My mind gets me absolutely shitfaced. Shitfaced and hyper and ten years old - I am having the time of my life

Det er fort gjort å tenke at man på et vis kjenner seg selv. Og jo, på et visst plan gjør jeg nok også det. Men, på den annen side er det også et unektelig faktum at jeg virkelig ikke har snøring på hvem jeg egentlig er - ikke for fem flate øre. Joda, jeg har riktig nok oversikt over mine interesser og mine personlige verdier som menneske, men utover det er jeg egentlig ikke annet enn en evig spiral i stadig ekspansjon, på vei i alle mulige uoversiktlige retninger.

Dersom auraen min hadde vært synlig for det blotte øyet, er nok sannsynligheten stor for at jeg av omverdenen ville blitt betraktet som et vandrende freakshow på relativt høyt nivå. Med mitt sinn i sin helhet blottlagt utenfor kroppen ville jeg nok ikke fremstått som stort annet enn et sirkus av flertallige mentalt forstyrrede alter egoer, med alvorlig bipolar lidelse og hyppige tilfeller av kritisk ADHD. "Herregud, hele dama er jo i seg selv et eget internt mentalsykehus."

Erfaringsmessig er det rett og slett rent umulig for meg å fullt og helt forstå meg på meg selv, og å fullstendig lære meg selv å kjenne. Min person kan vel på mange måter sammenlignes med et større boligkompleks, hvor det i den ene leiligheten bor et avslappet, harmonisk og balansert menneske, mens det i naboleiligheten kan bo en dautrist jævel med et beksvart tankemønster og et tungt indre sinne. Neste leilighet kan være bosatt av et ambisiøst og godhjertet menneske med tro på verden og menneskeheten, mens i en annen bor noen som bærer på en generell avsky og fullstendig har gitt opp alt. Her bor både et voksent, rasjonelt og tilregnelig individ, så vel som en rebelsk drittunge med en utpreget gi faen-holdning. En hypersosial og utadvent selskapsperson, så vel som en introvert sjel med behov for ensomhet og trang til å flykte inn i seg selv.

Velkommen til Wanja Victorias indre verden - en nærmest multischizofren skapning som strekker seg utover i alle mulige retninger innenfor alle mulige sjangere. Som et maleskrin hvor alle tenkelige farger er blandet anarkistisk utover i en eneste stor smørje, uten noe definert mål eller mening. Ingen dag er lik en annen i mitt indre sammensatte univers av ulike sinnsstemninger. Jeg kan med all min makt stålsette meg for å holde en stødig linje gjennom hverdagen, men samme hva; det vil stort sett alltid oppstå noe som promper på idyllen.

Å oppleve å være så langt ifra å kjenne sitt eget jeg kan tidvis være frustrerende, men like fullt en evig interessant reise. Dette er nok også noe av grunnlaget til at jeg trives så godt i mitt eget selskap store deler av tiden, og setter pris på å kunne få være alene og tilbringe kvalitetstid utelukkende med mitt eget vedkommende. Jeg kjeder meg så å si aldri. Jeg blir stadig kjent med nye sider av meg selv - oppdager nye rom, nye hjørner og nye avlukker blant mangfoldet i dette mentale boligkomplekset. Nye områder å utforske, og dermed også nye måter å utfordre og utvikle meg på. Det er til tider enormt energitappende, ja - men utvilsomt også et privilegium. Jeg føler av og til at jeg nærmest er på en konstant reise verden rundt innad i mitt eget sinn. En reise gjennom flere spekter av både himmel, intet og helvete, men ved alle ligger en form for mening og et formål. Jeg har ingen anelse om hvor jeg er på vei - jeg bare lar meg fare dit vinden fører meg, og nyter reisen etter beste evne.

Only the shallow know themselves. The key is to keep growing in all areas of life - mental, emotional and spiritual. You have to grow from the inside out, and there is no other teacher but your own soul

Noen ganger er det rett og slett ikke til å unngå - å la en ellers nokså moderat irritasjon eskalere og komme under huden på meg, og virkelig pirke på nervesystemet mitt. Irritasjon over store deler av menneskeheten, og deres små, banale universer.

For, ja, faktum er at veldig mange mennesker og deres form for adferd har en tendens til å irritere meg. Og det tidvis grundig. Hvordan så mange vandrer rundt i samfunnet med kalde masker, nærmest på ren automatikk med et slags robotaktig preg over seg. Som tidsinnstilt maskineri. Opphengt i evige sirkler av rutiner, og uten å tenke nevneverdig over noen aspekter av noe som helst. Hvordan folk tar ting for gitt, deres grådighet, selvsentrerthet, og deres absurde fokus på materialistisk "lykke". Hvordan mange mennesker ikke virkelig lever, de bare er. Og ikke minst deres tilsynelatende naturlige aksept for en slik simpel form for eksistens.

