You are not what happened to you. You are what you choose to become

 Rising from rock bottom rewires you. 

You become walking scar tissue
- forever marked by what almost killed you, but more importantly
a living manifestation of your ability to survive what really shouldn't have been survivable. 

Coming out the other end forces everything into a brutally clear perspective.
Fear loses its grip, and so does any desperate need to be understood, validated, or approved of by others.
Once you've had to fight to survive your own destruction, other people's opinions of you become trivial - insignificant, really.
Any external judgment or malice simply loses its teeth when life has shown you so much worse
- battles you had to endure alone. Through it all, you develop a valuable sense of resilience
and independence that allows you to live authentically, and to steadily navigate life on your own. 

True, raw pain and despair give you perspectives you can never unsee, and this ends up becoming your very strength.
Almost like a rebirth, it sets you free... leaving you focused on what truly matters in life.

And in the end, you discover the deepest sense of gratitude
- not for the pain itself, but for the strength and clarity it gave you.

Grab life by the balls

Allow yourself to live in alignment with who you are
- whatever that entails.

Honestly, we make shit so damn boring by worrying too much about what others think of us.

By letting the fear of judgement win and choosing polished facades over being real people,
with real lives and real stories, so much valuable nuance is lost. It all just becomes so one-dimensional.
Like books with only pretty covers. - But then they aren't really books anymore, are they?
What is a human being without all its layers and natural complexity? 

Personally I will take real, weird and «too much» over «perfect» and boring every damn day.
Authenticity is the most beautiful thing in the world, and we can never get enough of it
- especially in this day in age with all the carefully calculated «instagram perfection»
and excessive «politically correctness» blooming everywhere. 

So many tend to forget that perfection is only an illusion - but deep down we all know it...
So who are we really kidding? 

Hard truth is we have more than enough time to be boring one-dimensional fucks when we're dead.
Death is non-negotiable and permanent. Life is only temporary freedom. 

As of now you still have the opportunity to choose you, and fully do you - for you. 

Do it!
The rest will align.

Healing isn't linear

Heling gjennom terapi er ingen harmonisk affære - tvert imot, det er beinhardt og smertefullt arbeid. Det er frustrasjon og angst, sorg, sammenbrudd, sinne, mestring, håp, tilbakeslag, tårer, utmattelse, motløshet, limbo - and repeat...

Gamle sår som rives opp og fossblør så det føles som du vil blø brutalt ihjel betyr imidlertid ikke at du feiler - det betyr at prosessen faktisk fungerer. Det betyr at du klarer bryte gjennom fortrengingsmuren, får tilgang til kjernen, og dermed mulighet til å bearbeide den.

Man vil jo aldri kunne endre hva som har skjedd,

men med riktig hjelp og riktige verktøy kan man faktisk i vesentlig grad endre hvordan hode og kropp forholder seg til det.

Med tid, kampvilje og kontinuitet, vil etter hvert nye nervebaner i hjernen begynne å dannes. Nye indre byggeklosser vil skapes, gjennombrudd formes, og i andre enden vil du gradvis tre ut som en enda sterkere og stødigere utgave av deg selv - og det vil være verdt alle sjelerivende kamper underveis.

Å jobbe seg gjennom traumer er riktig nok et ensomt og på mange måter usynlig arbeid ingen klapper for,
så glem ikke å gi deg selv den anerkjennelsen det faktisk fortjener
- og vit at du ikke er alene.

Til alle fellow kompleks PTSD-fightere, og traumeoverlevere for øvrig, der ute: Ikke gi opp. Alle disse nyansene er veien til målet, og du er sterkere enn du selv tror. Jeg lover.

The hardest, yet the most rewarding journey

I dag er en aldri så liten markeringsdag etter å offisielt ha gjennomført 12 ukers intenstiv traumebehandling i huet og ræva... What. A. Ride.

It has for sure not been a blast, men det har vært et usedvanlig verdifullt og matnyttig forløp som jeg er enormt takknemlig for å ha fått muligheten til - selv om det naturlig nok har føltes litt som å løpe tilnærmet daglige maraton på relativt tom energitank i 3 måneder.

Sluttsum: Dritsliten, dritstolt, og mange dritviktige erfaringer, innsikter og verktøy rikere. Nå skal jeg calm my tits, tune in på en noe mer hvilepuls-ish vibe, og sakte, men sikkert fokusere på å kunne leve litt igjen.

Noe av det kanskje viktigste jeg tar med meg tilbake igjen til hverdagen nå, er en ny fortrolighet med egen styrke. Å ikke lenger automatisk sammenligne meg med andre, og føle på at «alle andre» tilsynelatende får til livet så mye bedre enn jeg gjør selv.

