Sånn sett føler jeg meg ofte som et jævla schizofrent menneske. Jeg kan være min egen beste venn, og min desidert verste fiende, hvor jeg kjemper en brutal indre krig mot/med meg selv. Jeg kan våkne smilende om morgenen og være overraskende positivt innstilt til livet, for så å ta meg selv i å brått synke inn i en mørk og dyster sinnstilstand, blottet for lys og glede, hvor jeg fylles med utelukkende destruktive tanker. Jeg går altså fra å føle meg lett som en fjær og rakrygget sveve på en sky av pågangsmot, til å skytes nådeløst ned og treffe bakken med et kraftig smell. Kontrasten er ofte så stor at hodet mitt nesten ikke forstår hva som har slått meg, og dette scenariet kan altså ta sted innenfor èn eller flere timer, så vel som det kan være gjort på snaue fem minutter. Fullstendig ut fra intet. Og det er ikke dermed sagt at det da er overstått, for slik kan det gjerne fortsette, upåvirket av omgivelser, opp og ned i varierende grad så lenge jeg er våken. Riktig nok utenom de gangene jeg blir liggende skadeskutt over lengre perioder.
Jeg er et menneske som føler mye. Ofte mye motstridende på èn og samme tid. Følelsesspekteret mitt er enormt, og forferdelig tilstedeværende. Og hva enn jeg føler, føler jeg som regel med intens styrke. Hodet mitt har en tendens til å være et evig kaos av tanker sammenkoblet med følelser. Jeg kan ha stunder, dager og perioder med lys i sjelen og brusende indre glede, så vel som stunder hvor jeg koker av sinne, frustrasjon og faenskap på innsiden uten å nødvendigvis alltid vite hvorfor. Stunder hvor jeg utelukkende føler på en overveldende tristhet og håpløshet, hvor jeg infiseres av en form for dominerende mørke. Stunder hvor jeg føler alt på èn gang, og stunder hvor jeg ikke evner å føle noe som helst overhodet. Null, niks, nada. Jeg er fullstendig tom, og apatien overvelder meg som en slags paralyserende gift.
Sistnevnte kan vel kanskje tidvis være det aller mest frustrerende. Når ingen verdens ting gir mening, ingen ting betyr noe og man ikke klarer å føle hverken sorg, sinne, smerte eller glede - samme hva. Sjelen er rett og slett flat. Ingen oppturer, ingen nedturer, ingen bølger. Man er simpelthen følelsesmessig lam, og fullstendig hul på innsiden. Som et tomt skall av seg selv. Når jeg fanges i den type sinnstilstand, tar jeg ofte meg selv i å tenke at jeg nesten kunne gjort hva som helst bare for muligheten til å føle noe som helst, om det så bare er følelser av negativ art. Preget av dyp desperasjon tenker jeg i slike stunder at det må være bedre å føle selv smerte, fremfor å være fullstendig død på innsiden. Og så angrer jeg, når den følelsesmessige nedturen kommer, hvor alle følelser gjør vondt og river meg i filler, og jeg skulle gitt hva som helst for å kunne slippe å føle noe overhodet. For et helvetes dilemma.
Man må rett og slett bare tillate seg å se det tragikomiske i det når man er i stand til det, og le seg smått ihjel av hele greia. Galgenhumor er for meg en av de viktigste nøklene til overlevelse. Galgenhumor, og mitt kjære System Of A Down, da deres låter på mange måter er som mitt eget følelsesliv i musikalsk form. Det er faktisk nesten som å ha sitt eget crew med personlige terapeuter tilgjengelig 24 timer i døgnet, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at disse gutta mang en gang har reddet livet mitt gjennom årenes løp. Musikken deres evner på en helt unik måte å nå inn til mitt aller innerste hvor ingen andre slipper til, og sette ord på det jeg ikke klarer å sette ord på selv. De har gitt meg verdifull styrke når jeg har trengt det som mest, og deres kunstneriske sjeler betyr så enormt mye mer for meg enn hva jeg er i stand til å beskrive.
Det mest absurde i sammenheng med det hele er vel kanskje selve eksteriøret til disse multischizofrene følelsene. Meg - hvordan jeg i det daglige fremstår rent upåvirket av denne berg -og dalbane-verdenen som til enhver tid foregår inni meg. For emballasjen er nøyaktig den samme, uavhengig av hva som måtte foregå på innsiden - krig, helvete, livløshet eller ekstase. Jeg ville med andre ord vært en skammelig villedende reklameplakat.
Til tross for at det kan være et sant mareritt, har jeg riktig nok et tildels ambivalent forhold til det hele, da jeg tidvis faktisk klarer å være takknemlig for mitt elleville følelsesliv også. Det tillater meg tross alt å utvikle meg på så mange forskjellige plan. Både sjelelig, menneskelig, og ikke minst som medmenneske. Det gir meg evnen til å se så mange mulige aspekter ved ting, på en unik måte forstå livets dybde, se verden og mennesker fra flere vidt forskjellige perspektiv, og ikke minst være kreativ uten hemninger. Simpelthen leve sinnets fulle og hele liv. Dèt gir for meg livet mening.
Så, hva ville jeg da egentlig vært uten all denne psykiske torturen? Og ikke minst hvem ville jeg vært?
Jeg liker å tro det er en mening med alt.
