Grab life by the balls

 Honestly, we make shit so damn boring by worrying too much about what others think of us... 

By letting the fear of judgement win and choosing polished facades over being real people,

with real lives and real stories, so much valuable nuances is lost. It all just becomes so one-dimensional.
Like books with only pretty covers. - But then they aren't really books anymore, are they?
What is a human being without all its natural layers? 

Personally I will take real, weird and «too much» over «perfect» and boring every damn day.
Authenticity is the most beautiful thing in the world, and we can never get enough of it
- especially in this day in age with all the carefully calculated «instagram perfection»
and excessive politically correctness blooming everywhere. 

So many tend to forget that perfection is only an illusion - but deep down we all know it...
So who are we really kidding? 

Hard truth is we have more than enough time to be boring one-dimensional fucks when we're dead.
Death is non-negotiable and permanent. Life is only temporary freedom. 

As of now you still have the opportunity to choose you, and fully do you - for you. 

Do it!
The rest will align.

Healing isn't linear

Heling gjennom terapi er ingen harmonisk affære - tvert imot, det er beinhardt og smertefullt arbeid. Det er frustrasjon og angst, sorg, sammenbrudd, sinne, mestring, håp, tilbakeslag, tårer, utmattelse, motløshet, limbo - and repeat...

Gamle sår som rives opp og fossblør så det føles som du vil blø ihjel betyr imidlertid ikke at du feiler - det betyr at prosessen faktisk fungerer. Det betyr at du klarer bryte gjennom fortrengingsmuren, får tilgang til kjernen, og dermed mulighet til å jobbe med den.

Man vil jo aldri kunne endre hva som har skjedd,

men med riktig hjelp og riktige verktøy kan man utrolig nok i vesentlig grad endre hvordan hode og kropp forholder seg til det.

Med tid, kampvilje og kontinuitet, vil etter hvert nye nervebaner i hjernen begynne å dannes. Nye indre byggeklosser vil skapes, gjennombrudd formes, og i andre enden vil du gradvis tre ut som en enda sterkere og stødigere utgave av deg selv - og det vil være verdt alle sjelerivende kamper.

Å jobbe seg gjennom dype traumer er riktig nok ensomt og usynlig arbeid ingen klapper for,
så glem ikke å gi deg selv den anerkjennelsen det faktisk fortjener
- og vit at du ikke er alene.

Til alle fellow kompleks PTSD-fightere, og traumeoverlevere for øvrig, der ute: Ikke gi opp. Alle disse nyansene er veien til målet, og du er sterkere enn du selv tror. Jeg lover.