My mind gets me absolutely shitfaced. Shitfaced and hyper and ten years old - I am having the time of my life

Det er fort gjort å tenke at man på et vis kjenner seg selv. Og jo, på et visst plan gjør jeg nok også det. Men, på den annen side er det også et unektelig faktum at jeg virkelig ikke har snøring på hvem jeg egentlig er - ikke for fem flate øre. Joda, jeg har riktig nok oversikt over mine interesser og mine personlige verdier som menneske, men utover det er jeg egentlig ikke annet enn en evig spiral i stadig ekspansjon, på vei i alle mulige uoversiktlige retninger.

Dersom auraen min hadde vært synlig for det blotte øyet, er nok sannsynligheten stor for at jeg av omverdenen ville blitt betraktet som et vandrende freakshow på relativt høyt nivå. Med mitt sinn i sin helhet blottlagt utenfor kroppen ville jeg nok ikke fremstått som stort annet enn et sirkus av flertallige mentalt forstyrrede alter egoer, med alvorlig bipolar lidelse og hyppige tilfeller av kritisk ADHD. "Herregud, hele dama er jo i seg selv et eget internt mentalsykehus."

Erfaringsmessig er det rett og slett rent umulig for meg å fullt og helt forstå meg på meg selv, og å fullstendig lære meg selv å kjenne. Min person kan vel på mange måter sammenlignes med et større boligkompleks, hvor det i den ene leiligheten bor et avslappet, harmonisk og balansert menneske, mens det i naboleiligheten kan bo en dautrist jævel med et beksvart tankemønster og et tungt indre sinne. Neste leilighet kan være bosatt av et ambisiøst og godhjertet menneske med tro på verden og menneskeheten, mens i en annen bor noen som bærer på en generell avsky og fullstendig har gitt opp alt. Her bor både et voksent, rasjonelt og tilregnelig individ, så vel som en rebelsk drittunge med en utpreget gi faen-holdning. En hypersosial og utadvent selskapsperson, så vel som en introvert sjel med behov for ensomhet og trang til å flykte inn i seg selv.

Velkommen til Wanja Victorias indre verden - en nærmest multischizofren skapning som strekker seg utover i alle mulige retninger innenfor alle mulige sjangere. Som et maleskrin hvor alle tenkelige farger er blandet anarkistisk utover i en eneste stor smørje, uten noe definert mål eller mening. Ingen dag er lik en annen i mitt indre sammensatte univers av ulike sinnsstemninger. Jeg kan med all min makt stålsette meg for å holde en stødig linje gjennom hverdagen, men samme hva; det vil stort sett alltid oppstå noe som promper på idyllen.

Å oppleve å være så langt ifra å kjenne sitt eget jeg kan tidvis være frustrerende, men like fullt en evig interessant reise. Dette er nok også noe av grunnlaget til at jeg trives så godt i mitt eget selskap store deler av tiden, og setter pris på å kunne få være alene og tilbringe kvalitetstid utelukkende med mitt eget vedkommende. Jeg kjeder meg så å si aldri. Jeg blir stadig kjent med nye sider av meg selv - oppdager nye rom, nye hjørner og nye avlukker blant mangfoldet i dette mentale boligkomplekset. Nye områder å utforske, og dermed også nye måter å utfordre og utvikle meg på. Det er til tider enormt energitappende, ja - men utvilsomt også et privilegium. Jeg føler av og til at jeg nærmest er på en konstant reise verden rundt innad i mitt eget sinn. En reise gjennom flere spekter av både himmel, intet og helvete, men ved alle ligger en form for mening og et formål. Jeg har ingen anelse om hvor jeg er på vei - jeg bare lar meg fare dit vinden fører meg, og nyter reisen etter beste evne.