Noen ganger tynger livet litt ekstra... Som en tung mental følelsesfeber som river nådeløst i sinnet.
Jeg kjenner meg på et vis litt for godt igjen i sitatet av Rumi: «Du er ikke en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe» - en slags følelse av å kjenne seg koblet til alt.
Det kan sikkert høres noe klisjé ut, men jeg synes med all inderlighet det rett og slett er skikkelig utfordrende å leve i en verden med så mye urettferdighet og lidelse - som typisk går verst utover de aller svakeste blant oss. De som gjerne ikke kan stå opp for og forsvare seg selv - da i særdeleshet dyr og barn. De som bør og skal beskyttes... Det er en slags verkende byll jeg i større eller mindre grad alltid bærer med meg i bevisstheten, og som ikke er mulig å skyve til side ved hjelp av «ute av syne, ute av sinn»-mentalitet.
For ikke å glemme den enorme frustrasjonen og håpløsheten som følger med viten om at man i så altfor mange av tilfellene ikke er i noen posisjon til å kunne gjøre noe konkret med det. At man på en måte bare må «akseptere» at verden er et fucka sted, med alt den innebærer av kynisk maktmisbruk, iskald utnytting og direkte mishandling av sårbare, forsvarsløse og følende vesener. Og det foregår der ute akkurat nå. I ethvert øyeblikk. - Det veier blytungt.
«Prøv å tenk på noe positivt i stedet!» er en klassisk sånn klapp-på-skuldern-kommentar. Og joda, det må man jo tidvis bare innstille seg på å prøve for å ikke miste sinnsbalansen helt - men noen dager er det en litt mer utfordrende oppgave enn andre.
- Som med alt annet her i livet. Det går i bølger.
