Av og til innser du hvor alene du egentlig er i verden. En verden hvor ingen virkelig kjenner deg
- hvor ingen kjenner til din sjels dype mørke, som alt i alt er en større del av hvem du er
enn de små lysglimtene du disiplinert eksponerer for omverdenen.
Som et slitent, bunnråttent trehus med et ferskt utendørs malingsstrøk
manipulerer du omgivelsene med polert eksteriør, men slipper ingen inn til det autentiske.
Utad er du kanskje omringet av mennesker
- innad omfavnes du av ensomhet i en mørk fangekjeller bare du kjenner til,
der ingen kan høre deg skrike.
Som et slitent, bunnråttent trehus med et ferskt utendørs malingsstrøk
manipulerer du omgivelsene med polert eksteriør, men slipper ingen inn til det autentiske.
Utad er du kanskje omringet av mennesker
- innad omfavnes du av ensomhet i en mørk fangekjeller bare du kjenner til,
der ingen kan høre deg skrike.
