Forslått og utmattet etter stormen. Svak som faen, men likevel styrket etter å ha klart å kjempe gjennom, tross alt.
Fra å ligge lammet, lenket til sengen i mørket med dystre, drillende tanker og angst fra helvete, til så smått begynne å øyne nytt håp
og reise seg igjen... Sakte, men sikkert.
En ny start.
Å sterkt skadeskutt reise seg opp fra avgrunnen, som en eneste slagmark av et menneske, trosse motvinden og starte på nytt er beinhardt, men det må likevel gjøres. Livet venter ikke på deg, og det er ingen andre enn du selv som kan ta tak i det.
Trekke fra gardinene og slippe lyset inn i rommet, stikke hodet ut og møte verden med lyssky og blankt blikk. Et blekt, slitent ansikt, og poser under øynene... Det hele føles like forbanna skremmende og overveldende hver gang, samme hvor mange ganger man har gått nettopp denne stien tidligere. Man blir aldri vant til det, og veien er tung å gå. Men igjen, du må gjennom det.
Det er på mange måter som å gå nedover en lang, mørk korridor, uten å vite når lyset vil slås på - om det i det hele tatt vil slås på... Du har aldri noen garanti, ikke for noe som helst. Du går i ensomhet, uten å ane hvilken retning du skal. Det eneste du vet er at du bare må fortsette å gå for i det hele tatt å komme deg noe sted, samme hvor engstelig, usikker og utslitt du er. Å bli stående på stedet hvil vil bety fullstendig selvdestruksjon.
Du befinner deg fengslet inne i ditt eget hode. Et evig, uoversiktelig mørke. Veien og nøkkelen ut er å mestre å korrekt legge sammen puslespillbrikkene av et ihjelbombet følelsesliv, peile seg gjennom det uoversiktlige kaoset av blindveier og inn i en tankebane hvor det med tiden kan være mulig å øyne lys i enden av tunnelen. Du må simpelthen få oversikt over vrakrestene, gjøre det beste ut av det du står igjen med og bygge deg selv opp igjen fra scratch. Noe bruksanvisning får du ikke. Ei heller noe kart eller kompass. Det eneste du har, og som du må tørre å stole på, er deg selv.
Ja, du vil oppleve å gå deg vill, og ja, du vil mest sannsynlig gå uhorvelig feil gjentagende ganger. Du vil snuble og du vil tryne så hardt at det føles som om eneste utvei bare er å gi opp... Men, du vil med tiden komme deg gjennom og ut av labyrinten, selv om det føles aldri så håpløst når det står på og stormer som verst. Du må bare aldri tillate deg å gi fullstendig slipp på din indre tro på deg selv - til tross for at den tidvis kan viskes nesten helt ut.
Mitt dypeste ønske i frustrerende stunder som dette, er å kunne få føle at det på noe som helst vis vil være en mening med det hele. At alt vil kunne gi mening og kunne forstås i en større sammenheng på sikt. At det ikke er forgjeves... Selvmedlidenhet og å sitte og synes synd på seg selv kommer man ingen vei med.
Jeg velger i stedet så godt jeg kan å søke en eller annen form for forståelse for tilstanden, fremfor å gi meg hen til hat og sinne. Fokusere på hvordan opplevelser kan brukes som essensielle byggeklosser for egen sjel i fremtiden. Ja, depresjon kan ta livet av deg, men det kan også være en spirituelt utviklende prosess. Til syvende og sist kan motgang enten gjøre deg som menneske bitter, eller det kan gjøre deg bedre. Valget er ditt.
Husk at det ikke er dine lidelser som definerer deg, men din styrke og ditt mot.
Du er ikke din sykdom. Du har en individuell historie å fortelle. Du har et navn, en bakgrunn, en personlighet.
Å fortsette å være og å forbli deg selv er en del av kampen,
og det modigste du gjør er å fortsette livet når alt du føler for er å gi opp.
og det modigste du gjør er å fortsette livet når alt du føler for er å gi opp.
