Noen ganger er det rett og slett ikke til å unngå - å la en ellers nokså moderat irritasjon eskalere og komme under huden på meg, og virkelig pirke på nervesystemet mitt. Irritasjon over store deler av menneskeheten, og deres små, banale universer.
For, ja, faktum er at veldig mange mennesker og deres form for adferd har en tendens til å irritere meg. Og det tidvis grundig. Hvordan så mange vandrer rundt i samfunnet med kalde masker, nærmest på ren automatikk med et slags robotaktig preg over seg. Som tidsinnstilt maskineri. Opphengt i evige sirkler av rutiner, og uten å tenke nevneverdig over noen aspekter av noe som helst. Hvordan folk tar ting for gitt, deres grådighet, selvsentrerthet, og deres absurde fokus på materialistisk "lykke". Hvordan mange mennesker ikke virkelig
lever, de bare
er. Og ikke minst deres tilsynelatende naturlige aksept for en slik simpel form for eksistens.
Hvordan i helvete holder de ut en så livløs tilværelse?
Spesielt irriterer jeg meg nok over samfunnet her i Norge. Over nordmenn generelt. Disse trauste skapningene, med noe som kan virke som en medfødt iboende redsel for alt og alle man ikke har personlig kjennskap til. Innadvendte og lukkede, som livredde dyr i fangenskap som nekter å komme ut av buret, av frykt for hva som måtte befinne seg utenfor. Ikke interesserer verden utenfor dem nevneverdig heller, hvorfor skulle det? Det er jo innsiden av buret de er vant med, det er dèt de kjenner til og der de har oversikt, og dermed er det også der det er tryggest å være. Å tre ut av egen komfortsone ville være absolutt absurd. Dette ser man dessverre sørgelig mange eksempler på i det daglige. Smil til en fremmed i forbipasseringen, eller start en tilfeldig samtale med sidemannen på trikken, og du vil straks bli sett på som et alvorlig psykiatrisk tilfelle med kritisk behov for tung medisinering. Du må ikke våge å forstyrre folks forutsigbare hverdag, ikke engang med vennlige intensjoner, slikt blir det nemlig forferdelig merkelig stemning av. Ah, dette kjølige, lukkede samfunnet - jeg forbanner det.
Nordmenn har som oftest gjerne et spesielt behov for å ta avstand, men er på den annen side også opptatt av å på sitt vis "være en del av". Av å passe inn. Simpelthen ikke skille seg ut i mengden. Hverken på den ene eller den andre måten. De vil helst slippe å omgås alle andre, men vil likevel gjerne være som alle andre. Dette gjelder forsåvidt ikke bare nordmenn, men svært mange mennesker generelt. Man ser det over alt, både gjennom hvordan folk kler seg og ter seg, og slavisk følger det som anses å være normalt og akseptert av majoriteten. For å ta et litt ekstremt, dog høyst reelt eksempel, er det faktisk ikke så rent sjelden jeg observerer vennegjenger - alle med de samme skoene, de samme buksene, samme jakkene, og selvfølgelig; samme sveis. Som en slags uniform som medfører intern godtakelse av individet som bærer den, og dermed symboliserer tilhørighet.
Er så mange virkelig redde for å være egne individer, med egen identitet, personlighet og egne særegenheter? Det kan til tider faktisk virke sånn. Og dersom faktum er at dette til syvende og sist bunner i at folk faktisk bryr seg om, eller engster seg for hva andre mennesker - kjente som ukjente - måtte tenke, tro, synes og mene om dem, må det jo også være smått slitsomt i lengden?
