Man blir ikke nødvendigvis "bedre". Man lærer.
Lærer seg å bli flinkere til å håndtere og kamuflere. Flinkere til å holde seg noenlunde i sjakk.
Selvfølgelig med innslag av bedre og dårligere dager og perioder.
Livet går tross alt i bølgedaler for oss alle. Der får ingen av oss frikort.
Hvor du mye av tiden er i 100% konsentrert arbeid for å holde deg på linen.
Det kan tidvis føles som et uutholdelig skuespill for omverdenen.
Det kan være et opprivende og utmattende helvete, men hvor usympatisk det enn høres ut
er det ene og alene ditt eget ansvar å stå i det, og å jobbe deg gjennom det.
Ditt ansvar å ta tak. Ditt ansvar å gjøre det beste ut av det.
Ditt ansvar å gi det mening, og å sørge for at det er verdt det.
Brutalt? Jo, kanskje. Men livet er brutalt.
Du - og kun du - har ansvar for ditt eget liv.
Du har ikke råd til å bruke energi på å synes synd på deg selv.
For å overleve er du avhengig av å bruke ressursene dine fornuftig og handle bærekraftig.
Å ta i bruk de riktige verktøyene som styrker deg i stormen.
Og det vil du også få lønn for.
Gjennom de gode øyeblikkene. De gode dagene. De gode periodene.
Upriselig belønning for ærlig arbeid, mer verdt enn all verdens penger og materiell rikdom.
Glem heller ikke at depresjon ikke "bare" er depresjon - det er resiliens.
Det er greit å føle seg både fucked up, opp ned og på vranga.
Det betyr ikke at du er defekt - det betyr bare at du er menneskelig.
Jeg foretrekker for øvrig ikke å si at jeg lider av depresjon, men kjemper mot depresjon.
For ja, depresjon slår til - men visst faen slår jeg tilbake.
Game on.
Husk også at alt, både godt og vondt, går på bekostning av noe.
Så hva er egentlig en velsignelse eller en forbannelse?