Jeg liker å se for meg livet som et slags arbeidshefte, hvorav hver og èn av oss får tildelt et helt unikt et. Uten at jeg på noen som helst måte er noe unikum her i verden sånn sett(!), så er faktum som så at jeg på mange måter har fått tildelt et hefte med ganske omfattende arbeidsoppgaver av litt urimelig høy vanskelighetsgrad, i motsetning til mange som faktisk har vært så heldige å ha et trygt og godt liv med det et menneske trenger av ivaretagelse og støtte fra barnsben av.

Ideelt sett får man jo tildels automatisk bygget sin indre grunnmur av trygge foreldre/foreldrefigurer i barndommen, og vår, kall det menneskelige konstruksjon, vil da være klargjort for relativt «uproblematisk» påbygging videre i livet. Denne grunnmuren fikk aldri jeg etablert, og er derfor noe jeg har måttet starte byggearbeidet av på egenhånd innover i voksen alder, midt i en slags krevende indre snøstorm av naturlig medfølgende traumereaksjoner.

Kompleks PTSD er ikke en 9-16 jobb, og derav heller ikke noe man bare kan legge igjen på arbeidsplassen når man drar hjem for dagen. Det er ingen matpauser. Ingen helger. Ingen ferier. Det er kontinuerlig indre arbeid, 24 timer i døgnet (ja, det påvirker også søvnen), 7 dager i uka, 365 dager i året for å holde seg noenlunde i balanse. Det kan gå bedre i perioder - i andre kan det kreve alt du har, og mer.

Det er som et slags indre destruktivt maskinanlegg som tuter og kjører på rein automatikk, dag ut og dag inn, uten at det nødvendigvis manifesterer seg i noen form for synlighet utad. Og det er kun én stakkars overarbeida faen på jobb. - Og jeg har vært på jobb i overlevelsesmodus siden jeg var liten kid.

Et helt vesentlig gjennombrudd for meg, har vært å lære meg å forstå at det å faktisk overleve og navigere meg gjennom min oppvekst og dens ringvirkninger, uten å ende opp helt på kjøret, i seg selv er en ganske imponerende prestasjon. Det har på mange måter krevd mer styrke og selvdisiplin til nå enn mange kanskje trenger å ta i bruk i løpet av et helt liv - hvilket jeg nå reelt har klart å innse og gi meg selv genuin anerkjennelse for, uten å instinktivt bagatellisere alt som har vært og tenke «herregud, såpass må jeg da for faen tåle». For veldig mange tåler det faktisk ikke.

100% kurert fra kompleks PTSD blir man riktig nok ikke, det er en av de vanskeligste diagnosene å behandle, men med riktig hjelp og riktige verktøy kan man i aller høyeste grad lære seg å leve bedre med det - og der føler jeg endelig at jeg nå er på riktig vei! Det er jeg altså så fuckings takknemlig for at ord egentlig blir litt utilstrekkelige. Jeg kjenner meg både tillitsfull og positiv til arbeidet videre, og jeg klarer også tillate meg å være stolt av arbeidet til nå, med en helt ny respekt for meg selv.

La meg også bare få ha det sagt: Nei, det er ikke synd på meg. Og nei, jeg er ikke noe offer - det blir et for passivt stempel og reduserer identiteten min til hva jeg har opplevd, hvilket har vært utenfor min kontroll. Man kommer naturlig nok ikke utenom å ha blitt formet av det på mange måter, men jeg vil aldri tillate det å få definere hvem jeg er. Dessuten er jeg så heldig å ha en shitload å være takknemlig for!

Alright, da tror jeg at jeg begynner å tenke så smått på å snurpe igjen slusa for denne gang... Dessuten må jeg tisse og greier. Husk: Vi har alle fått tildelt egne unike «arbeidshefter» her i livet, derfor finnes det heller ingen hensikt i å sammenligne seg og sin fremdrift med andres. Så lenge du er et godt menneske, og gjør så godt du kan her i verden, så er det faktisk alt som betyr noe. Glem heller ikke at vi alle har vårt, i større eller mindre grad - livets arbeidshefte er aldri helt 100% uproblematisk, uavhengig av hvordan det er utformet, eller hvordan fasaden måtte se ut. Det er helt enkelt sånn det er å være hele, flerdimensjonale mennesker i all sin kompleksitet. Vær ålreite medmennesker a, både mot dere selv og hverandre. Peace out!

Not the end, just a new beginning

Som når lyset brått slås på

etter en god kveld på byen

Festen er over

Det var moro så lenge det varte

Kjære mormor...