Hvordan i helvete holder de ut en så livløs tilværelse?

Spesielt irriterer jeg meg nok over samfunnet her i Norge. Over nordmenn generelt. Disse trauste skapningene, med noe som kan virke som en medfødt iboende redsel for alt og alle man ikke har personlig kjennskap til. Innadvendte og lukkede, som livredde dyr i fangenskap som nekter å komme ut av buret, av frykt for hva som måtte befinne seg utenfor. Ikke interesserer verden utenfor dem nevneverdig heller, hvorfor skulle det? Det er jo innsiden av buret de er vant med, det er dèt de kjenner til og der de har oversikt, og dermed er det også der det er tryggest å være. Å tre ut av egen komfortsone ville være absolutt absurd. Dette ser man dessverre sørgelig mange eksempler på i det daglige. Smil til en fremmed i forbipasseringen, eller start en tilfeldig samtale med sidemannen på trikken, og du vil straks bli sett på som et alvorlig psykiatrisk tilfelle med kritisk behov for tung medisinering. Du må ikke våge å forstyrre folks forutsigbare hverdag, ikke engang med vennlige intensjoner, slikt blir det nemlig forferdelig merkelig stemning av. Ah, dette kjølige, lukkede samfunnet - jeg forbanner det.

Nordmenn har som oftest gjerne et spesielt behov for å ta avstand, men er på den annen side også opptatt av å på sitt vis "være en del av". Av å passe inn. Simpelthen ikke skille seg ut i mengden. Hverken på den ene eller den andre måten. De vil helst slippe å omgås alle andre, men vil likevel gjerne være som alle andre. Dette gjelder forsåvidt ikke bare nordmenn, men svært mange mennesker generelt. Man ser det over alt, både gjennom hvordan folk kler seg og ter seg, og slavisk følger det som anses å være normalt og akseptert av majoriteten. For å ta et litt ekstremt, dog høyst reelt eksempel, er det faktisk ikke så rent sjelden jeg observerer vennegjenger - alle med de samme skoene, de samme buksene, samme jakkene, og selvfølgelig; samme sveis. Som en slags uniform som medfører intern godtakelse av individet som bærer den, og dermed symboliserer tilhørighet.

Er så mange virkelig redde for å være egne individer, med egen identitet, personlighet og egne særegenheter? Det kan til tider faktisk virke sånn. Og dersom faktum er at dette til syvende og sist bunner i at folk faktisk bryr seg om, eller engster seg for hva andre mennesker - kjente som ukjente - måtte tenke, tro, synes og mene om dem, må det jo også være smått slitsomt i lengden?

En annen ting er hvordan folk tilber og streber etter dette såkalte "skjønnhetsidealet". Det plettfrie, finpussede og "perfekte", uten særlig tilstedeværelse av personlige særtrekk og særegenhet. Utseendemessige massekopier. Det spares opp og brukes tusenvis av kroner på operasjoner for å strippe seg selv for sine egne unike kjennetegn, med den hensikt å se mest mulig ut som det "typiske". Ikke faen om noen skal få meg til å skamme meg over min store panne, mine små pupper eller humpen på nesen min - det er noe av det som bidrar til å gjøre meg til den jeg er, og på sitt vis gjøre meg unik. Og dersom faktum er at det gjør meg estetisk stygg i andres øyne, vel, så er det faktisk helt i orden for min del. Da er jeg i så tilfelle stygg og tilfreds med det.

Jeg forstår rett og slett ikke besettelsen? Denne utbredte, hyllede formen for "skjønnhet" er for meg alt annet enn nettopp skjønnhet. Det er platt, og det er kjedelig. Det ultimate cover-up for andre feilbarligheter, da en slik form for ytre gjerne er det som gis hovedfokus i et typisk overfladisk samfunn. Gi meg heller en person med karakter og fremtredende særpreg, godhet, intelligens og personlig dybde. Med evne til å tenke selvstendig og mot til å være seg selv, til tross for om det ikke nødvendigvis skulle samsvare med hva som anses å være "vanlig". Gi meg noen som ærlig ytrer sine egne meninger og filosoferinger, og står for sitt uavhengig av andre mennesker. Som tør å stille seg i opposisjon og vise sitt upolerte sanne jeg, med alt det måtte innebære - og du vil få se den form for skjønnhet jeg beundrer.

