Never compromise your art

Serj Tankian. En enestående fantastisk og verdifull artist, og et nydelig menneske med et beundringsverdig verdifundament, og herlig reflektert, innsiktsfullt og våkent perspektiv på livet. Inget menneske har noensinne rørt meg mer, truffet meg dypere i hjerte og sjel, eller gitt meg noe mer meningsfullt og godt å relatere til.

Denne mannen innehar en verdifull evne til å virkelig gå inn i seg selv som menneske, og ikke minst ytterligere i dybden av det eksistensielle fremfor å ligge likegyldig og vake i overflaten av livet - noe som dessverre er en altfor utbredt tendens hos mange av oss. Ei heller er han redd for å bryte med og stille seg i opposisjon til majoriteten av samfunnets ståsted og tradisjonelle syn på verdens gang, ved å uredd ytre sine meninger og synspunkt på brutalt ærlig vis. Fullstendig uten filter.

Jeg er så takknemlig for at dette mennesket finnes. Han er en dyrebar gave til verden og menneskeheten, en viktig inspirasjonskilde, og betyr enormt mye for meg. Og til tross for at jeg aldri engang har snakket med ham, er han utvilsomt et av de viktigste og mest betydningsfulle menneskene i livet mitt. Og jeg genuint elsker ham.

"The future will view all history as a crime

So father, tell us when is the time to rise"

The strongest people are not those who show strength in front of us, but those who win battles we know nothing about

Den aller viktigste og mest dyrebare egenskap jeg i løpet av livet har utviklet som menneske, er uten tvil selvstendighet - riktig nok til tross for at den har kostet meg dyrt. Det å fullt og helt stå på mine egne ben og følge min egen indre stemme. Være meg selv uten behov for å pynte på fasaden, eller frykt for hva andre måtte mene. Stå for mitt og ta mine egne valg, uten medfølgende trang til å søke godkjennelse hos andre. Det å ikke være avhengig av andres bekreftelse, og ikke minst være realistisk nok til å ikke forvente noe som helst. Ikke av noen. Rett og slett sørge for meg selv. På egenhånd.

Jeg er klar over at dette sikkert kan høres noe kynisk ut for mange, men nå er det en gang slik at livet former oss alle forskjellig og gir oss ulike livserfaringer - og som regel lever vi også deretter. Jeg er vant til å klare meg selv.

For de som virkelig kjenner meg er det ingen hemmelighet at mitt liv og min oppvekst langt ifra har vært noen dans på roser, og at jeg har mange vanskelige år på rullebladet. Jeg ble tidlig nødt til å tre inn i voksenrollen, sørge for meg selv og påta meg omfattende ansvar som på ingen måte skulle vært mitt. Allerede som barn bar jeg alene på tunge byrder og bekymringer i hverdagen, og følte som følge av dette på mye ensomhet, og svik. Dette uten at noe ble gjort, og uten at noen grep inn. Jeg led i stillhet. I årevis.

Slikt setter naturligvis sine spor.

Som følge av dette, og senere flere medfølgende traumatiske opplevelser, ble jeg utbrent i tidlig alder. Jeg møtte veggen. All min styrke, pågangsmot, livslyst og livsglede forsvant, og tilbake lå et tomt skall av meg selv. Det som èn gang var ei tapper jente som rakrygget bar sin tunge livslast med et snev av håp i behold tross alt, var revet i filler.

Det finnes grenser for hvor mye et menneske kan tåle.

På dette tidspunktet, fremdeles bare barnet, var min sjel så totalt utmattet at troen på en bedre morgendag ikke lenger eksisterte. 17 år, mett på livet og trett av dage. Intet gjenværende overlevelsesinstinkt, men snarere en genuin lengsel etter døden. Lengsel etter å få slippe. Lengsel etter å få fred.

Den dag i dag tvinges jeg fremdeles til å håndtere harde slag med alvorlige tilbakevendende depresjoner, overveldende følelser av meningsløshet og håpløshet, og spørsmål som dukker opp i hodet om livet egentlig er verdt å leve.

