Den aller viktigste og mest dyrebare egenskap jeg i løpet av livet har utviklet som menneske, er uten tvil selvstendighet - riktig nok til tross for at den har kostet meg dyrt. Det å fullt og helt stå på mine egne ben og følge min egen indre stemme. Være meg selv uten behov for å pynte på fasaden, eller frykt for hva andre måtte mene. Stå for mitt og ta mine egne valg, uten medfølgende trang til å søke godkjennelse hos andre. Det å ikke være avhengig av andres bekreftelse, og ikke minst være realistisk nok til å ikke forvente noe som helst. Ikke av
noen. Rett og slett sørge for meg selv. På egenhånd.
Jeg er klar over at dette sikkert kan høres noe kynisk ut for mange, men nå er det en gang slik at livet former oss alle forskjellig og gir oss ulike livserfaringer - og som regel lever vi også deretter. Jeg er vant til å klare meg selv.
For de som virkelig kjenner meg er det ingen hemmelighet at mitt liv og min oppvekst langt ifra har vært noen dans på roser, og at jeg har mange vanskelige år på rullebladet. Jeg ble tidlig nødt til å tre inn i voksenrollen, sørge for meg selv og påta meg omfattende ansvar som på ingen måte skulle vært mitt. Allerede som barn bar jeg alene på tunge byrder og bekymringer i hverdagen, og følte som følge av dette på mye ensomhet, og svik. Dette uten at noe ble gjort, og uten at noen grep inn. Jeg led i stillhet. I årevis.
Slikt setter naturligvis sine spor.
Som følge av dette, og senere flere medfølgende traumatiske opplevelser, ble jeg utbrent i tidlig alder. Jeg møtte veggen. All min styrke, pågangsmot, livslyst og livsglede forsvant, og tilbake lå et tomt skall av meg selv. Det som èn gang var ei tapper jente som rakrygget bar sin tunge livslast med et snev av håp i behold tross alt, var revet i filler.
Det finnes grenser for hvor mye et menneske kan tåle.
På dette tidspunktet, fremdeles bare barnet, var min sjel så totalt utmattet at troen på en bedre morgendag ikke lenger eksisterte. 17 år, mett på livet og trett av dage. Intet gjenværende overlevelsesinstinkt, men snarere en genuin lengsel etter døden. Lengsel etter å få slippe. Lengsel etter å få fred.
Den dag i dag tvinges jeg fremdeles til å håndtere harde slag med alvorlige tilbakevendende depresjoner, overveldende følelser av meningsløshet og håpløshet, og spørsmål som dukker opp i hodet om livet egentlig er verdt å leve.
Heldigvis har jeg igjennom årenes løp utviklet såpass med styrke, at jeg gjennom hardt og konstant arbeid med meg selv kan klare å kjempe meg ut av det. Ut av mørket, og ut av håpløsheten. For en liten stund. Det tar riktig nok tid, mer tid, og enda mer tid. Jeg må kjempe med nebb og klør, snørr og tårer, og virkelig klore meg fast til livet med alt jeg har av krefter, selv når det egentlig ikke er mer krefter igjen. Min daglige indre krigs brutalitet krever virkelig
alt av meg, og jeg kjemper bokstavelig talt med livet som innsats. Men når man da endelig igjen klarer å holde hodet over vann, får se og føle etterlengtet lys på kroppen, og kan fylle lungene med frisk luft, er det så inderlig verdt det. Verdt slitet, og verdt den evige kampen gjennom depresjonens tunge mørke, tross dens evne til å frarøve en alt.
Jeg er riktig nok til enhver tid smertelig klar over og forberedt på at nedturene vil komme igjen. De vender alltid tilbake, som nådeløse, lammende slag i magen. Og sannsynligheten er der for at dette er noe jeg må akseptere at vil følge meg resten av livet. Men, jeg har likevel lært meg å nyte og verdsette de gode dagene og periodene når de er her, ved å utelukkende leve i øyeblikkene. De er mer verdifulle for meg enn hva jeg noen gang vil være i stand til å sette ord på. Ikke bare fordi de for meg er så langt ifra noen selvfølgelighet, men også fordi jeg jobber så inderlig hardt for å få oppleve dem. De er min dyrebare lønn for å nekte å gi opp, selv når nettopp dèt føles som eneste utvei. Selv om mine stunder med snev av fred og ro i sjel og sinn er aldri så små og raskt forbigående, er de verdt å kjempe for. De er simpelthen det jeg lever for.
Og hvorfor skriver jeg dette? Har jeg behov for sympati? Så langt derifra. At folk skal sitte og synes synd på meg er det absolutt siste jeg ønsker. Spar meg. Det er så langt ifra synd på meg. Jeg har gjennom årenes løp delvis lært meg å leve med noe som egentlig er ulevelig - det i seg selv medfører enorm takknemlighet fra min side. Takknemlighet for at jeg faktisk får leve, og tidvis får oppleve det som er vakkert ved livet, tross mye motgang. Og ikke minst takknemlighet for at jeg har fått utvikle meg til det mennesket jeg er den dag i dag. Med evne til å sette pris på og finne verdifull betydning i det små, gjøre det beste ut av det jeg har, og med en unik form for forståelse for livet og for andre mennesker jeg mest sannsynlig ikke ville utviklet ellers.
Ja, omstendigheter under min oppvekst har tatt fra meg mye som aldri kan erstattes, og jeg har tapt mange år av livet mitt, men det har også gitt meg mye som er vel så verdifullt. Den styrke og den selvstendighet jeg var tvunget til å utvikle som barn, som etter all sannsynlighet er det som har bidratt til å redde livet mitt og som har sørget for at jeg faktisk sitter her den dag i dag, kommer forhåpentligvis til å gjøre meg godt rustet til å håndtere mang en prøvelse i fremtiden. Og ikke minst like verdifull er den medmenneskelige lærdom jeg har fått ut av det hele, som har bidratt til at jeg har kunnet stille opp for og hjelpe andre i vanskelige situasjoner, hvilket for meg har betydd mye og vært en viktig del av egen utvikling som menneske.
Nei, jeg ønsker som sagt ingen form for sympati, spar heller den til noen som faktisk skulle trenge det. Min hensikt med dette er simpelthen å stå frem som og stå for den jeg er. Det er nemlig dette som er Wanja Victoria Jevne, like fullt som jeg er en kødd av en klovn uten synlige sår den tid jeg er blant mennesker i hverdagen. For nei, det skal ikke være noe tabu å tidvis slite med å takle livet. Livet kan faktisk være ganske brutalt noen ganger, for oss alle - vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Mennesker av kjøtt og blod. Vi er sårbare.
Jeg har lært meg å godta at jeg ikke er perfekt, i godt selskap av resten av jordens befolkning, samme hvor mye mange måtte strebe etter å gi omgivelsene inntrykk av noe annet. Jeg har lært å akseptere meg selv, på godt og vondt, og jeg har lært meg å være ærlig om hvem jeg er, både overfor meg selv og andre. Det mener jeg fast bestemt at det ikke skal være noen skam i.
Og skulle noen likevel sitte der ute og se ned på meg som menneske grunnet det, ha i bakhodet at det gir meg relativt gyldig grunnlag til å se vel så mye ned på dere. I mine øyne krever det betydelig mer styrke og mot å faktisk erkjenne sine svakheter og stå frem som menneskelig, fremfor å tviholde på en perfekt fasade, hvilket jo faktisk bare er en illusjon når alt kommer til alt.
