Alle har vi en psykisk helse så vel som en fysisk helse - og vi befinner oss til enhver tid på en varierende skala mellom god og dårlig helse.
Av en eller annen grunn har det gjennom årenes løp vært ansett som mer "tabubelagt" å erkjenne sin psykiske helse kontra sin fysiske - enda disse to polene for oss alle er to sider av samme mynt, og to helt uungåelige aspekter ved oss som mennesker.
På et tidspunkt besluttet jeg å være åpen rundt min noe frynsete psykiske helse - tok rett og slett løpefart og blottla min egen sårbarhet. Riktig nok litt med halen mellom beina, for jeg skal ikke lyve; det har ikke alltid vært rosenrødt (men hva er vel det uansett?), og det kan naturlig nok være krevende å stå i. Men, det har også gjort meg sterk, og fri. Jeg trenger ikke lenger gå rundt og bære på en tung, mørk hemmelighet - som jo blir tyngre og mørkere jo mer du hemmeliggjør og skambelegger den.
Det er naturligvis skummelt å vise seg sårbar, men personlig kom jeg rett og slett til et punkt i livet hvor jeg var veldig ferdig med å skamme meg, og bestemte meg for å akseptere hver byggestein som er med på å gjøre meg til meg.
Det er hva det er. Jeg er den jeg er.
Jeg mener dessuten bestemt at åpenhet rundt psykisk helse skaper viktige holdningsendringer i samfunnet - at det er med på å redusere fordommer og stigmatisering, og øke innsikt, kunnskap og forståelse. Ikke minst kan det være helsebringende for hver enkelt som i varierende grad er berørt.
Å bane vei og tråkke ned stien for alle dem som lider i stillhet og ensomhet er så viktig og så nødvendig - for de er strengt talt ikke alene. Ingen av oss er alene om å være sårbare for livets mange slag og spark. Ingen av oss er immune.
Vi kommer rett og slett ikke utenom at vi alle som èn er menneskelige, med alt hva det innebærer - og det finnes det ingen skam i. Livet skjer, og livet vil fortsette å skje så lenge vi lever. Det diskriminerer ikke, det er nådeløst, og det finnes ingen skuddsikker rustning.
Selv har jeg erfart at åpenheten for min del med tid har medført mindre følelse av både skyld og skam. Ikke minst har det lært meg at min såkalte "psykiske uhelse" (diagnostisert kompleks PTSD*) ikke er det som definerer meg som person, den er bare en del av livet mitt, og en del av meg som et helhetlig og sårbart menneske - som i likhet med alle andre ikke er immun mot livets ytre påkjenninger.
For let's face it; vi har alle vårt, i større og mindre grad - selv om kanskje ikke alt er like synlig for det blotte øyet.
Jeg vil gjerne med hele min sjel rette en enorm takk til alle dere åpensinnede mennesker der ute, som med en avslappet holdning forholder dere til den psykiske helsa som en like naturlig del av hverdagen som potet til middag - dere aner virkelig ikke hvilke livsviktige bjelker dere er i samfunnet.
Avslutningsvis vil jeg også bare si èn ting, og det går ut til hver eneste en av dere der ute: Fri dere selv fra umenneskelige forventninger. Å fornekte det brede psykiske helsespekteret er simpelthen å fornekte vår egen natur som mennesker.
*Kompleks PTSD (post-traumatic stress disorder)
Ordet «traume» stammer fra gresk og betyr «sår» eller «skade». I medisinsk sammenheng benyttes begrepet for å beskrive sykdom eller skade som har en identifiserbar ytre årsak og som innebærer en forsinket eller langvarig reaksjon. Personer reagerer ulikt på potensielt traumatiske opplevelser. Hos noen kan opplevelsene resultere i angstsymptomer, nedstemthet, funksjonfall og traumelidelse. Her vil den mest alvorlige følgetilstanden, posttraumatiske stress syndrom, PTSD, omtales.
Hovedkriteriene for PTSD er gjenopplevelser eller flashbacks som oppstår som en konsekvens av at traumeminner synes å bli lagret på andre måter i hjernen enn andre minner. Slik PTSD er definert i diagnosemanualene, er det krav om at hendelsen må ha involvert alvorlig vold, seksuelle overgrep, trussel om vold eller død eller at man har vært vitne til død, for å fylle de diagnostiske kriteriene. Utover PTSD har vi også diagnosen kompleks PTSD som beskriver lidelser av større alvorlighetsgrad og mer inngripende symptomer. Kompleks PTSD antas å være knyttet til langvarig eller kronisk traumatisk belastning. Når traumene er påført barn av foreldre eller andre voksne nærpersoner brukes ofte begrepet relasjonstraume.
I mitt tilfelle omfatter diagnosen i korte trekk omsorgssvikt/relasjonstraume gjennom oppveksten - altså langvarig traumatisk belastning. Jeg kan riktig nok kategoriseres som relativt velfungerende til tross, da jeg har brukt mange år på å jobbe beinhardt med meg selv gjennom å adressere, prosessere og bearbeide. Utad er jeg derfor ikke akkurat en klassisk reklameplakat for tematikken, men sliter gjerne mer i "skjul" - hvor symptomene for min del typisk er periodevis angst og depresjon i varierende grad, samt søvnvansker og tilbakevendende mareritt. Utifra traumehistorikken min å dømme kunne jeg vel statistisk sett fort endt opp innesittende under 21 års forvaring eller som blomstrende nærkis, men jeg har sluppet relativt greit unna med å bare bli litt kørka i huet (men hvem av oss er vel ikke det?), samt med galgenhumor så svart at'n egenhendig plukker bomull.
