Navnet skjemmer ingen, er det noe som heter.
Dette er jo noe jeg personlig må si meg forholdsvis uenig i, da jeg utvilsomt ville følt meg smått ukomfortabel dersom jeg måtte gå gjennom livet og bli referert til som Rønnaug Kluftmosveen.
Hvor man kommer ifra skal heller ikke ha noe å si, sies det. Akkurat der kan jeg forsåvidt si meg enig, da jeg bevisst unngikk å integrere meg for mye i det noe absurde bygdesamfunnet jeg ufrivillig vokste opp i som liten sneip. Hvor jeg har mine opprinnelige røtter er likevel ikke noe jeg føler nevneverdig for å kringkaste sånn i det daglige, da patriotismen ikke akkurat er dypt tilstedeværende.
Jeg er riktig nok straight outta Brumunddal, men mer i den forstand at jeg kan kategoriseres som en priviligert overlevende etter et årelangt traume, enn at jeg stereotypisk representerer stedet hvor enn jeg måtte gå. Brumunddal var nemlig aldri helt min greie, hvor jeg følte meg omtrent like mye hjemme som ei bakteriefobisk vestkantfrue på festivaldass, og lett desperat forsøkte å distansere meg fra mye av omgivelsene til tross for at jeg dessverre var tvunget til å leve midt i den innavla suppa - et uheldig lite høl i samfunnets ellers relativt velfungerende struktur. Det opplevdes på mange måter litt som å bli født rett inn i et shitshow av en intern, dysfunksjonell gruppechat man aldri ba om å få være en del av.
Dette er jo noe jeg personlig må si meg forholdsvis uenig i, da jeg utvilsomt ville følt meg smått ukomfortabel dersom jeg måtte gå gjennom livet og bli referert til som Rønnaug Kluftmosveen.
Hvor man kommer ifra skal heller ikke ha noe å si, sies det. Akkurat der kan jeg forsåvidt si meg enig, da jeg bevisst unngikk å integrere meg for mye i det noe absurde bygdesamfunnet jeg ufrivillig vokste opp i som liten sneip. Hvor jeg har mine opprinnelige røtter er likevel ikke noe jeg føler nevneverdig for å kringkaste sånn i det daglige, da patriotismen ikke akkurat er dypt tilstedeværende.
Jeg er riktig nok straight outta Brumunddal, men mer i den forstand at jeg kan kategoriseres som en priviligert overlevende etter et årelangt traume, enn at jeg stereotypisk representerer stedet hvor enn jeg måtte gå. Brumunddal var nemlig aldri helt min greie, hvor jeg følte meg omtrent like mye hjemme som ei bakteriefobisk vestkantfrue på festivaldass, og lett desperat forsøkte å distansere meg fra mye av omgivelsene til tross for at jeg dessverre var tvunget til å leve midt i den innavla suppa - et uheldig lite høl i samfunnets ellers relativt velfungerende struktur. Det opplevdes på mange måter litt som å bli født rett inn i et shitshow av en intern, dysfunksjonell gruppechat man aldri ba om å få være en del av.
Brumunddal er på mange måter som en liten pocket-utgave av Detroit, hvor bygdeoriginaler og fullblods white trash er i solid overtall. Det eneste som egentlig mangler i denne gropa, er en egen lokal WalMart med utleie av fatmobiles for å virkelig sette krona på verket.
Dette er altså selve definisjonen på et sted gud glemte - eventuelt bevisst tok løpefart, glatt hoppa bukk over og fortrengte. Stedet hvor man tradisjonen tro vokser opp med Ole Ivars og Lasse Stefans som hverdagslig bakgrunnsmusikk, får billig rullings fra Sverige og dårlig hjemmebrent inn med morsmelka, og hvor majoriteten debuterer seksuelt bak sota ruter i baksetet på en senka Volvo 240 utenfor nærmeste bensinstasjon.
Dette er altså selve definisjonen på et sted gud glemte - eventuelt bevisst tok løpefart, glatt hoppa bukk over og fortrengte. Stedet hvor man tradisjonen tro vokser opp med Ole Ivars og Lasse Stefans som hverdagslig bakgrunnsmusikk, får billig rullings fra Sverige og dårlig hjemmebrent inn med morsmelka, og hvor majoriteten debuterer seksuelt bak sota ruter i baksetet på en senka Volvo 240 utenfor nærmeste bensinstasjon.
Den jevne brumunddøl observeres gjerne også på massiv valfart til det årlige arrangementet av Gatebil på Rudskogen, og på hyppige dagsturer over svenskegrensa med mål om å få mest mulig billig dritt for minst mulig av trygda.
Brumunddal er stedet hvor tilnærmet alle har samme bestefar, hvor alle har pult alle, og hvor arving av kjønnssykdommer fra faren til ei venninne før seksuell lavalder er blitt mer tradisjon enn ukultur. Forutenom folk man puler, er også meningsløs sladder noe som går aktivt på rundgang. Den unikt generøse delekulturen i dette småsamfunnet er med andre ord en reint fascinerende turistattraksjon i seg selv.
Brumunddal kjennetegnes gjerne ved det høye antallet enslige tenåringsmødre krydra med fargesprakende ansiktspiercinger, den flytende trafikken av pimpa traktorer og Volvo 240 i alle syretrippens skrikende farger, samt den nådeløse odøren fra overforbruket av Wunderbaum som bitchslap'er deg i trynet hver gang du beveger deg nær "sentrum". For ikke å glemme det hyperaktive rånemiljøet, hovedsaklig bestående av mannlige sjåfører på stødig fast food-diett, som kjører hvileløst rundt og svir hull i ozonlaget med lokale fjortiser i baksetet som puler for kontantkort.
Og sånn går nu dagan i Brumunddal - på salig repeat. Dersom man anser Norge som en blanding søtsaker, er Brumunddal litt som lorten i godteskåla. Jeg vil altså nødig promotere dette stedet som noen form for ideelt reisemål. Men skulle man ha ønske om å komme seg litt vekk fra det hverdagslige for å oppleve et lite innslag solid kultursjokk, uten å måtte bruke altfor mye penger, trenger man altså ikke reise så jævlig langt. - Velkommen til Brumunddal.
