The stars are the street lights of eternity

Natten... Alle kroppens muskler gir nærmest konsekvent slipp på spenningen bare jeg smaker på ordet.

Natten er min desiderte favoritt av alle døgnets tider.

Det å bare kunne lene seg langsomt tilbake mens mørket senker seg,

lukke øynene og trekke pusten dypt mens man nyter stillheten, og ensomheten.

Etter midnatt kan det føles som om tiden nærmest stopper opp og står stille. Helt stille.
Intet stress, intet mas - bare absolutt fred, ro, og stillhet. Frihet.
Den upriselige følelsen av å få styre skuta helt på egenhånd, uten noen form for forstyrrende elementer utenifra.

Jeg omfavner den svarte natten, tar ofte med meg penn og skriveblokk

og rigger meg til i hjørnet av vinduet. Med månen som eneste lyskilde,

tillater jeg meg å bare nyte og grundig absorbere alle sanseinntrykk,

mens jeg skuer lengtende ut av vinduet og opp mot himmelen

- ut mot den uutgrunnelige evigheten.

Thinking can be the greatest torture in the world

Noen ganger undrer jeg meg over om nøkkelen til et lykkelig liv

rett og slett er gjennomtrengende naivitet...

... og fraværende evne til å reflektere.

It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society

Det er ingen hemmelighet at livet består av både medgang og motgang for oss alle sammen, og at de motbakker man av og til møter på kan bli litt for tunge å håndtere, og tidvis litt for lange...

Personlig er jeg nå inne i en periode av livet hvor mitt aller største ønske faktisk er å forlate alt av hus og hjem, destruere og kaste alle mine eiendeler og ellers alt som kan knyttes direkte til mitt vedkommende. Kvitte meg med alt av materielle ting, da spesielt PC og mobiltelefon med den hensikt å kunne forbli fullstendig utilgjengelig for omverdenen. Barbere av meg alt håret på hodet, slette alle mulige spor og minner etter meg selv og bare flytte langt, langt vekk - som om jeg aldri noen gang hadde eksistert. Langt vekk fra Norge, langt vekk fra by og bråk, langt vekk fra asfaltveier og fabrikker, langt vekk fra mennesker og det overfladiske robotsamfunnet vi lever i, og ut i villmarken - ut i det fri. Bare starte helt på nytt, et helt nytt liv med blanke ark, og et helt fritt utgangspunkt. Stå med nakne føtter på bar bakke med kun mine egne hender og naturen alene som hjelpemiddel. Rett og slett bare leve i ett med vår Moder Jord, i harmoni med meg selv og alle naturens likeverdige og verdifulle arter.

Tenk så deilig? - slippe å være avhengig av noe som helst, noen som helst, og bare leve et liv i absolutt frihet? Ingen som stiller noen som helst forventninger og krav til deg, ingen som dømmer deg eller mener noe om deg. Ingen som misforstår deg, ingen som har mulighet til å bry seg med hva du gjør. Jeg plages av en så sterk følelse av å ikke passe inn, jeg føler rett og slett at jeg ikke hører hjemme her. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke her jeg vil være.

Jeg sliter helt enkelt med å finne en mening med livet, en mening med meg - en mening med Wanja? Hvorfor er akkurat jeg blitt satt til verden når det hverken gir meg eller andre noe som helst? Jeg har virkelig ikke lenger noe ønske om å være en del av dette her - jeg er så inderlig lei samfunnet, mennesker generelt og ellers alt som følger med oss. Mesteparten av tiden føler jeg meg faktisk mest som en fugl i bur. Alt jeg gjør er å lengte etter å komme meg ut av fangenskapet, få spre vingene mine i frihet og fly min vei, langt vekk - men jeg har ikke mulighet...

Livet er ikke for meg hva jeg nå er en del av - livet for meg er noe langt større, mektigere og meningsfullt, hvilket må oppsøkes fjernt vekk herfra, og oppleves i en helt annen sinnstilstand enn hva som regjerer hos majoriteten. Livet for meg handler om å tillate seg å gå inn i seg selv som menneske og ytterligere i dybden av det eksistensielle, fremfor å utelukkende ligge å vake uvitende i overflaten av materien, uten evne eller vilje til å faktisk kjenne på hva livet virkelig er i seg selv.

There are too many people, and too few human beings

Enkelte dager slår det innover meg - jeg vil bare vekk herfra. 

Livet kan være så komplisert, og til tider oppleves så vanskelig. Mennesker kan opptre så grenseløst samvittighetsløst, brutalt egoistisk, og noen ganger føler jeg at jeg bare ikke orker mer, jeg vil ikke mer. Hjertet synker ned i bunnen av magen som en tung klump, og jeg evner ikke lenger se for meg hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom en eneste dag til i denne følelseskalde og forvirrede verdenen vi lever i.

I en perfekt verden, ville det ikke finnes onde mennesker. Det ville ikke eksistert ondskap eller likegyldighet, og vi mennesker ville alle innehatt en betydelig dyperegående forståelse, genuin omsorg og omtanke for hverandre. Vi ville simpelthen i større grad opptrådt med ektefølt empati, som ekte sympatiske medmennesker, med åpne øyne for verdien i alle levende vesener.

Ja, noen dager ønsker man faktisk bare å lukke øynene og forsvinne herfra - men heldigvis oppstår det også små lyspunkt som gjør det verdt å kjempe videre likevel. For min del handler det ofte om å finne de små, betydningsfulle øyeblikkene i hverdagen som for en liten stund kan gi meg tilbake troen på en bedre verden, det gode i mennesket - og videre forsøke å fokusere utelukkende på de tingene som på mirakuløst vis evner å holde meg gående. Det i seg selv kan være nok til at jeg i det hele tatt orker stå opp av sengen om morgenen, og møte atter en dag i en ufullkommen verden der mennesker i mange tilfeller har mistet seg selv, og evnen til å ivareta hverandre.