En ting som slår meg er at folk som oftest foretrekker det enkle. Det som er enklest å bli godtatt for, enklest å forstå, enklest å håndtere og enklest å prosessere. Det gjelder forsåvidt innen alle livets områder. De er enkle mennesker, med enkle interesser og enkel mentalitet. De tar for seg det som allerede er grunnlagt og godtatt av de samme type mennesker før dem, og beveger seg i samme retning uten å tenke utover de mentale rammer som er blitt automatisk innarbeidet gjennom generasjoner. De ser den fysiske tilstedeværende verden, men ikke forbi, der det virkelige livet faktisk befinner seg. De lar seg blindt lede av media, verdiløse nyheter og samfunnets overhoder. Lar ukritisk andre tenke og ta grunnleggende avgjørelser for seg, og glir gjennom sin tid på jorden som livløse og tafatte skapninger, uten å gå livet etter i sømmene. Uten evne til kritisk og selvstendig tenkning. I mange tilfeller virker det som om folk har utviklet akkurat nok evner til å kunne fungere som brikker i en simpel hverdag, og der stagnerer det.

Er dette virkelig et liv? Å leve i et slikt vakuum? Menneskers adferd slutter aldri å forbause meg. Denne forbanna enkelheten. Jeg begriper ikke hvordan man overlever uten å gå på veggen, uten å lengte etter noe større - etter noe mer? For ikke å glemme det konstante generelle fokus på det rent trivielle, og hvordan dette forherliges over en lav sko. Som for eksempel dette utbredte fenomenet med uhemmet selvskryt på sosiale medier, som følge av de aller enkleste ting. Som å ha laget seg middag, eller å ha vasket skittentøyet som lukta dritt. Hva får folk til å tenke at de fortjener en jævla medalje for å utføre ting som strengt tatt er det minste som forventes av dem? Som for lengst burde vært innarbeidet til å fungere som en selvsagt del av hverdagen til et sivilisert menneske? Spar meg for disse egenkomponerte hyllestene til egen person som følge av svada og nada. Det er like enkelt som å tørke seg i ræva etter man har driti - jeg har ingen planer om å gratulere voksne mennesker for å inneha sømmelighet og sunn fornuft.

Reis deg heller opp og gi av deg selv til omgivelsene. Gi en uoppfordret hjelpende hånd til noen som trenger det, tre ut av din egen komfortsone til fordel for et annet medmenneske - uten fokus på egen vinning og forvente noe i retur. Da begynner vi å snakke.

A mind that is stretched by new experience can never go back to its old dimensions

Lev ditt liv med inderlig kjærlighet og en rik sjel - dette er grunnlagene for en fullstendig eksistens som menneske.
Vær den trygge havnen du selv søker i verden. Følg dine drømmer, ikke din frykt.

Møt verden med et åpent sinn og et håpefullt hjerte. Ikke la negativitetens lenker holde deg tilbake.
Livet er for kort til å leve i et fengsel av fortidens smerte. Fremtiden er din til å ta tak i, og til å skape.

Livet er bittersøtt. Først når vi tillater lyset og mørket å eksistere side om side, kan vi leve genuint lykkelig.
Når vi så lever livet på sitt beste, er det en symfoni av følelser - av høye og lave noter, tragedie og komedie, kjærlighet og tap, magi og verdi.
Det kan være en særdeles spektakulær reise når vi fullt og helt omfavner og aksepterer det.

Absurdity and anti-absurdity are the two poles of creative energy

Fascinerende egentlig, hvordan følelseslivet kan gå i bølgedaler. Hvordan man kan gå fra å føle genuin lykke og inneha masse energi, til å fullstendig kræsjlande, tappes for glede og se omgivelsene gjennom et påtvunget tykt, sort slør. Jeg snakker ikke da om hvordan følelser kan variere fra dag til dag, uke til uke eller fra en lengre periode til en annen - men fra ett øyeblikk til det neste.

Sånn sett føler jeg meg ofte som et jævla schizofrent menneske. Jeg kan være min egen beste venn, og min desidert verste fiende, hvor jeg kjemper en brutal indre krig mot/med meg selv. Jeg kan våkne smilende om morgenen og være overraskende positivt innstilt til livet, for så å ta meg selv i å brått synke inn i en mørk og dyster sinnstilstand, blottet for lys og glede, hvor jeg fylles med utelukkende destruktive tanker. Jeg går altså fra å føle meg lett som en fjær og rakrygget sveve på en sky av pågangsmot, til å skytes nådeløst ned og treffe bakken med et kraftig smell. Kontrasten er ofte så stor at hodet mitt nesten ikke forstår hva som har slått meg, og dette scenariet kan altså ta sted innenfor èn eller flere timer, så vel som det kan være gjort på snaue fem minutter. Fullstendig ut fra intet. Og det er ikke dermed sagt at det da er overstått, for slik kan det gjerne fortsette, upåvirket av omgivelser, opp og ned i varierende grad så lenge jeg er våken. Riktig nok utenom de gangene jeg blir liggende skadeskutt over lengre perioder.

