The beginning is always today

Ett skritt av gangen. En dag av gangen. Å kunne bevise for seg selv at det faktisk er mulig å sakte, men sikkert reise seg igjen fra et absolutt bunnpunkt, og det man oppriktig trodde var enden på visa, er en ganske ålreit greie. Rett og slett få oppdage de gode følelsene og fine opplevelsene litt på nytt. At verden får tilbake fargene. Og ikke minst kunne smile igjen, og kjenne at det faktisk er med genuinitet.

Det hadde vært en nedadgående spiral over lang tid - en stadig mer uutholdelig indre tilværelse hvor det etter hvert utelukkende handla om å prøve å finne styrke til å holde ut litt til, og litt til, og litt til... til det ikke gikk mer. Jeg lot det rett og slett gå for langt for lenge, langt forbi hva som var mentalt bærekraftig, og det kverka meg nesten til slutt... Litt sånn psykisk Tsjernobyl-katastrofe - dømt til å gå til helvete på et tidspunkt.

I dag klarer jeg derimot å kjenne på takknemlighet for at jeg fortsatt kan våkne og velge livet hver dag, selv om det fremdeles krever en del indre arbeid - noen dager mer enn andre. Men til forskjell fra tidligere er jeg nå blitt utstyrt med nødvendig bistand på veien videre - hjelpende hender til å sortere bagasjen, slik at den på sikt kan bli litt enklere å bære. Nok en gang har jeg lyst å bare rope ut til verden - og alle de som måtte trenge det der ute! - at et så fantastisk og verdifullt sted som Livslosen faktisk finnes! Veien inn døra der ble min sårt tiltrengte livbøye, og vendepunkt.

Jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på å skulle være såpass transparent rundt at jeg psykisk har vært sprø som et fuckings knekkebrød en periode, det må jeg ærlig erkjenne - men så viste det seg å være det som føltes mest naturlig når den tyngste tåka så smått begynte å slippe taket, og er det noe jeg har lært siste tiden, så er det viktigheten av å gjøre det som føles riktig for seg selv. At the end of the day er jo livet og menneskelig eksistens ganske komplekse greier, hvor jeg mener det burde være rom for åpenhet rundt hele spekteret det faktisk innebærer, og ikke bare flotteriet. Det er hva det er, liksom. Vi mennesker er hva vi er. Under klærne er vi alle nakne, som jeg pleier å si - vi er alle sårbare og følende vesener på en reise gjennom livet, som krever både stort og smått av oss. Og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.

Det å tidligere ha mista farsan til selvmord har naturligvis også vært en tungtveiende faktor til at åpenhet rundt psykisk helse har blitt en så inderlig kampsak for meg - det lærte meg på ganske brutalt vis viktigheten av å faktisk snakke ut om ting oss mennesker imellom. Om ikke annet kan jeg i hvert fall begynne med meg selv, og prøve å gå foran som et slags ufarliggjørende eksempel ved å åpne opp min egen menneskelige dør.

Jeg vil dog gjerne, i lys av de siste månedene, følge opp med å understreke at det ikke er synd på meg. Langt ifra. Jeg er enkelt og greit bare menneskelig, med alt hva det innebærer på godt og vondt. Jeg er fortsatt det samme fittetrynet som før dritten traff vifta, og trenger på ingen måte håndteres med silkehansker som en skjør liten spurvunge med tarmslyng. Åpenhet er viktig, men vel så viktig er det å også etablere en form for normalitet rundt det - det skal ikke være noe farligere å snakke om et knekt sinn enn et knekt bein. Det er to sider av samme mynt for oss alle mann. 

Med det sagt, vil jeg gjerne også takke for det jeg har fått av fine meldinger og såkalte «heiarop». Det er egentlig litt vanskelig å få satt fullverdig ord på hvor verdifullt det er. Noe jeg kanskje kjenner aller mest på i kjølvannet av denne stormen, er takknemlighet for at det finnes så genuint gode medmennesker der ute - som ser og løfter hverandre opp når sidemannen skulle snuble litt på veien vi alle vandrer. Dere gjør helt klart verden til et bedre sted å være. Fra det innerste av sjela mi; tusen takk! I will pay it forward.

En ny sjanse

 «Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv.»

- Kierkegaard


Å våge reddet livet mitt.

Min aller inderligste takknemlighet til Livslosen for alt de er og for alt de gjør. For å være en trygg havn. For mot til å ta de tøffe samtalene. For å være en medvandrer i mørket når man ikke lenger klarer se noen vei videre.

Å legge meg inn har utvilsomt vært noe av det mest krevende jeg har gjort - som å skulle påbegynne et uoverkommelig maratonløp når du for lengst er tom for krefter - men til gjengjeld med uvurderlig utbytte. Uten dem hadde jeg ikke vært her nå. Noe det tildels føles litt surrealistisk å tenke på i dag - hvor tung og altoppslukende den mørke tåka ble, hvor nådeløst den blokkerte alt av gangsyn, og hvor skremmende nær jeg faktisk havna å tape mot den.

Det er riktig nok fortsatt et stykke å gå, selve jobben og de tøffe takene begynner nå - men nå med los gjennom terrenget og håp som kompass, og for dette føles et takk rett og slett ganske fattig. Likevel, for alt det er verdt: Tusen takk! - For å bli tatt imot med åpne og trygge armer når døden føltes som eneste alternativ. For all verdifull forståelse og støtte. For hjelp til å finne en vei.

