Jeg lever med et hode i høygir.
Samme hva kroppen måtte holde på med, spinner hodet avgårde i alle mulige retninger,
høyt og lavt, sladder innom både mørke og lyse kriker og kroker - tar noen piruetter og backflips
samt stuper litt kråke her og der. Tanker, idèer, analyseringer, skråblikk, fantasi...
Høyintensiv tanke-parkour.
Jeg kan ha det jævla festlig i mitt eget hode, men fy faen så sliten jeg tidvis også kan bli.
Uten muligheten til å skrive og være kreativ, generelt å kunne kanalisere og ventilere litt
her og der i hverdagen, tror jeg fort jeg kunne ha implodert i mitt eget interne shitshow.
Heldigvis for min egen del elsker jeg å skrive,
og kan sitte å bare skrible og ralle for meg selv i evigheter
- en uvurderlig terapeutisk egenskap som holder meg noenlunde i balanse.
Vi skal vel faktisk også prise oss lykkelige over at jeg ikke er anlagt for å skravle og handle
i takt med all aktiviteten i hodet mitt, for da hadde jeg nok vært verdens mest
irriterende og uutholdelige kvinnfolk - antagelig med permanent hybel på Dikemark.
Men alt i alt er jeg takknemlig. Takknemlig for å ha et rikt indre liv,
til tross for at jeg kan få litt ME av det til tider.
Det er selvfølgelig pluss og minus med alt, men jeg er likevel urokkelig takknemlig
for å ha fått nok fucka følelsesmessig bagasje til å kunne utvikle meg kreativt, og akkurat nok
til å ikke ende opp som stripper, nærkis, prostituert eller sliten alenemor før seksuell lavalder.
Livet gir og livet tar,
og så gjelder det bare å spille best mulig med de kortene man har fått utdelt.