Livet har ikke alltid vært så lett for vår lille familie.
Jeg er så lei meg for at alt ble som det ble. Og jeg er så inderlig lei meg for at jeg ikke fikk tatt farvel med deg før du dro... plutselig var det for sent, og det kommer jeg nok alltid til å klandre meg selv for. Det er så mye jeg gjerne skulle ha sagt, men som jeg nå føler jeg ikke har andre steder å gjøre av enn i skriftlig form - med et lite håp om at universet kanskje bringer det videre til deg der det hører hjemme. 

Takk for det du var for meg som liten, for det du lærte meg, og det du gjorde for meg - det er jeg deg evig takknemlig for. Jeg tenker med glede i sjela tilbake på mine barneår som «mormorunge» på gården - selv om du var «hundre millioner streng», som jeg så freidig hadde ordlagt meg en gang jeg ikke fikk viljen min. 

Det er mye vanskelige følelser i disse dager, og ikke minst mange minner som spirer opp igjen gjennom lokket jeg la over alt jeg måtte flykte fra og fortrenge. Sorgen over det vi mistet på veien er vond å bære, men det er de gode minnene vi må ta vare på, og det er de som vil leve videre og dyrkes i meg. Familiesårene er hva de er - selv om de ble dype og uhåndterlige, må vi i stedet for selvbebreidelse på et vis lære oss å bli fortrolige med at det ikke var noens skyld. I en perfekt verden ville ting vært annerledes. Men som dessverre du også så brutalt fikk erfare altfor tidlig, er livet og menneskelig eksistens alt annet enn perfekt. 

Jeg er takknemlig for at jeg fikk bære deg til ditt siste hvilested. Jeg håper du på ditt vis var der med meg, og at der du er nå er en fredeligere verden enn hva den fysiske verden var. Jeg håper du er lykkelig i et slags naturens paradis, med evige turstier i dype skoger, rikt dyreliv, og en gjennomtrengende helbredende ro til ditt aller innerste. 

Jeg har vel egentlig ikke helt innsett hvor lik jeg er deg på mange måter, før nå... og du skal vite at det er noe jeg holder kjært.
Å få slekte på deg er en gave, og en ære. Sterke menneske. Tusen takk. 

Sov godt, mormor.
Vit at jeg er evig glad i deg, og at vi skal sees igjen, rike av erfaringer og klokere enn i det jordlige liv.

Kjærlighet fra mormorungen din.

Inner peace is the new success, kindness is the new beautiful

Fasade er for mange så viktig at man støtes av realiteten...

Husk at livet ditt er så mye mer enn å måtte bevise deg selv for andre.

Vær deg og gjør din greie, livet er for kort til å skulle leve for «det perfekte»

vi alle innerst inne vet er en illusjon.

Spenn bein på fasaden med autentisiteten, og LEV med store bokstaver

- opp ned og hulter til bulter, om du vil.

Det viktigste er at du er snill.

Don't let the roles you play in life make you forget that you are human

Noen dager både krever og koster det mer å være menneske enn andre dager
- sånn er gjerne livet for oss alle sammen.

Å gjøre sitt beste kan se vidt forskjellig ut fra dag til dag,
og enkelte ganger kan du faktisk ha gjort ditt aller beste bare ved å ha dratt ræva di opp av senga.

Og det er helt greit.

Små seire er også seire,
det er viktig å minne seg selv på når eksistensen tidvis suger litt slapp kukk
og du kjenner deg like funksjonell som kombinasjonen sovetabletter og dritepiller.

Da gjelder det rett og slett å velte fokus innom at det vil komme bedre dager,
og i mellomtiden forsone seg med at det mest produktive man kan gjøre i blant
faktisk er å ikke gjøre en damn shit (les: hvile) for å komme seg back in biz.

Ingen eller ingenting - og aller minst du - er tjent med at du brenner lyset i begge ender.
Skal du ha noe å gi til omgivelsene dine, må du gi til deg selv først.
Du får ikke bydd på et glass vann fra ei tom kanne.

Mennesket er et komplekst maskineri,
og krever vedlikehold deretter.

Og så vil til gjengjeld de gode dagene på et tidspunkt vende tilbake igjen,
som da gjør det verdt å holde ut de tunge.

Livet er en hårfin dans mellom lys og mørke
- og viktig å huske er at det ene ikke ville eksistert uten det andre.

Intet lys uten mørke,
hvorav mørket definerer lyset og gjør det desto mer verdifullt.

Evig du og jeg

I en verden hvor jeg alltid har slitt med å føle tilhørighet,

har du for meg vært akkurat det - min trygge havn, og verdifulle tilhørighet.

Du har vært mitt hjem, og min umistelige beste venn.

Alt i alt har du vært plasteret på sjela mi, og på mange måter mitt livs kjærlighet.