Heldigvis har jeg igjennom årenes løp utviklet såpass med styrke, at jeg gjennom hardt og konstant arbeid med meg selv kan klare å kjempe meg ut av det. Ut av mørket, og ut av håpløsheten. For en liten stund. Det tar riktig nok tid, mer tid, og enda mer tid. Jeg må kjempe med nebb og klør, snørr og tårer, og virkelig klore meg fast til livet med alt jeg har av krefter, selv når det egentlig ikke er mer krefter igjen. Min daglige indre krigs brutalitet krever virkelig alt av meg, og jeg kjemper bokstavelig talt med livet som innsats. Men når man da endelig igjen klarer å holde hodet over vann, får se og føle etterlengtet lys på kroppen, og kan fylle lungene med frisk luft, er det så inderlig verdt det. Verdt slitet, og verdt den evige kampen gjennom depresjonens tunge mørke, tross dens evne til å frarøve en alt.

Jeg er riktig nok til enhver tid smertelig klar over og forberedt på at nedturene vil komme igjen. De vender alltid tilbake, som nådeløse, lammende slag i magen. Og sannsynligheten er der for at dette er noe jeg må akseptere at vil følge meg resten av livet. Men, jeg har likevel lært meg å nyte og verdsette de gode dagene og periodene når de er her, ved å utelukkende leve i øyeblikkene. De er mer verdifulle for meg enn hva jeg noen gang vil være i stand til å sette ord på. Ikke bare fordi de for meg er så langt ifra noen selvfølgelighet, men også fordi jeg jobber så inderlig hardt for å få oppleve dem. De er min dyrebare lønn for å nekte å gi opp, selv når nettopp dèt føles som eneste utvei. Selv om mine stunder med snev av fred og ro i sjel og sinn er aldri så små og raskt forbigående, er de verdt å kjempe for. De er simpelthen det jeg lever for.

Og hvorfor skriver jeg dette? Har jeg behov for sympati? Så langt derifra. At folk skal sitte og synes synd på meg er det absolutt siste jeg ønsker. Spar meg. Det er så langt ifra synd på meg. Jeg har gjennom årenes løp delvis lært meg å leve med noe som egentlig er ulevelig - det i seg selv medfører enorm takknemlighet fra min side. Takknemlighet for at jeg faktisk får leve, og tidvis får oppleve det som er vakkert ved livet, tross mye motgang. Og ikke minst takknemlighet for at jeg har fått utvikle meg til det mennesket jeg er den dag i dag. Med evne til å sette pris på og finne verdifull betydning i det små, gjøre det beste ut av det jeg har, og med en unik form for forståelse for livet og for andre mennesker jeg mest sannsynlig ikke ville utviklet ellers.

Ja, omstendigheter under min oppvekst har tatt fra meg mye som aldri kan erstattes, og jeg har tapt mange år av livet mitt, men det har også gitt meg mye som er vel så verdifullt. Den styrke og den selvstendighet jeg var tvunget til å utvikle som barn, som etter all sannsynlighet er det som har bidratt til å redde livet mitt og som har sørget for at jeg faktisk sitter her den dag i dag, kommer forhåpentligvis til å gjøre meg godt rustet til å håndtere mang en prøvelse i fremtiden. Og ikke minst like verdifull er den medmenneskelige lærdom jeg har fått ut av det hele, som har bidratt til at jeg har kunnet stille opp for og hjelpe andre i vanskelige situasjoner, hvilket for meg har betydd mye og vært en viktig del av egen utvikling som menneske.

Nei, jeg ønsker som sagt ingen form for sympati, spar heller den til noen som faktisk skulle trenge det. Min hensikt med dette er simpelthen å stå frem som og stå for den jeg er. Det er nemlig dette som er Wanja Victoria Jevne, like fullt som jeg er en kødd av en klovn uten synlige sår den tid jeg er blant mennesker i hverdagen. For nei, det skal ikke være noe tabu å tidvis slite med å takle livet. Livet kan faktisk være ganske brutalt noen ganger, for oss alle - vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Mennesker av kjøtt og blod. Vi er sårbare.

Jeg har lært meg å godta at jeg ikke er perfekt, i godt selskap av resten av jordens befolkning, samme hvor mye mange måtte strebe etter å gi omgivelsene inntrykk av noe annet. Jeg har lært å akseptere meg selv, på godt og vondt, og jeg har lært meg å være ærlig om hvem jeg er, både overfor meg selv og andre. Det mener jeg fast bestemt at det ikke skal være noen skam i.

