Av og til skyller det en intens bølge av følelser innover meg, som river i nervene mine og fyller meg med en overveldende tristhet det er vanskelig å riste av seg.
Jeg kommer rett og slett ikke utenom det... Tanken på hvor mye meningsløs lidelse som i dette øyeblikk brutalt blir påført uskyldige liv - levende vesener - i verdens altfor mange kynisk profittjagende industrier. Dette til fordel for vårt uforsvarlig enorme konsum og kravstore levesett. Sårbare individer som ikke engang har evne til å si imot, forsvare seg, eller forstå hvorfor...
Det gjør meg så inderlig sorgtung... Det gjør meg så vondt. Det gjør meg så evinnelig sint og forbanna, og den gjennomtrengende frustrasjonen gjør meg oppriktig mannevond - nesten på grensen til misantropisk.
Jeg forsøker riktig nok å trøste meg med at verden er i stadig oppvåkning og utvikling, og at ting går fremover, selv om det skjer i lavt tempo. Og som standhaftig veganer vet jeg jo at jeg gjør mitt for å forhindre inhuman behandling av andre levende vesener - en skulle kanskje tro man fikk bedre samvittighet av det... Den gang ei. Det å vite at det likevel foregår så groteskt mye av det, uten at det er noe konkret jeg kan få gjort her og nå for å få en endelig slutt på all galskapen, det tærer så på meg. Tanken på og medfølelsen for alle de lidende sjelene der ute, som følge av mange menneskers beinharde kynisme, hjemsøker meg dag ut og dag inn. I enkelte stunder mer intenst og pågående enn andre.
- Som nå. Det tar knekken på meg.
Jeg legger meg i kveld med en vond klump i magen, og med tårer i øynene... Jeg vil bare ikke forsone meg med at verden er så grusomt brutal og urettferdig for de svakeste blant oss. Jeg finner meg ikke i det.
Det sies gjerne at mennesket er overlegen dyr, i den forstand at vi innehar evnen til refleksjon og fornuft, mens dyrene på sin side styres av instinkt. Skal man ikke også da kunne forvente mer av mennesket? Annet enn så primitiv og fullt bevisst hjerteløs behandling av andre levende vesener, som beviselig evner å sanse og føle på lik linje med oss? - både frykt, glede og sorg.
Jeg lider med dem, hver eneste èn. Og jeg blir så dypt skamfull på vegne av min egen rase.
Noen ganger gjør det rett og slett bare vondt å være menneske.
Really all I can do in moments like this is sit down with my pen and paper,
and just bleed through writing...