Jeg er et menneske som føler mye. Ofte mye motstridende på èn og samme tid. Følelsesspekteret mitt er enormt, og forferdelig tilstedeværende. Og hva enn jeg føler, føler jeg som regel med intens styrke. Hodet mitt har en tendens til å være et evig kaos av tanker sammenkoblet med følelser. Jeg kan ha stunder, dager og perioder med lys i sjelen og brusende indre glede, så vel som stunder hvor jeg koker av sinne, frustrasjon og faenskap på innsiden uten å nødvendigvis alltid vite hvorfor. Stunder hvor jeg utelukkende føler på en overveldende tristhet og håpløshet, hvor jeg infiseres av en form for dominerende mørke. Stunder hvor jeg føler alt på èn gang, og stunder hvor jeg ikke evner å føle noe som helst overhodet. Null, niks, nada. Jeg er fullstendig tom, og apatien overvelder meg som en slags paralyserende gift.

Sistnevnte kan vel kanskje tidvis være det aller mest frustrerende. Når ingen verdens ting gir mening, ingen ting betyr noe og man ikke klarer å føle hverken sorg, sinne, smerte eller glede - samme hva. Sjelen er rett og slett flat. Ingen oppturer, ingen nedturer, ingen bølger. Man er simpelthen følelsesmessig lam, og fullstendig hul på innsiden. Som et tomt skall av seg selv. Når jeg fanges i den type sinnstilstand, tar jeg ofte meg selv i å tenke at jeg nesten kunne gjort hva som helst bare for muligheten til å føle noe som helst, om det så bare er følelser av negativ art. Preget av dyp desperasjon tenker jeg i slike stunder at det må være bedre å føle selv smerte, fremfor å være fullstendig død på innsiden. Og så angrer jeg, når den følelsesmessige nedturen kommer, hvor alle følelser gjør vondt og river meg i filler, og jeg skulle gitt hva som helst for å kunne slippe å føle noe overhodet. For et helvetes dilemma.

Man må rett og slett bare tillate seg å se det tragikomiske i det når man er i stand til det, og le seg smått ihjel av hele greia. Galgenhumor er for meg en av de viktigste nøklene til overlevelse. Galgenhumor, og mitt kjære System Of A Down, da deres låter på mange måter er som mitt eget følelsesliv i musikalsk form. Det er faktisk nesten som å ha sitt eget crew med personlige terapeuter tilgjengelig 24 timer i døgnet, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at disse gutta mang en gang har reddet livet mitt gjennom årenes løp. Musikken deres evner på en helt unik måte å nå inn til mitt aller innerste hvor ingen andre slipper til, og sette ord på det jeg ikke klarer å sette ord på selv. De har gitt meg verdifull styrke når jeg har trengt det som mest, og deres kunstneriske sjeler betyr så enormt mye mer for meg enn hva jeg er i stand til å beskrive.

Det mest absurde i sammenheng med det hele er vel kanskje selve eksteriøret til disse multischizofrene følelsene. Meg - hvordan jeg i det daglige fremstår rent upåvirket av denne berg -og dalbane-verdenen som til enhver tid foregår inni meg. For emballasjen er nøyaktig den samme, uavhengig av hva som måtte foregå på innsiden - krig, helvete, livløshet eller ekstase. Jeg ville med andre ord vært en skammelig villedende reklameplakat.

Til tross for at det kan være et sant mareritt, har jeg riktig nok et tildels ambivalent forhold til det hele, da jeg tidvis faktisk klarer å være takknemlig for mitt elleville følelsesliv også. Det tillater meg tross alt å utvikle meg på så mange forskjellige plan. Både sjelelig, menneskelig, og ikke minst som medmenneske. Det gir meg evnen til å se så mange mulige aspekter ved ting, på en unik måte forstå livets dybde, se verden og mennesker fra flere vidt forskjellige perspektiv, og ikke minst være kreativ uten hemninger. Simpelthen leve sinnets fulle og hele liv. Dèt gir for meg livet mening.

Så, hva ville jeg da egentlig vært uten all denne psykiske torturen? Og ikke minst hvem ville jeg vært?

Jeg liker å tro det er en mening med alt.