Og skulle noen likevel sitte der ute og se ned på meg som menneske grunnet det, ha i bakhodet at det gir meg relativt gyldig grunnlag til å se vel så mye ned på dere. I mine øyne krever det betydelig mer styrke og mot å faktisk erkjenne sine svakheter og stå frem som menneskelig, fremfor å tviholde på en perfekt fasade, hvilket jo faktisk bare er en illusjon når alt kommer til alt.

About all you can do in life is be who you are. Some people will love you for you. Most will love you for what you can do for them, and some won't like you at all

Er det noe jeg har lært gjennom livet, så er det viktigheten av å leve i harmoni med seg selv og med sitt indre. Tillate seg å fokusere på sine egne behov, og på hva som er viktig for en selv for å kunne leve som et fullstendig menneske.

Med tiden har jeg faktisk selv utviklet meg til å bli min egen beste venn - til tross for at jeg riktig nok også har stunder hvor sinnsstemningen er mørk, hvor jeg avskyr mitt eget vedkommende mer enn noe annet og brutalt transformeres til min egen verste fiende, men det er en annen historie. For meg er kvalitetstid med meg selv livsviktig, og ikke minst helt essensielt for min mentale helse. Alenetid hvor jeg kan leve meg inn i min egen verden, hvor det utelukkende er min egen sjel og mine verdier som regjerer. Et sted ingen andre får slippe inn, og hvor den virkelige verden og menneskene i den holdes på god avstand. Der mange har en tendens til å drikke eller ruse seg for å flykte fra hverdagen, flykter jeg inn i meg selv - hvor dypdykk i refleksjon gjennom musikk, skriving og maling er min sjelelige terapi.

Frivillig ensomhet - et helende univers i seg selv. Dette er mitt ultimate fristed. Langt vekk fra en på mange måter kynisk og brutal virkelighet.

Ikke minst har jeg innsett viktigheten av å ikke gå på akkord med seg selv for å skulle tilfredsstille andre, noe jeg mener flere, for sin egen del, også burde være betydelig mer oppmerksom på. Det å urokkelig tørre å være seg selv 100% i en verden som gjerne forsøker å omforme deg til noen annen, er etter min mening en av de største bragder. Spesielt i dagens samfunn hvor folk flest er lidenskapelig opptatt av å mene så mangt om så mange, og hvor fordommer blomstrer i all sin frodighet.

Vær alltid en førsteklasses utgave av deg, ikke en annenrangs utgave av noen andre. Tenk selv, lev selvstendig. Vær den du er - ikke din idè om hva du tror er andres idèer om hvordan du skal være. Og ikke minst; bær ditt genuine selv med stolthet.

Aksepter ingen andres definisjon av deg og ditt liv, men definer deg selv. Aldri tillat deg å endre din unikhet for å skulle kunne bli akseptert og likt av andre, eller for å passe inn i andres mal. Skal man til enhver tid tilpasse seg hver enkelt av andre menneskers personlige preferanser, vil man med tiden dømmes til en unødvendig slitsom tilværelse hvor et utall ulike falske personligheter oppvakt må sjongleres, hvorav samtlige frarøver deg din rett til å føle deg vel i eget skinn og sinn. Vær tro mot din identitet, og de rette menneskene vil respektere og sette pris på den virkelige deg, hvilket etter min mening oppleves så mye mer betydningsfullt enn å skulle håve inn anerkjennelse for noe uekte og oppkonstruert.

Så lenge man har gode intensjoner og gjør sitt som et medmenneske, burde det være revnende likegyldig for andre enn deg selv hvem du er eller ønsker å være.

Omgi deg med mennesker som gjør deg godt, som nærer deg og setter pris på deg. Ekskluder de som fungerer motsatt. Livet er for kort til å kaste det bort på noen som ikke aksepterer og verdsetter deg for den du er. Med nærmere 7 milliarder av oss her på jorden burde det være nok av mennesker av eget kaliber å velge å omgi seg med, fremfor å forsøke å endre på de man finner ulik seg selv. Vi er alle forskjellige, og godt er det. - Og det skal være rom for hver og en av oss.

