har et navn, en bakgrunn, en personlighet.

Å fortsette å være og å forbli deg selv er en del av kampen,
og det modigste du gjør er å fortsette livet når alt du føler for er å gi opp.

I share my story to take that tiny baby step of breaking down the stigma attached to depression. Stigma is shame - shame causes silence - silence hurts us all

Summer is here and the sun is out in full force.

I hear people out there laughing, I can hear children playing,
I hear birds singing their beautiful songs of pure, innocent tones... the sounds of joyfulness.

But inside these walls there's quite a different story taking place.

A whole other world.

A solitary journey through darkness, and despair.

Morbid and brutal emotional battles, violently tearing you apart.
A head full of beating and torturing noise that just won't fucking leave you alone...
Complete mental exhaustion.

It consumes you. And it robs you of everything you are.

It mercilessly grabs life away from you, leaving you beaten, wounded and naked.

Sometimes, the mask of all-rightness a depressed soul learns to wear
in order to navigate the world shatters into a million pieces.
And there's no stopping it no matter how hard you try.

Reality can be a bitch sometimes - but that's life.
It is what it is, and all you can do is basically... survive.
Fight with what you have, and hope you will be strong enough to get through it
without losing too much of what you've worked hard to build up.
And not least remind yourself why you are fighting and what you're fighting for.

And why this brutal honesty on a beautiful summer day like this, some may ask?

- Because there's no such thing as 'perfect'.
And we need to learn to acknowledge and accept that fact.

We need to accept reality for what it is.

... I know too well I'm not alone in this.