En annen ting er hvordan folk tilber og streber etter dette såkalte "skjønnhetsidealet". Det plettfrie, finpussede og "perfekte", uten særlig tilstedeværelse av personlige særtrekk og særegenhet. Utseendemessige massekopier. Det spares opp og brukes tusenvis av kroner på operasjoner for å strippe seg selv for sine egne unike kjennetegn, med den hensikt å se mest mulig ut som det "typiske". Ikke faen om noen skal få meg til å skamme meg over min store panne, mine små pupper eller humpen på nesen min - det er noe av det som bidrar til å gjøre meg til den jeg er, og på sitt vis gjøre meg unik. Og dersom faktum er at det gjør meg estetisk stygg i andres øyne, vel, så er det faktisk helt i orden for min del. Da er jeg i så tilfelle stygg og tilfreds med det.
Jeg forstår rett og slett ikke besettelsen? Denne utbredte, hyllede formen for "skjønnhet" er for meg alt annet enn nettopp skjønnhet. Det er platt, og det er kjedelig. Det ultimate cover-up for andre feilbarligheter, da en slik form for ytre gjerne er det som gis hovedfokus i et typisk overfladisk samfunn. Gi meg heller en person med karakter og fremtredende særpreg, godhet, intelligens og personlig dybde. Med evne til å tenke selvstendig og mot til å være seg selv, til tross for om det ikke nødvendigvis skulle samsvare med hva som anses å være "vanlig". Gi meg noen som ærlig ytrer sine egne meninger og filosoferinger, og står for sitt uavhengig av andre mennesker. Som tør å stille seg i opposisjon og vise sitt upolerte sanne jeg, med alt det måtte innebære - og du vil få se den form for skjønnhet jeg beundrer.
En ting som slår meg er at folk som oftest foretrekker det enkle. Det som er enklest å bli godtatt for, enklest å forstå, enklest å håndtere og enklest å prosessere. Det gjelder forsåvidt innen alle livets områder. De er enkle mennesker, med enkle interesser og enkel mentalitet. De tar for seg det som allerede er grunnlagt og godtatt av de samme type mennesker før dem, og beveger seg i samme retning uten å tenke utover de mentale rammer som er blitt automatisk innarbeidet gjennom generasjoner. De ser den fysiske tilstedeværende verden, men ikke forbi, der det virkelige livet faktisk befinner seg. De lar seg blindt lede av media, verdiløse nyheter og samfunnets overhoder. Lar ukritisk andre tenke og ta grunnleggende avgjørelser for seg, og glir gjennom sin tid på jorden som livløse og tafatte skapninger, uten å gå livet etter i sømmene. Uten evne til kritisk og selvstendig tenkning. I mange tilfeller virker det som om folk har utviklet akkurat nok evner til å kunne fungere som brikker i en simpel hverdag, og der stagnerer det.
Er dette virkelig et liv? Å leve i et slikt vakuum? Menneskers adferd slutter aldri å forbause meg. Denne forbanna enkelheten. Jeg begriper ikke hvordan man overlever uten å gå på veggen, uten å lengte etter noe større - etter noe
mer? For ikke å glemme det konstante generelle fokus på det rent trivielle, og hvordan dette forherliges over en lav sko. Som for eksempel dette utbredte fenomenet med uhemmet selvskryt på sosiale medier, som følge av de aller enkleste ting. Som å ha laget seg middag, eller å ha vasket skittentøyet som lukta dritt. Hva får folk til å tenke at de fortjener en jævla medalje for å utføre ting som strengt tatt er det minste som forventes av dem? Som for lengst burde vært innarbeidet til å fungere som en selvsagt del av hverdagen til et sivilisert menneske? Spar meg for disse egenkomponerte hyllestene til egen person som følge av svada og nada. Det er like enkelt som å tørke seg i ræva etter man har driti - jeg har ingen planer om å gratulere voksne mennesker for å inneha sømmelighet og sunn fornuft.
Reis deg heller opp og gi av deg selv til omgivelsene. Gi en uoppfordret hjelpende hånd til noen som trenger det, tre ut av din egen komfortsone til fordel for et annet medmenneske - uten fokus på egen vinning og forvente noe i retur. Da begynner vi å snakke.