- Og det er du fremdeles 🧡

Selv om jeg ikke lenger kan se deg og holde rundt deg, så er du her med meg.
Og jeg elsker deg med alt jeg er. Alltid.

En dag skal vi få sees igjen - det er en trøst jeg plastrer hjertet mitt med når det brister av savn,
og lengselen kjennes uutholdelig. Når min tid på jorda er over vil jeg komme løpende mot deg
der du sitter og venter, og vi skal igjen være sammen - side om side inn i evigheten.
👣🌈🐾
∞

Eternal love, defying nature's cruelest law

Dennis er med 🧡

På turer og små utflukter både hit og dit. Til og med hos psykologen er han med.

- Jada, jeg er klin-fitte-koko.

Men, så er det jo også slik at vi alle sørger ulikt. Det finnes ingen fasit på hvordan det er «riktig» å sørge, og det er heller ingenting som heter å sørge «feil». Vi er alle forskjellige, og alle opplever, håndterer og bearbeider vi ulike tap i her livet, igjen; ulikt. 

Det er en prosess. Og det tar den tiden det tar.

Jeg vil tro det finnes noen der ute som kanskje synes det er litt voldsomt å sørge så tungt over en katt, og det er helt greit - hvem er jeg til å fortelle deg hva du skal føle? På samme måte som også jeg kan spørre hvem du er til å fortelle meg hva jeg skal føle? Gjensidig respekt og aksept for at vi alle er forskjellige med ulike utgangspunkt og historier, er gylne nøkkelord - på alle arenaer i livet. Og å prosessere og bearbeide livets knyttnever ved å skrive meg gjennom dem, å på en måte få skrevet det «ut», har alltid vært min beste terapi - og hjulpet meg gjennom mye. Dette i kombinasjon med all min inderlige takknemlighet overfor Dennis for alt han har vært for meg, gjør at jeg føler et slags instinktivt behov for å virkelig hedre han med min kraftigste røst.

Og dette vil jeg også tillate meg å gjøre plass til på mine plattformer når jeg skulle kjenne at jeg har behov for det, simpelthen fordi livet er hva det er - det er ikke bare flotteriet vi gjerne er så glade i å fronte utad. Livet er både mørkt og lyst. Høyt og lavt. En salig blanding av sorg og glede. Det er enkelt og greit slik det faktisk er å være menneske når vi fjerner det forskjønnende Instagram-filteret. Og så er det jo selvfølgelig opp til hver enkelt hvor man eventuelt ønsker å stoppe å scrolle for å titte nærmere på noe, eller bare scrolle forbi. Hver og èn lever vi best i tråd med oss selv, med frihet til å ta valg utifra våre egne behov - og heller ikke her er det noen universell fasit på hva som er rett eller galt. Noen mennesker kan vi kjenne oss igjen i. Andre ikke. Og det er helt greit. Ulikhet og mangfold er fint, og viktig.

For meg har Dennis aldri vært «bare en katt». Han har vært det eneste konstante og stabile familiemedlemmet jeg noen gang har hatt. Han har gjennom hele min «voksne» tilværelse vært ankeret i livet mitt, den som har stått stødig ved meg og vært min trygge havn, hvor jeg har følt ubetinget kjærlighet, funnet trøst, glede og mening gjennom godt og vondt i så mange ulike faser av livet. Han har vært den jeg har gledet meg til å stå opp til hver eneste dag, og den jeg alltid har gledet meg til å komme hjem til - selv etter en kort 15-minutters tur på butikken. Jeg har rett og slett elsket han som om han var mitt egenfødte barn fra aller første stund, der han satte morsinstinktet mitt i storbrann for snart 14 år siden. Og gjennom alle disse årene har vi knapt vært fra hverandre.

Kattemoren til Dennis støtet ungene sine fra seg da de var ganske små, og jeg fikk derfor hente han hjem «før tiden» mens han ennå var bitteliten, noe som resulterte i at han knyttet seg enormt til meg og jeg virkelig ble hans Mamma med stor M. Og evig siden har det vært oss to mot verden - en mammadalt og en Dennisdalt. Vi var to som på ulike vis trengte hverandre, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at skjebnen førte oss sammen - på hver vår måte har vi mang en gang reddet hverandres liv når det har stormet til.

Dennis har på et vis vært det fineste jeg noen gang har hatt i livet mitt. Han ble alt jeg tidligere hadde manglet, og så mye mer. Og for det er han verdt hver eneste tåre.

Sorg er påminnelsen om kjærligheten, og at selv om den ikke lenger finnes i sin opprinnelige form, så eksisterer den fremdeles.

