Misforstå meg ikke, jeg er selvfølgelig meg selv 100% til enhver tid, min personlighet er slik sett urokkelig (jeg nekter å la depresjonen betegnes som en del av min faktiske personlighet da dette er en sykdom som med tiden forhåpentligvis kan kureres, enten helt eller delvis). Men det er ikke til å stikke under en stol at det krever mye å skulle møte verden med et smil, dersom man på innsiden er slitt ned til felgen og infisert av tung sorg. Ja, jeg er meg selv overfor andre mennesker i det daglige, men jeg består av et bredt mentalt spekter hvor det også er sider der ingen får innsyn - et avlukke hvor jeg ikke tillater noen andre adgang enn meg selv. Mine mørkeste tanker og følelser er rett og slett noe jeg aldri lar få se dagens lys. Ikke engang her inne avsløres det helt ufiltrert, enda jeg strekker meg nokså langt i å erkjenne mine utfordringer.
Jeg er litt som katten; etter mange års erfaring er jeg blitt en mester i å skjule smerte. Og blir det hele for tungt og smertefullt å håndtere, gjemmer jeg meg vekk og søker isolasjon. Bort fra alt og alle, og nekter å titte frem igjen før jeg skulle klare å stå oppreist uten synlige plager. Jeg lar simpelthen ikke masken falle foran andre mennesker. Jeg får det bare ikke til.
Dette er det flere grunner til... Ikke bare er det fordi jeg er opptatt av at relasjonene til mine medmennesker skal oppleves positivt fra deres hold - jeg makter rett og slett ikke tanken på å skulle legge mine byrder over på andre - men jeg skal innrømme at det også er fordi jeg opplever det som forbanna vanskelig å skulle la teppet falle, og åpent vise seg så naken og så sårbar. Jeg er ærlig om at det under overflaten skjuler seg en lidelse, men jeg nekter å la depresjonen ta så fullstendig overhånd at den også forgifter menneskene rundt meg.
Mye derfor er muligheten til å kunne skrive så betydningsfull for meg, og muligheten til å kunne danne meg et fristed. Som her inne. Her kan jeg utfolde meg og benytte meg av min egen form for terapi, og så får det være opp til andre om de er interessert i å vite av det eller ei. For min del er det samme faen, bare det utvises forståelse for at jeg trenger å håndtere utfordringene på min måte. Vi er alle forskjellige med forskjellige behov. Mitt er å få jobbe med meg selv i fred og ro uten sympatibemerkninger når mørket faller over meg.
For nei, det er ikke synd på meg. Livet mitt er ikke bare et eneste mørke, selv om det kanskje kan være lett å få et slikt inntrykk av å lese her inne. Dette er mitt fristed, mitt sted for åpenhet og egenterapi - simpelthen en dass forbeholdt skriftlig dritt hvor jeg stikker innom når jeg må "drite", så slipper jeg å forpeste omgivelsene mine. Jeg er heldigvis såpass priviligert at jeg også har flere lysglimt, gode dager og perioder jeg får oppleve, og som jeg med enorm takknemlighet og etter beste evne nyter til det fulle mens de er her. Det er bare det at jeg til enhver tid ufrivillig er nødt til å dra på dette mentale blyloddet som er lenket fast i meg, og som derfor stjeler mye av min energi.
Noen ganger oppleves blyloddet tyngre enn andre. Enkelte ganger urokkelig. Men når jeg gjennom hardt arbeid mestrer å bygge meg opp noenlunde greit og dermed finner ny styrke i meg selv, kan det for en liten stund oppleves ikke fullt så uoverkommelig å håndtere - selv om det likevel alltid henger på slep.
En dag skal jeg klare å knuse denne lenken. Jeg har kommet langt, jeg gir ikke opp
og jeg slutter aldri å strekke meg før denne forbannelsen er brutt.
