Av og til er det som om jeg sitter i et kjøretøy som plutselig svinger av innover en jævla avsides vei.
Rattet låser seg, og inn i uvisst territorium bærer det avsted, på en helvetes frodig hva faen-safari.
God, gammaldags bærtur. Frittgående mongo på litt ufrivillig oppdagelsesferd.
Tusen åpne spørsmål. Ingen åpenbare svar.
Tidvis mister jeg simpelthen litt grepet og stagnerer litt i et nærmest lammende behov for å forstå livet.
Down the rabbit hole... til den grad at jeg nesten stiller spørsmålstegn ved min egen forstand
og plotter inn akuttpsykiatrisk på speed dial.
En slags fortapt sjels søken etter noen form for hensikt eller dypere mening
- uten å ha noe som helst begrep om hvor jeg skal lete, eller hva jeg egentlig leter etter.
Går meg rett og slett på et vis litt vill i eget sinn.
Hver gang med samme påtvungne konklusjon, etter en litt heavy mental runddans;
at kanskje ikke alt kan eller skal forstås - og må i meg selv til slutt bare etablere en slags aksept for det.
Fuck it, back to biz. Livets ablegøyer venter - døm gjør seg ikke sjøl.
