Livet i seg selv er igrunn en ganske brutal greie.
Plutselig våkner man til liv, liten og skjør,
og har liksom bare ut av det blå blitt kasta inn i en form for bevissthetstilstand,
i en helt ukjent verden. Uten den fjerneste snøring. Ikke èn jævla bruksanvisning.
Som et absurd jævla trylletriks... POFF - "HALLA, VELKOMMEN TIL LIVET!
En verden full av forvirring og faen, og her er du stuck til du dauer."
Og derfra må man altså bare prøve å manøvrere seg frem så godt man kan.
Et helt blankt ark. Sårbar og uerfaren - uvitende om hvilket shitshow som venter en.
Som sagt, ganske brutale greier.
Men livet er jo selvfølgelig også så mye mer.
Vanvittig skjørt og uforutsigbart, samtidig med så enormt potensiale.
Og selv om man ikke kan unngå å bli tildels formet av diverse påkjenninger man utsettes for,
vil jo livet i stor grad bli hva man selv gjør det til.
Man spør seg jo gjerne hva meningen med livet er.
Jeg har selv hatt mye utfordringer med å finne tilfredsstillende svar på dette nokså blytunge spørsmålet
- men har med tid og stunder heldigvis greid å lande mer og mer i meg selv.
Selve opphavet til og meningen med alt rundt oss forblir jo mest sannsynlig et evig mysterium
vi aldri vil få noe begripelig svar på, så primært gjelder det rett og slett å gå i seg selv
og finne en form for mening for sin egen del.
For min del tror jeg simpelthen meningen er å fordype meg i, nettopp, livet.
Gå min eksistens som menneske etter i sømmene. Lære, erfare, forbedre.
Leve. Utvikle sinnet, og kjernen i meg som et bevisst vesen.
Selve lengden på livet er jo relativt kort,
men for meg handler det uansett mer om å maksimalisere min eksistens og bevissthet i bredden og dybden.
Utforske alle etasjer, kriker, kroker og parallelle dimensjoner innad i et komplekst menneskesinn.
Etter beste evne utnytte til det fulle den lille tiden jeg har her.
Jeg vil lese meg grundig gjennom alle livets sider, fra perm til perm, og ikke hoppe over
noen bare fordi de enten skulle være ubehagelige eller uortodokse.
Jeg vil ha hele opplevelsen. Hele spekteret.
Til nå har det jo vært en unektelig interessant reise. Gjennom både godt og vondt. Stort og smått. Lyst og tidvis bekmørkt.
Og noe av det fineste jeg har fått erfare, er hvordan livets brutale motgang med dedikert arbeid og vilje kan snus om til medgang
- veien gjennom tragediers transformasjon til verdifull erfaring, utvikling, lærdom og styrke.
Ikke minst verdsetter jeg min etter hvert iboende aksept for hvordan sorg og glede, latter og gråt,
tragedie og komedie eksisterer hårfint om hverandre gjennom livets turbulente ferd.