Jeg velger å dele fordi jeg selv av erfaring vet hvor verdifullt det kan være for et menneske som strever å få innblikk i at det faktisk kan finnes en vei ut av selvmordstankenes nådeløse grep - selv når man innerst inne har gitt opp, og å skulle ende livet er blitt et instinkt. For å forhåpentligvis kunne gi et lite glimt av håp i en håpløs sinnstilstand, som for noen i den tyngste tåka av smerte potensielt kan bety forskjellen på liv og død.

Til deg som måtte famle håpløs rundt i mørket; vit at det finnes hjelp, og det finnes en vei.

Livslosens telefon er døgnåpen: 45 84 54 63

Noen gjennomgående kur mot smertefulle prosesser i oss som mennesker finnes dog ikke. Å rosemale ville være å lyve. Livet har tross alt ikke de rette komponentene for å være en rosenrød affære - ikke for noen av oss. Å leve er lidelse, som Friedrich Nietzsche en gang sa - etterfulgt av at å overleve er å finne en form for mening i lidelsen.

Jeg kjenner fremdeles mye på at livet er vondt å være i, og har så lenge jeg kan huske båret med meg en slags uhelbredelig livssorg over verden. All dens lidelser, brutalitet og hjerteløse grusomheter, som rammer så evinnelig mange uskyldige, forsvarsløse liv. Viten om at det foregår der ute i ethvert øyeblikk. Ethvert åndedrag. Det absorberes i meg som en tørr svamp, med resultat i et permanent åpent sår i sjela. Jeg føler på mange måter at jeg ikke er grunnleggende funksjonelt kobla til å klare å håndtere eller distansere meg fra det. At dette er en verden jeg egentlig ikke er helt skapt for å kunne klare å leve i. Som en fisk på land.

Men (og det er et stort og avgjørende «men»), jeg har med hjelp lært meg å finne så smått tilbake til verdien og gleden i det som til tross pleide å holde meg gående før alt mistet farge. Jeg er i prosess med å lære meg å tro på at jeg faktisk har betydning for dem som står meg nær, og at det er verdi i det lille jeg kan gjøre på min vei for en bittelitt bedre verden. Det er tungtveiende komponenter i det store regnestykket som gir ny giv til å fortsette å prøve så godt jeg kan som menneske den tiden jeg har her. En ny sjanse til å kunne gjøre meg nye og kanskje bedre erfaringer gjennom dette verdifulle engangstilbudet vi kaller livet. En dag av gangen.

Fargeblind

Noen ganger kan verden miste farge, og ens eksistens miste mening. Du mister deg selv, og du mister tro på en vei videre. Å være i live kan bli så uutholdelig smertefullt at desperasjonen etter å få slippe bevissthetens tortur overdøver alt du måtte ha hatt av håp og rasjonell tankegang.

Selvforakt, skyldfølelse og et rivende sinne mot deg selv for egen udugelighet som menneske sliter deg i fillebiter, mens du drilles av eksistensiell angst til kroppen skjelver av utmattelse. En slags mental trykkoker som lenge har måttet romme for mye blir til slutt for full, og manifesterer seg fysisk i brystet gjennom en overveldende følelse av å være i ferd med å eksplodere.

Du strippes for alt du er - til du står igjen som et tomt skall av deg selv. En skygge av et menneske. Verdiløs dødvekt. En byrde for deg selv og andre. Og alt du klarer å tenke på er hvilken vinn-vinn-situasjon det ville være for alle om du la fingern på avtrekkern og satte en endelig sluttstrek for din tilstedeværelse i verden.



Flukten, og redningen, har for meg mang en gang blitt gjennom brettet med sovetabletter når det har blitt for tøft - et slags midlertidig light-alternativ til å fyre av et avsluttende skudd i hodet. Bare få skrudd av bevisstheten for en liten stund. Pause. Få slippe å være. Til du sakte, men sikkert kan klare å samle nok krefter til å reise deg igjen, og jobbe deg opp fra avgrunnen.

Selvfølgelig ingen optimal mestringsstrategi, det erkjenner jeg - men hva er vel egentlig optimalt i verden vi lever i. Noen ganger gjelder det rett og slett å søke seg til det minste av to onder, hvilket jo på et vis gjenspeiler et slags glimt av håp der inne et sted, selv om det skulle være aldri så lite. Man må i overlevelsens navn bare tillate seg å rettferdiggjøre et og annet litt tvilsomt steg på veien nå og da, dersom det faktisk er det eneste som kan finte deg bort fra å velge vekk livet i de mørkeste og mest desperate stunder.



Denne gangen viser riktig nok et maraton gjennom brettet med sovetabletter seg å ikke være tilstrekkelig. Mørket er tyngre og mer dominerende enn noen gang. Det vil ikke slippe taket. Jeg er tom for krefter. Jeg har latt det gå for langt for lenge, og innser at jeg må legge en viss «stolt selvstendighet» og forakt for selvmedlidenhet til side, ta av maska og be om hjelp.

Jeg klarer ikke lenger finne tilbake til håpet, fargene eller meningen på egenhånd.