Noe annet som for meg er svært dyrebart, er evnen til å gi faen. Det å ikke være avhengig av at andre skal like deg for at du skal kunne ha det bra med deg selv. Det å ha mot til å ytre sine egne genuine ­­meninger og synspunkter selv om man måtte være alene om dem, og å usensurert vise seg i sine ekte farger uten redsel for eller evne til å bry seg om noen skulle mislike deg for det. Jeg personlig gir en særdeles fin faen i om noen skulle se rart på meg fordi jeg ikke streber etter å passe inn i den såkalte "normalen". Jeg har simpelthen ikke det behovet for at folk skal like meg. Jeg hverken ønsker eller er interessert i å sammenligne meg selv med eller konkurrere med andre. For meg er det aller viktigste å være tro mot meg selv, og ikke legge lokk på den jeg er. Bare slik kan jeg være lykkelig. Jeg aksepterer og respekterer meg selv akkurat slik jeg er - like fullt mine svakheter som styrker - og omfavner min menneskelighet, noe som gir en verdifull form for livskvalitet. - Gjør deg selv samme tjeneste.

Det sies at frihet er en type sinnstilstand, hvilket etter min mening er helt korrekt.

Human race - a virus with shoes

Menneskeheten. - Fullstendig klar over at jeg selv er en del av arten, er mennesker noe jeg i stor grad misliker. Selvfølgelig finnes det unntak, mennesker jeg personlig verdsetter og finner glede i - med gode verdifundament og evne til kritisk og selvstendig tenkning - men det store bildet tatt i betraktning er disse særdeles få. Misforstå meg for all del ikke, alle menneskeliv er like mye verdt - intelligente eller ei, det både anerkjenner og respekterer jeg. Vi er alle forskjellige. Jeg har simpelthen problemer med å akseptere det jeg anser som en epidemisk ødeleggende mentalitet blant så altfor mange av oss. Eller rettere sagt; jeg nekter å akseptere. - Ignoransen. Menneskers manglende refleksjonsevne- og vilje. Likegyldigheten.

Innforstått med at mine synspunkter tildels kvalifiserer meg som en misantrop, liker jeg personlig ikke begrepet i seg selv. Mest på grunn av den "hatende" delen av det. Hat er en følelse jeg ikke ønsker å bære med meg, ei heller tillater meg selv å føle på samme hvordan omstendighetene måtte være - en følelse jeg anser som ren gift for egen sjel og sinn.

Sinne? Ja, jeg skal faktisk innrømme at sinne tidvis i stor grad regjerer følelseslivet mitt, som en direkte konsekvens av min frustrasjon og oppgitthet over menneskeheten og dens regelrette dumskap. Sinne, men ikke hat. Jeg hater ikke mennesker, jeg mer anser selve rasen som patetisk. Hvorfor? Primært grunnet menneskers behov for og evne til å bevisst utføre ondskapsfulle handlinger, menneskers egoistiske og ødeleggende levemåte og interesse av å anse seg selv som overlegen andre individer. - Derfor liker jeg best dyr. Dyrene innehar ikke denne graden av bevisst kynisk handlingsmønster.

Og nei, dette handler ikke om å indirekte sette meg selv og min egen person på en pidestall, tvert imot. Man må ikke nødvendigvis se på seg selv som bedre enn noe for å avsky det - det handler simpelthen om å også se svakheter hos seg selv. Jeg er jo også et menneske, men jeg innser og innrømmer likefullt at jeg langt ifra er fullkommen med mine mange feil og mangler. Dèt er dessuten noe av hva jeg ellers misliker ved mennesker; selvforherligelse, - også fordi jeg finner dem forferdelig adekvate. Jeg føler rett og slett ikke at strebenen etter og normalitet i praksis er med å bidra til dypere og tilstrekkelig selvbevissthet. Jeg merker jeg fordømmer saueflokkmentaliteten og trangen til å "passe inn" - redselen for å stikke seg ut i mengden.

Jeg observerer mennesker mye, deres interessefelt, og det meste av hva jeg erfarer at de nyter å snakke om seg imellom, er ting jeg finner forstyrrende banalt og trivielt. Platt. Tomt og meningsløst. Jeg føler som sagt intet hat, jeg føler bare ikke at de opplever virkeligheten på et slikt nivå eller i en slik sinnstilstand som gjør at jeg klarer å respektere eller sette pris på dem. Derfor velger jeg å eksistere separat, store deler av tiden, i mitt eget univers av musikk, filosofering, lesing, skriving, maling og trening - mine viktigste mentale næringskilder og personlige terapi.

Man kan vel kanskje si at det eksisterer et slags mørke i meg, men jeg aksepterer det. Det er en del av min mentale tilstedeværelse, og jeg ville ikke vært meg foruten.