Jeg elsket Dennis hele livet hans, og jeg vil elske han resten av mitt - og forbi.
Vi vil for alltid være Dennis&mamma, med energiene våre uadskillelig sammenbundet inn i evigheten 🧡🌈

Min umistelige beste venn

Kjære, gode gutten min - min aller beste venn, og plasteret på sjela mi.

Så mange kamper vi har kjempet og vunnet sammen

- nå var det dessverre ikke mer krefter igjen å kjempe med...

Nå skal du få hvile deg i evig vårsol
☀️🕊️🌈

Å ta farvel med deg er det tøffeste og mest smertefulle jeg har måttet gjøre.
At livet nå skal fortsette uten deg føles helt uvirkelig og gjør så vondt at jeg nesten ikke får puste, ord strekker ikke til...
Aldri har jeg følt en slik kjærlighet og nærhet til et annet vesen som jeg har med deg.
Tusen takk for alt du har vært for meg gjennom godt og vondt i så mange år,
og gjennom så mange ulike faser av livet - for en utrolig reise vi har hatt sammen.
Det er ingenting jeg er mer takknemlig for enn å ha fått være mammaen din!

Nå bor du i hjertet mitt, og jeg vil for alltid ha deg med meg i alt jeg er, og alt jeg gjør.
Mamma elsker deg evig, min kjæreste Dennis 🧡

Do not stand at my grave and weep,
I am not there, I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there, I did not die.

The beginning is always today

Ett skritt av gangen. En dag av gangen. Å kunne bevise for seg selv at det faktisk er mulig å sakte, men sikkert reise seg igjen fra et absolutt bunnpunkt, og det man oppriktig trodde var enden på visa, er en ganske ålreit greie. Rett og slett få oppdage de gode følelsene og fine opplevelsene litt på nytt. At verden får tilbake fargene. Og ikke minst kunne smile igjen, og kjenne at det faktisk er med genuinitet.

Det hadde vært en nedadgående spiral over lang tid - en stadig mer uutholdelig indre tilværelse hvor det etter hvert utelukkende handla om å prøve å finne styrke til å holde ut litt til, og litt til, og litt til... til det ikke gikk mer. Jeg lot det rett og slett gå for langt for lenge, langt forbi hva som var mentalt bærekraftig, og det kverka meg nesten til slutt... Litt sånn psykisk Tsjernobyl-katastrofe - dømt til å gå til helvete på et tidspunkt.

I dag klarer jeg derimot å kjenne på takknemlighet for at jeg fortsatt kan våkne og velge livet hver dag, selv om det fremdeles krever en del indre arbeid - noen dager mer enn andre. Men til forskjell fra tidligere er jeg nå blitt utstyrt med nødvendig bistand på veien videre - hjelpende hender til å sortere bagasjen, slik at den på sikt kan bli litt enklere å bære. Nok en gang har jeg lyst til å bare rope ut til verden - og alle de som måtte trenge det der ute - at et så fantastisk og verdifullt sted som Livslosen faktisk finnes! Veien inn døra der ble min sårt tiltrengte livbøye, og vendepunkt.

Jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på å skulle være såpass transparent rundt at jeg psykisk har vært sprø som et fuckings knekkebrød en periode, det må jeg ærlig erkjenne - men så viste det seg å være det som føltes mest naturlig når den tyngste tåka så smått begynte å slippe taket, og er det noe jeg har lært siste tiden, så er det viktigheten av å gjøre det som føles riktig for seg selv. At the end of the day er jo livet og menneskelig eksistens ganske komplekse greier, hvor jeg mener det burde være rom for åpenhet rundt hele spekteret det faktisk innebærer, og ikke bare flotteriet. Det er hva det er, liksom. Vi mennesker er hva vi er. Under klærne er vi alle nakne, som jeg pleier å si - vi er alle sårbare og følende vesener på en reise gjennom livet, som krever både stort og smått av oss. Og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.

Det å tidligere ha mista farsan til selvmord har naturligvis også vært en tungtveiende faktor til at åpenhet rundt psykisk helse har blitt en så inderlig kampsak for meg - det lærte meg på ganske brutalt vis viktigheten av å faktisk snakke ut om ting oss mennesker imellom. Om ikke annet kan jeg i hvert fall begynne med meg selv, og prøve å gå foran som et slags ufarliggjørende eksempel ved å åpne opp min egen menneskelige dør.

Jeg vil dog gjerne, i lys av de siste månedene, følge opp med å understreke at det ikke er synd på meg. Langt ifra. Jeg er enkelt og greit bare menneskelig, med alt hva det innebærer på godt og vondt. Jeg er fortsatt det samme fittetrynet som før dritten traff vifta, og trenger på ingen måte håndteres med silkehansker som en skjør liten spurvunge med tarmslyng. Åpenhet er viktig, men vel så viktig er det å også etablere en form for normalitet rundt det - det skal ikke være noe farligere å snakke om et knekt sinn enn et knekt bein. Det er to sider av samme mynt for oss alle mann. 

