Hva faen ville livet vært uten musikk? Jeg erkjenner i hvert fall at verden for min del ville vært et begredelig tomt og på mange måter meningsløst sted å være foruten . Musikk er for meg alt. Det er kunst, det er terapi, kilde til både motivasjon, refleksjon, sjelelig utvikling og genuin lykke. Når livet slenger utfordringer i trynet på deg som mest av alt ligner noe faenskapelig som har kommet ut av ræva på satan, er musikken der og tar deg imot - som et idiotsikkert redningsnett. Og når livet gir deg medvind, er musikken der med sin unike magi som hjelper deg å nyte de gode øyeblikkene til det absolutt fulle.
Selv på mitt sekstende år som urokkelig blodfan av System Of A Down, blir jeg fremdeles som en hyperaktiv liten drittunge igjen så fort jeg får være alene hjemme, kan skru opp SOAD på max volum og bare gi meg fullstendig hen til den lidenskapelig eksplosive gnisten som oppstår i hjernen min. Ingen grenser, ingen hemninger. Da skyter mitt vedkommende i lysets hastighet gjennom stua tilsynelatende med ei remse kinaputter i ræva, headbanger på meg medium nakkesleng, seriestuper kråke og simpelthen klikker meg svett. Det eneste som mangler i slike stunder er lange pupper jeg kan kaste lasso med for moro skyld.
Jeg blir rett og slett ikke lei, musikken og tekstene deres slutter aldri å tilfredsstille meg,
hverken på det ene eller det andre planet. System Of A Down gir meg superkrefter.
"When you lose small mind
you free your life"
you free your life"