Eternal love, defying nature's cruelest law

Dennis er med 🧡

På turer og små utflukter både hit og dit. Til og med hos psykologen er han med.

- Jada, jeg er klin-fitte-koko.

Men, så er det jo også slik at vi alle sørger ulikt. Det finnes ingen fasit på hvordan det er «korrekt» å sørge, og det er heller ingenting som heter å sørge «feil». Vi er alle forskjellige, og alle opplever, håndterer og bearbeider vi ulike tap i her livet, igjen; ulikt. 

Det er en prosess. Og det tar den tiden det tar.

Jeg vil tro det finnes noen der ute som kanskje synes det er litt voldsomt å sørge så tungt over en katt, og det er helt greit - hvem er jeg til å fortelle deg hva du skal føle? På samme måte som også jeg kan spørre hvem du er til å fortelle meg hva jeg skal føle? Gjensidig respekt og aksept for at vi alle er forskjellige med ulike utgangspunkt og historier, er gylne nøkkelord - på alle arenaer i livet. Og å prosessere og bearbeide livets knyttnever ved å skrive meg gjennom dem, å på en måte få skrevet det «ut», har alltid vært min beste terapi - og hjulpet meg gjennom mye. Dette i kombinasjon med all min inderlige takknemlighet overfor Dennis for alt han har vært for meg, gjør at jeg føler et slags instinktivt behov for å virkelig hedre han med min kraftigste røst.

Og dette vil jeg også tillate meg å gjøre plass til på mine plattformer når jeg skulle kjenne at jeg har behov for det, simpelthen fordi livet er hva det er - det er ikke bare flotteriet vi gjerne er så glade i å fronte utad. Livet er både mørkt og lyst. Høyt og lavt. En salig blanding av sorg og glede. Det er enkelt og greit slik det faktisk er å være menneske når vi fjerner det forskjønnende Instagram-filteret. Og så er det jo selvfølgelig opp til hver enkelt hvor man eventuelt ønsker å stoppe å scrolle for å titte nærmere på noe, eller bare scrolle forbi. Hver og èn lever vi best i tråd med oss selv, med frihet til å ta valg utifra våre egne behov - og heller ikke her er det noen universell fasit på hva som er rett eller galt. Noen mennesker kan vi kjenne oss igjen i. Andre ikke. Og det er helt greit. Ulikhet og mangfold er fint, og viktig.

For meg har Dennis aldri vært «bare en katt». Han har vært det eneste konstante og stabile familiemedlemmet jeg noen gang har hatt. Han har gjennom hele min «voksne» tilværelse vært ankeret i livet mitt, den som har stått stødig ved meg og vært min trygge havn, hvor jeg har følt ubetinget kjærlighet, funnet trøst, glede og mening gjennom godt og vondt i så mange ulike faser av livet. Han har vært den jeg har gledet meg til å stå opp til hver eneste dag, og den jeg alltid har gledet meg til å komme hjem til - selv etter en kort 15-minutters tur på butikken. Jeg har rett og slett elsket han som om han var mitt egenfødte barn fra aller første stund, der han satte morsinstinktet mitt i storbrann for snart 14 år siden. Og gjennom alle disse årene har vi knapt vært fra hverandre.

Kattemoren til Dennis støtet ungene sine fra seg da de var ganske små, og jeg fikk derfor hente han hjem «før tiden» mens han ennå var bitteliten, noe som resulterte i at han knyttet seg enormt til meg og jeg virkelig ble hans Mamma med stor M. Og evig siden har det vært oss to mot verden - en mammadalt og en Dennisdalt. Vi var to som på ulike vis trengte hverandre, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at skjebnen førte oss sammen - på hver vår måte har vi mang en gang reddet hverandres liv når det har stormet til.

Dennis har på et vis vært det fineste jeg noen gang har hatt i livet mitt. Han ble alt jeg tidligere hadde manglet, og så mye mer. Og for det er han verdt hver eneste tåre.

Sorg er påminnelsen om kjærligheten, og at selv om den ikke lenger finnes i sin opprinnelige form, så eksisterer den fremdeles.

Jeg elsket Dennis hele livet hans, og jeg vil elske han resten av mitt - og forbi.
Vi vil for alltid være Dennis&mamma, med energiene våre uadskillelig sammenbundet inn i evigheten 🧡🌈