The soul becomes dyed with the color of its thoughts

Tanker... Alle disse tankene som farer igjennom hodet. Tanker og bekymringer. Refleksjoner. Samvittighet.

Kveldene er absolutt verst. Når mørket har senket seg og rommet fylles av en øredøvende stillhet - det er da aktiviteten i hodet blusser opp med full styrke. Et fullstendig kaos av krigende tanker i alle mulige retninger. En komplett kontrast til roen som regjerer utenfor kroppen.

Jeg skulle ha gjort ditt. - Jeg skulle ha gjort datt. - Jeg gjør ikke nok. - Jeg presterer ikke godt nok. - Jeg skulle ha vært et bedre menneske...

Ingen er vi perfekte, det er sant nok - ikke har jeg noen ambisjon om å være perfekt heller. Jeg føler bare at jeg kommer til kort på så mange områder. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer for andre, for samfunnet, og for verden... Gjort en forskjell.

Det er generelt ikke alltid like lett å være menneske i dagens samfunn, spesielt ikke om man er innehaver av en tildels sensitiv sjel. Av og til kan jeg bli liggende i timevis og bare gruble over verden og menneskene i den - hvorfor de gjør som de gjør, hvorfor verden er blitt som den er blitt. All kynismen, all brutaliteten, og all urettferdigheten. Det er så mye som gjør meg så grenseløst vondt å tenke på. All unødvendig lidelse blant mennesker og dyr, enda samfunnet har utviklet seg betraktelig på så mange fronter - og likevel henger vi så inderlig etter på andre.

Den utbredte egoismen er vel kanskje det verste. Og kombinert med mangel på samvittighet og respekt for andre likeverdige individer - enda verre. Jeg tenker da primært på dyrene, som forsvarsløse lider i hopetall grunnet menneskers skamløse ego og følelsesløshet. Den evinnelige likegyldigheten. Det hele er så meningsløst. Bare tanken på alt dette slår meg tidvis fullstendig ut mentalt. Jeg slutter å fungere, og tårene strømmer på. Som nå. Jeg får ikke sove. Selv om jeg, sliten til sinns, sårt har behov for en pause fra verden, er det likevel umulig å falle til ro når tankene og følelsene spinner rundt på høygir, i en evig ond sirkel.

If most of us are ashamed of shabby clothes and shoddy furniture, let us be more ashamed of shabby ideas and shoddy philosophies

Null søvn, stille stund, mange tanker... Har du noen gang opplevd å ha perioder hvor du rett og slett føler deg dødens lei av samfunnet, og generelt alt som følger med det? Perioder hvor du uten noe som helst problem kunne tillat deg å stoppe opp, rette en pistol mot tinningen og trekke av, om du bare hadde sjansen og samvittigheten til det? Tro meg, jeg vet veldig godt hva jeg snakker om - muligens litt for godt.

Dagens samfunn - på mange måter kynisme og overfladiskhet i et nøtteskall. Stressede mennesker i full fart på vei i alle mulige retninger, med det mål å få gjort mest mulig på kortest mulig tid. Mennesker i full gang med dette evige jaget etter status, og den evige søken etter det perfekte. - Hvor er det dere egentlig er på vei hen alle sammen? Hvorfor har dere det så travelt? Og ikke minst, hva i all verdens land og rike er det som evner å holde dere gående i et så høyt tempo? Er det ideen om det perfekte - hvilket jo faktisk bare er en illusjon og ikke minst rent uoppnåelig når alt kommer til alt?

Jeg kjenner jeg ofte blir sliten bare av tanken på denne karusellen av et urolig og stresset samfunn som regjerer i dag, hvor hovedfokus i mange tilfeller er rettet mot det å kontinuerlig bygge opp og ivareta en perfekt fasade - en plettfri fasade hvilket jo til enhver tid må være et faktum om man i det hele tatt ønsker å bli ansett som et vellykket og respektert menneske av omverdenen. Og hva består så hovedsaklig denne fasaden egentlig av? Er det de indre kvaliteter og verdier hos et menneske som her blir satt i fokus? - Nei, i sørgelig mange tilfeller er det dessverre ikke slik...

