Dreams are more real than reality itself - they're closer to the self

Våre drømmer stammer som kjent fra vår underbevissthet - ditt ubevisste jeg. Man kan lære mye grunnleggende og viktig om seg selv som menneske gjennom å analysere sine drømmer, og å kontinuerlig jobbe mot å forstå sin egen underbevissthet.

Som flere psykologer har uttalt; drømmer er ikke fantasi. Tvert imot, de er faktisk like viktige som ditt våkne liv, og representerer essensielle sider ved din personlighet. Og dersom du setter deg inn i drømmenes symbolikk, vil du lettere kunne lære deg å forstå hva underbevisstheten din forsøker å fortelle deg.

Selv er jeg en evig drømmer, tvers igjennom. Både i sovende og i våken tilstand. I tillegg er jeg en evig grubler, som til enhver tid intenst og ufiltrert absorberer og analyserer verden og menneskene rundt meg. Det er derfor kanskje ikke så rart at nettopp drømmetolkning faller innenfor mitt interessefelt. Jeg er på ingen måte noen ekspert, bare en fascinert sjel med ønske om økt forståelse.

Noe som slår meg etter å ha gått noen runder med meg selv og dykket litt i mitt eget drømmearkiv, er at så godt som 90% av alle drømmene mine består av tunge melankolske stemninger. De innebærer mye angst, og mye sorg. Intens tristhet. Død og sjokkerende morbiditet. Jeg kan ofte våkne fullstendig utslitt selv etter anbefalt mengde med søvn og føle at jeg har operert med full styrke i en intens krigssone hele natten gjennom, uten avkobling.

Hvordan identifisere og forstå budskapet i denne gjennomgående symbolikken, når alt hva dette innebærer er en så stor del av mitt bevisste følelsesliv allerede - tanker og følelser jeg er smertelig klar over og prosesserer ihjel hver eneste dag?

Jeg har lenge vært fascinert av drømmer, og drømmers betydning. Men det at det i dag åpenbart opptar meg litt ekstra, er av den grunn at jeg nå mer enn noen gang føler at drømmene mine virkelig forsøker å fortelle meg noe - at de er i ferd med å formidle noe av stor viktighet for mitt vedkommende å absorbere i min bevissthet.

Jeg har alltid hatt et vilt drømmeliv, bestående av mye og sterke følelser, mektige sanseinntrykk og drillende påvirkningskraft som gjerne følger meg med stor tyngde gjennom mye av dagen etter jeg har stått opp om morgenen. Men etter å ha våknet etter denne natten, er det noe som bare føles... annerledes. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Det var som om jeg i denne drømmen fikk en mye dypere og ærligere form for kontakt med meg selv og min sjelelige kjerne, hvor ingen følelser lenger ble kamuflert eller fornektet. Jeg simpelthen tillot meg å føle hva jeg føler, og jeg aksepterte for en gangs skyld mitt naturlige stemningsleie uten å prøve å bekjempe det. Utøvet ingen motstand - bare tillot meg være i det, lot instinktene alene få råde og vise vei.

Jeg står stille og tankefull på kanten av den nakne, våte klippen.
Stirrende ned i avgrunnens dype mørke. Voldelig vind, piskende regn og lynende torden
herjer uhemmet rundt meg, som en brutalt ærlig gjenspeiling av mine krigende tanker og følelser på innsiden.

Jeg tar en aller siste titt opp mot himmelen, og på omgivelsene rundt meg.
Kjenner det kalde regnet sile nedover ansiktet, om kapp med tårene.
- Dette er den endelige utvei.

En uidentifiserbar stemme i det fjerne roper spørrende etter meg.
Jeg avviser invitasjonen til samtale ved å svare at dette kapittelet skal avsluttes.
Slik skal jeg skape meg selv. 

Jeg lukker øynene, trekker pusten dypt og lener meg sakte men bestemt fremover
... og lar meg selv falle utfor stupet.