Enkelte dager slår det innover meg - jeg vil bare vekk herfra.
Livet kan være så komplisert, og til tider oppleves så vanskelig. Mennesker kan opptre så grenseløst samvittighetsløst, brutalt egoistisk, og noen ganger føler jeg at jeg bare ikke orker mer, jeg vil ikke mer. Hjertet synker ned i bunnen av magen som en tung klump, og jeg evner ikke lenger se for meg hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom en eneste dag til i denne følelseskalde og forvirrede verdenen vi lever i.
I en perfekt verden, ville det ikke finnes onde mennesker. Det ville ikke eksistert ondskap eller likegyldighet, og vi mennesker ville alle innehatt en betydelig dyperegående forståelse, genuin omsorg og omtanke for hverandre. Vi ville simpelthen i større grad opptrådt med ektefølt empati, som ekte sympatiske medmennesker, med åpne øyne for verdien i alle levende vesener.
Ja, noen dager ønsker man faktisk bare å lukke øynene og forsvinne herfra - men heldigvis oppstår det også små lyspunkt som gjør det verdt å kjempe videre likevel. For min del handler det ofte om å finne de små, betydningsfulle øyeblikkene i hverdagen som for en liten stund kan gi meg tilbake troen på en bedre verden, det gode i mennesket - og videre forsøke å fokusere utelukkende på de tingene som på mirakuløst vis evner å holde meg gående. Det i seg selv kan være nok til at jeg i det hele tatt orker stå opp av sengen om morgenen, og møte atter en dag i en ufullkommen verden der mennesker i mange tilfeller har mistet seg selv, og evnen til å ivareta hverandre.