Nøkkelordet er vel heller på mange måter det overfladiske - nærmere bestemt menneskets ytre fremtreden, status og ellers det man måtte inneha av materielle goder. Jeg får ofte inntrykk av at om man er så priviligert å blant annet bo flott, se bra ut, ha en topp utdannelse/karriere, en vellykket familie og omgangskrets, er det i mange tilfeller nærmest totalt irrelevant hvem du faktisk er som person - hvem du er på innsiden. Jeg opplever ofte at det i altfor stor grad handler om at alt skal se så forbanna perfekt ut fra utsiden - det resterende er uinteressant.

Samfunnet generelt gir i mange tilfeller inntrykk av å være begredelig overfladisk og sneversynt, hvor hovedfokus så langt det overhodet lar seg gjøre er å fremstå plettfri og vellykket for fasadens skyld med det ønskelige mål å føle seg godtatt, mens det å være et verdifullt og genuint godt menneske innvendig så å si har null betydning lenger.

Jeg må innrømme at jeg er forferdelig lei dette evige maset med nådeløst forventningspress og grenseløse mengder krav som til enhver tid skal innfris, før man i det hele tatt kan tørre tenke tanken på å være "bra nok" samfunnets ståsted tatt i betraktning. Ofte sitter jeg nærmest igjen med inntrykk av at majoriteten av menneskene rundt meg på daglig basis deltar i et slags maraton, hvor alle konstant presser og stresser livet av seg for å innfri tildels umenneskelige krav, prestere 100% på alle mulige områder, og oppnå det som oppnås kan av overfladisk relevans, på ukritisk bekostning av alt annet.

- Men hva så når disse menneskene står ved veis ende? Hva når de en dag må stoppe opp og godta at livet synger på siste verset, og innser at de fullstendig har glemt å leve?

Det som skremmer meg mest med denne stressede "trenden", er at altfor mange gjennom alt dette jaget og maset helt glemmer å være mennesker - glemmer å tillate seg å være levende, tilstedeværende og harmoniske mennesker i kontakt med seg selv og sitt indre. I stedet investerer de alle sine krefter i det evige arbeid med å oppfylle kravene etter det materialistiske og overfladiske samfunnets syn på det å være "vellykket".

Slik jeg ser det, er det i mange tilfeller noe skremmende kaldt og nærmest robotaktig over majoriteten av oss. Hvor frafalt dybdesynet, og hvor ble det av respekten for hverandre som verdifulle mennesker? Som følge av de erfaringer jeg sitter med, orker jeg rett og slett ikke lenger å innrette meg i dette pokkers overflatesamfunnet og til stadighet måtte være vitne til folks små trivielle universer, hvor den ene forsøker å overgå den andre med sine skryteparader ut av en annen verden, og hvor janteloven står sterkere enn noe annet. Hvem er best? Hvem har mest? - det hele gjør meg kvalm.

På et eller annet tidspunkt valgte jeg bevisst å ta løpefart og hoppe av denne kaotiske karusellen - jeg orker rett og slett ikke ta del i dette meningsløse kappløpet lenger, jeg orker ikke "konkurrere". Jeg ser ikke vitsen? - det interesserer meg ikke. Noen ganger når jeg åpner blikket og ser meg rundt, stopper jeg rett og slett bare opp og stiller meg direkte spørrende til hva det er vi egentlig holder på med alle sammen? For finnes det egentlig noe endelig oppnåelig mål når ambisjonen er perfeksjon? Det virker som om mange er altfor opptatte av å lengte etter det fremtidige og det perfekte, og dermed fullstendig overser det faktum at livet faktisk er hva som foregår her og nå - de glemmer å leve i, nyte og verdsette nuet.

Med tiden har jeg lært å tillate meg å senke farten, gå inn i meg selv som menneske, og leve i mitt eget tempo - med fokus på hva jeg har behov for, og hva som er viktig for meg for å kunne leve som et fullstendig menneske. Og jeg får faktisk ikke lenger like ofte denne overveldende følelsen av å leve et kunstig liv som følge av at samfunnet på mange måter ikke "tillater" deg å være den du er - dette fordi jeg har lært meg å gi regelrett faen i det. For hvorfor i all verden skulle andre ha rett til å fortelle meg hvem jeg skal eller hvem jeg bør være?