Med det sagt, vil jeg gjerne også takke for det jeg har fått av fine meldinger og såkalte «heiarop». Det er egentlig litt vanskelig å få satt fullverdig ord på hvor verdifullt det er. Noe jeg kanskje kjenner aller mest på i kjølvannet av denne stormen, er takknemlighet for at det finnes så genuint gode medmennesker der ute - som ser og løfter hverandre opp når sidemannen skulle snuble litt på veien vi alle vandrer. Dere gjør helt klart verden til et bedre sted å være. Fra det innerste av sjela mi; tusen takk! I will pay it forward.

En ny sjanse

 «Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv.»

- Kierkegaard


Å våge reddet livet mitt.

Min aller inderligste takknemlighet til Livslosen for alt de er og for alt de gjør. For å være en trygg havn. For mot til å ta de tøffe samtalene. For å være en medvandrer i mørket når man ikke lenger klarer se noen vei videre.

Å legge meg inn har utvilsomt vært noe av det mest krevende jeg har gjort - som å skulle påbegynne et uoverkommelig maratonløp når du for lengst er tom for krefter - men til gjengjeld med uvurderlig utbytte. Uten dem hadde jeg ikke vært her nå. Noe det tildels føles litt surrealistisk å tenke på i dag - hvor tung og altoppslukende den mørke tåka ble, hvor nådeløst den blokkerte alt av gangsyn, og hvor skremmende nær jeg faktisk havna å tape mot den.

Det er riktig nok fortsatt et stykke å gå, selve jobben og de tøffe takene begynner nå - men nå med los gjennom terrenget og håp som kompass, og for dette føles et takk rett og slett ganske fattig. Likevel, for alt det er verdt: Tusen takk! - For å bli tatt imot med åpne og trygge armer når døden føltes som eneste alternativ. For all verdifull forståelse og støtte. For hjelp til å finne en vei.

Jeg velger å dele fordi jeg selv av erfaring vet hvor verdifullt det kan være for et menneske som strever å få innblikk i at det faktisk kan finnes en vei ut av selvmordstankenes nådeløse grep - selv når man innerst inne har gitt opp, og å skulle ende livet er blitt et instinkt. For å forhåpentligvis kunne gi et lite glimt av håp i en håpløs sinnstilstand, som for noen i den tyngste tåka av smerte potensielt kan bety forskjellen på liv og død.

Til deg som måtte famle håpløs rundt i mørket; vit at det finnes hjelp, og det finnes en vei.

Livslosens telefon er døgnåpen: 45 84 54 63

Noen gjennomgående kur mot smertefulle prosesser i oss som mennesker finnes dog ikke. Å rosemale ville være å lyve. Livet har tross alt ikke de rette komponentene for å være en rosenrød affære - ikke for noen av oss. Å leve er lidelse, som Friedrich Nietzsche en gang sa - etterfulgt av at å overleve er å finne en form for mening i lidelsen.

Jeg kjenner fremdeles mye på at livet er vondt å være i, og har så lenge jeg kan huske båret med meg en slags uhelbredelig livssorg over verden. All dens lidelser, brutalitet og hjerteløse grusomheter, som rammer så evinnelig mange uskyldige, forsvarsløse liv. Viten om at det foregår der ute i ethvert øyeblikk. Ethvert åndedrag. Det absorberes i meg som en tørr svamp, med resultat i et permanent åpent sår i sjela. Jeg føler på mange måter at jeg ikke er grunnleggende funksjonelt kobla til å klare å håndtere eller distansere meg fra det. At dette er en verden jeg egentlig ikke er helt skapt for å kunne klare å leve i. Som en fisk på land.

Men (og det er et stort og avgjørende «men»), jeg har med hjelp lært meg å finne så smått tilbake til verdien og gleden i det som til tross pleide å holde meg gående før alt mistet farge. Jeg er i prosess med å lære meg å tro på at jeg faktisk har betydning for dem som står meg nær, og at det er verdi i det lille jeg kan gjøre på min vei for en bittelitt bedre verden. Det er tungtveiende komponenter i det store regnestykket som gir ny giv til å fortsette å prøve så godt jeg kan som menneske den tiden jeg har her. En ny sjanse til å kunne gjøre meg nye og kanskje bedre erfaringer gjennom dette verdifulle engangstilbudet vi kaller livet. En dag av gangen.

Fargeblind

Noen ganger kan verden miste farge, og ens eksistens miste mening. Du mister deg selv, og du mister tro på en vei videre. Å være i live kan bli så uutholdelig smertefullt at desperasjonen etter å få slippe bevissthetens tortur overdøver alt du måtte ha hatt av håp og rasjonell tankegang.