Jeg har lært meg å godta at jeg ikke er perfekt, i godt selskap av resten av jordens befolkning, samme hvor mye de enn måtte strebe etter å gi omgivelsene inntrykk av noe annet. Jeg har lært å akseptere meg selv, på godt og vondt, og jeg har lært meg å være ærlig om hvem jeg er, både overfor meg selv og andre. For faktum er at jeg er bare et menneske. Et menneske av kjøtt og blod - akkurat som deg. Ikke alle dager er like gode, og jeg innrømmer gjerne at jeg har opplevd nederlag og begått feilsteg gjennom livet - hvem har ikke det? Det viktigste er at man som grunnleggende utgangspunkt har gode intensjoner, og prøver så godt man kan å handle deretter. Mer kan man ikke forvente - vi er alle mennesker, vi er alle feilbarlige.

Men selv om vi innerst inne er fullstendig klar over at vi alle sitter i samme båt, later det likevel i stor grad til å være livsnødvendig for mange å legge skjul på det, til tross for at alle er innforstått med hvilket grunnleggende faktum dette er for hver og èn av oss. Skulle du noen gang på noe som helst vis slite, feile eller ha det tungt, for all del, ikke vis det! - det kunne jo i verste fall resultere i at omverdenen ville oppfatte deg som... menneskelig? Og det ville jo da nødvendigvis også være med på å slå sprekker i den "perfekte" fasaden det er så trygt å gjemme sitt virkelige jeg bak. Det virker som om mange har en tendens til å glemme det urokkelige faktum at vi alle sammen er nakne under klærne - det finnes intet unntak.

For hva er vel mer naturlig enn å oppleve motgang og nederlag av og til,
når verden er så brutal og livet er så komplisert som det faktisk er?

Christmas is not a time nor a season, but a state of mind

Så stod julen på dørterskelen igjen. Rundt om i verden sitter mange barn og unge med sommerfugler i magen og venter i spenning på den store dagen - og i mange tilfeller er det gjerne de store og dyre pakkene under juletreet man ser frem til med aller størst begeistring. Barna gleder seg, mens foreldrene river seg i håret og uttrykker sin misnøye over hvor dyrt alt har blitt.

For det er ikke til å feie under teppet at julegavene har en tendens til å bli dyrere og dyrere for hvert år som går. Og i takt med forventningene og kravstorheten blant oss som stadig vokser, øker også frustrasjonen over hvor dyrt det er blitt å feire jul. Den genuine givergleden er i mange tilfeller for lengst død og begravet, og skulle man komme i fare for å nevne at man har planer om å gi bort hjemmelagede gaver til jul, blir man nærmest ansett som spedalsk. Slik det fungerer i dag er det ofte ikke "bra nok" å bli gitt noe egenlaget, til tross for den tid og energi giveren med omtanke har lagt ned i å skape noe unikt, til akkurat deg. Det skal helst være mest mulig effektivt å gjøre unna julegavehandelen, og å kaste rundt seg mest mulig penger er gjerne det som er blitt normen. Lenge leve materialismen.

Men så har vi jo også de som, av ulike årsaker, kanskje ikke har all verden med penger. De som må jobbe hardt for å i det hele tatt få endene til å møtes, men likevel ikke har råd til å gi noe til sine barn og sine kjære - samme hvor mye de skulle ønske de kunne. Slike skjebner finnes det dessverre mange av der ute, og det er viktig å ha i bakhodet at julen ikke nødvendigvis er utelukkende positiv for alle. Mange barn er redde i julen, grunnet urolige og utrygge forhold i hjemmet. Mange er syke. Mange er alene. Mange har ikke tak over hodet, og vandrer ensomme ute på gaten. Mange får ikke engang mat på julaften. - Vi som er så priviligerte at vi kan ta en noenlunde stabil hverdag for gitt er heldige. Forferdelig heldige! Derfor ønsker jeg å oppfordre deg i tiden fremover til å åpne øynene og se litt ekstra til de som trenger å bli sett, og utvise litt ekstra oppmerksomhet overfor dine medmennesker. Gjør ditt for å bidra til å beskytte barn som trenger beskyttelse, og vie litt av din tid til å berike en ensom sjel. Gi en oppmuntring til noen du vet har behov for det, og til de som kanskje ikke har det så greit. Det koster så lite.