Selvforakt, skyldfølelse og et rivende sinne mot deg selv for egen udugelighet som menneske sliter deg i fillebiter, mens du drilles av eksistensiell angst til kroppen skjelver av utmattelse. En slags mental trykkoker som lenge har måttet romme for mye blir til slutt for full, og manifesterer seg fysisk i brystet gjennom en overveldende følelse av å være i ferd med å eksplodere.

Du strippes for alt du er - til du står igjen som et tomt skall av deg selv. En skygge av et menneske. Verdiløs dødvekt. Et virus i ditt eget og andres liv. Og alt du klarer å tenke på er hvilken vinn-vinn-situasjon det ville være for alle om du la fingern på avtrekkern og satte en endelig sluttstrek for din tilstedeværelse i verden.



Flukten, og redningen, har for meg mang en gang blitt gjennom brettet med sovetabletter når det har blitt for tøft - et slags midlertidig light-alternativ til å fyre av et avsluttende skudd i hodet. Bare få skrudd av bevisstheten for en liten stund. Pause. Få slippe å være. Til du sakte, men sikkert kan klare å samle nok krefter til å reise deg igjen, og jobbe deg opp fra avgrunnen.

Selvfølgelig ingen optimal mestringsstrategi, det erkjenner jeg - men hva er vel egentlig optimalt i verden vi lever i. Noen ganger gjelder det rett og slett å søke seg til det minste av to onder, hvilket jo på et vis gjenspeiler et slags glimt av håp der inne et sted, selv om det skulle være aldri så lite. Man må i overlevelsens navn bare tillate seg å rettferdiggjøre et og annet litt tvilsomt steg på veien nå og da, dersom det faktisk er det eneste som kan finte deg bort fra å velge vekk livet i de mørkeste og mest desperate stunder.



Denne gangen viser riktig nok et maraton gjennom brettet med sovetabletter seg å ikke være tilstrekkelig. Mørket er tyngre og mer dominerende enn noen gang. Det vil ikke slippe taket. Jeg er tom for krefter. Jeg har latt det gå for langt for lenge, og innser at jeg må legge en viss «stolt selvstendighet» og forakt for selvmedlidenhet til side, ta av maska og be om hjelp.

Jeg klarer ikke lenger finne tilbake til håpet, fargene eller meningen på egenhånd.

The purpose of music is to release us from the tyranny of conscious thought

Music. My medicine.
My own personal brand of heroin, of which I desperately need my daily fix.

You close your eyes, turn up the volume, and lean back entering a distant universe within yourself.

Far away from everyday life. Far away from reality.

Like a flow of salvation the sound dances through your ears. Seeping in, embracing your brain with tickling fragments of bliss.
Absorbing the healing substance, your inner world is slowly filled with remedy.

Building you up with its own unique magic, it bit by bit hits you like a powerful drug.
Exploding into a mighty high, thoroughly massaging your mind to the point of mental orgasm
- enriching your soul with the deepest intoxication of satisfaction.

And just like that, for a moment, you're whole. So fucking whole.

The magic of music allows you to take a step out of the physical world. A break from the crowdedness.

 To soar in your own parallel universe. Floating around on waves of mental freedom and relief.

There are as many atoms in a single molecule of your DNA as there are stars in the typical galaxy. We are, each of us, a little universe

  

Hva er livet?

Svaret på det er like mange som det finnes mennesker i verden.

Og det fine er at verden er full av muligheter til å skape det livet man selv ønsker seg
- ikke bare i den allment etablerte «virkeligheten», men også om man tillater seg å se forbi det synlige.

Omgivelsene bugner over av meningsfulle opplevelser i påvente av at vidden av våre sanser og bevissthet utvikles.

Livet for meg, er frihet.

Frihet til å være meg, i fullverdig skala.

Frihet til å føle, hele spekteret.

Frihet til å utfolde meg, hemningsløst.

Frihet til å uttrykke meg, uten begrensninger.

Frihet til å boltre meg uhemmet i overlappen mellom det indre og det ytre liv
- en slags personlig lekeplass for uendelig med sanseopplevelser, som igjen avler kreativitet og skaperglede.

En utøylet sinnstilstand i fri dans mellom det konkrete og det abstrakte.
En tidløs reise gjennom et eget evinnelig multivers.

The fever of feeling...

Noen ganger tynger livet litt ekstra... Som en tung mental følelsesfeber som river nådeløst i sinnet.

Jeg kjenner meg på et vis litt for godt igjen i sitatet av Rumi: «Du er ikke en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe» - en slags følelse av å kjenne seg koblet til alt.

Det kan sikkert høres noe klisjé ut, men jeg synes med all inderlighet det rett og slett er skikkelig utfordrende å leve i en verden med så mye urettferdighet og lidelse - som typisk går verst utover de aller svakeste blant oss. De som gjerne ikke kan stå opp for og forsvare seg selv - da i særdeleshet dyr og barn. De som bør og skal beskyttes... Det er en slags verkende byll jeg i større eller mindre grad alltid bærer med meg i bevisstheten, og som ikke er mulig å skyve til side ved hjelp av «ute av syne, ute av sinn»-mentalitet.

For ikke å glemme den enorme frustrasjonen og håpløsheten som følger med viten om at man i så altfor mange av tilfellene ikke er i noen posisjon til å kunne gjøre noe konkret med det. At man på en måte bare må «akseptere» at verden er et fucka sted, med alt den innebærer av kynisk maktmisbruk, iskald utnytting og direkte mishandling av sårbare, forsvarsløse og følende vesener. Og det foregår der ute akkurat nå. I ethvert øyeblikk. - Det veier blytungt.

«Prøv å tenk på noe positivt i stedet!» er en klassisk sånn klapp-på-skuldern-kommentar. Og joda, det må man jo tidvis bare innstille seg på å prøve for å ikke miste sinnsbalansen helt - men noen dager er det en litt mer utfordrende oppgave enn andre.

- Som med alt annet her i livet. Det går i bølger.

No strength without struggle

 
Akkurat som det finnes mange ulike mennesker,
finnes det mange ulike definisjoner av «styrke».

Styrke for meg har ingenting med å aldri være redd eller aldri trå feil å gjøre
- ei heller å til enhver tid holde maska, inneha makt, høy status, eller store muskler, for den saks skyld.

Styrke for meg handler om å være 100% seg selv, uten blygsel og uten bekymring
for hvordan du oppfattes av andre. Så fremt du har gode intensjoner som menneske,
er det alt som betyr noe og gir ingen utenforstående rett til å dømme deg og ditt.

Styrke er å tørre å være autentisk og kommunisere ærlig fra sjela,
til tross for at det tidvis kan føles skummelt og hele nervesystemet stritter imot.
Det er å tørre å prøve og feile, og å møte problemer ansikt til ansikt,
til tross for at det kan oppleves utfordrende.

Styrke er å jobbe seg gjennom vanskeligheter, og å reise seg igjen når man har falt og ligger nede.
Det er å tilgi andre som har såret deg på veien, og ikke minst tilgi deg selv for dine feilsteg
- og ta lærdom av dem med deg videre i livet.

Styrke er å føle helhjertet og å bry seg inderlig,
selv når det stikker så dypt at det gjør vondt, og når det ikke gjengjeldes.

Styrke er å tørre å være menneske i sin helhet,
på godt og på vondt.

What we think, we become

The longest and most important journey, is the journey within yourself.

Growth comes when you realize you don't have to experience life the way you have been told to.
There are as many different realities as there are souls on earth.

Allow yourself to focus inward, 
discover and get to know the language of your own soul.

Open up. Learn how to truly see.
Trust your intuition. Trust your instincts.
Realize that everything connects to everything else.
Like rings in the water.

Develop and establish independent wealth and peace within yourself. Be it, talk it, think it.

Remember being poor is not having too little. It is wanting more.

Take time to reflect upon all the things you are thankful for.
Practice gratitude. Be kind. Strive to be a good animal on this planet.

Life is a journey, not a contest.

We possess only the happiness we are able to understand

Happiness is an inside job. Don't assign anyone else that much power over your life. Whatever you are searching for in others, you have the power to create within yourself, and of even greater value.

The true secret of happiness lies in taking a genuine interest in all the details of daily life. It's in the little things, which you are free to embrace and make meaningful in your own unique way. It is not how much we have, but how much we open up to appreciate and enjoy. You don't have to chase extraordinary moments to find happiness - it is right in front of you, if you're just paying attention and practicing gratitude.

"What we call the secret of happiness

is no more a secret than our willingness to choose life."

- Leo Buscaglia

I wake up every day, and I choose life. To appreciate the freedom of being able to make my own choices and mistakes. To occasionally stumble and fall - but also rise again, a richer and wiser soul than yesterday. Whatever struggle I may find myself in today, is developing the strength I need for tomorrow. I trust that every aspect of life serves a purpose. I choose to feel life, with all that it consists of - to not deny my humanity, but embrace it.

It is, of course, not possible to experience constant euphoria - what kind of life would that be anyway, with nothing to challenge our spirit in order to grow and understand our potential. But, if you just allow yourself to be grateful, you can find happiness in everything. Even where you least expect it.