Julen er dessverre også for mange knyttet til døden. Det kan se ut til at det er flere mennesker som dør i julen enn ellers - mange av egen vilje. Jeg har selv mistet en av mine aller nærmeste til en slik skjebne, og går derfor med noe blandede følelser julen i møte. Det å miste noen gjør vondt. Det smerter dypt i sjelen, og etterlater et enormt tomrom det er vanskelig å fylle. Til alle dere andre der ute som har mistet noen dere hadde kjær, vil jeg gjerne si at mine varmeste tanker og medfølelse er hos dere, alle som èn. Det er lov å sørge litt i julen, og det er lov å savne de som har gått bort. Bare husk å verdsette de gode minnene, og ha fokus på å la disse få leve videre til glede for deg som er etterlatt. De vi har mistet skal minnes, og vil alltid være en del av oss uansett hva.

I mitt hode handler ikke julen om penger, dyre gaver og fråtsing i mat. Julen handler for meg mer om å kunne tillate seg selv å lene seg tilbake og senke skuldrene, finne indre ro, leve i nuet, og ta seg ekstra god tid til å nyte den særegne julemagien. Vise ekstra omtanke for og tilbringe tid med de man er glad i - simpelthen feire det vi er så heldige å ha. For meg er julen en tid for ettertanke, nestekjærlighet, fellesskap og omsorg - tross alt er faktisk dèt de beste gaver man kan gi samme hvor klisjè det måtte høres ut.

Når det er sagt, vil jeg avslutte med å ønske alle sammen
en riktig fin førjulstid, og en gledelig høytid. 

Måtte dere alle få en fredelig og riktig god jul.

Look deep into nature and you will see; the world isn't just black and white

Ignoranse. Arroganse. - Kanskje den mest forstyrrende kombinasjonen jeg opplever.

Altfor mange mennesker ser kun det de vil se, og hører kun det de vil høre

- åpner sinnet kun for det de selv har evne til å forstå.

Alt annet fordømmes.

Hvorfor er så mange uvillige til å åpne øynene for virkeligheten,

en verden bestående av et bredere nyansespekter enn utelukkende svart/hvitt

- en verden i farger?

Livet er ikke enten/eller. Det er komplisert.

The stars are the street lights of eternity

Natten... Alle kroppens muskler gir nærmest konsekvent slipp på spenningen bare jeg smaker på ordet.

Natten er min desiderte favoritt av alle døgnets tider.

Det å bare kunne lene seg langsomt tilbake mens mørket senker seg,

lukke øynene og trekke pusten dypt mens man nyter stillheten, og ensomheten.

Etter midnatt kan det føles som om tiden nærmest stopper opp og står stille. Helt stille.
Intet stress, intet mas - bare absolutt fred, ro, og stillhet. Frihet.
Den upriselige følelsen av å få styre skuta helt på egenhånd, uten noen form for forstyrrende elementer utenifra.

Jeg omfavner den svarte natten, tar ofte med meg penn og skriveblokk

og rigger meg til i hjørnet av vinduet. Med månen som eneste lyskilde,

tillater jeg meg å bare nyte og grundig absorbere alle sanseinntrykk,

mens jeg skuer lengtende ut av vinduet og opp mot himmelen

- ut mot den uutgrunnelige evigheten.

Thinking can be the greatest torture in the world

Noen ganger undrer jeg meg over om nøkkelen til et lykkelig liv

rett og slett er gjennomtrengende naivitet...

... og fraværende evne til å reflektere.

It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society

Det er ingen hemmelighet at livet består av både medgang og motgang for oss alle sammen, og at de motbakker man av og til møter på kan bli litt for tunge å håndtere, og tidvis litt for lange...

Personlig er jeg nå inne i en periode av livet hvor mitt aller største ønske faktisk er å forlate alt av hus og hjem, destruere og kaste alle mine eiendeler og ellers alt som kan knyttes direkte til mitt vedkommende. Kvitte meg med alt av materielle ting, da spesielt PC og mobiltelefon med den hensikt å kunne forbli fullstendig utilgjengelig for omverdenen. Barbere av meg alt håret på hodet, slette alle mulige spor og minner etter meg selv og bare flytte langt, langt vekk - som om jeg aldri noen gang hadde eksistert. Langt vekk fra Norge, langt vekk fra by og bråk, langt vekk fra asfaltveier og fabrikker, langt vekk fra mennesker og det overfladiske robotsamfunnet vi lever i, og ut i villmarken - ut i det fri. Bare starte helt på nytt, et helt nytt liv med blanke ark, og et helt fritt utgangspunkt. Stå med nakne føtter på bar bakke med kun mine egne hender og naturen alene som hjelpemiddel. Rett og slett bare leve i ett med vår Moder Jord, i harmoni med meg selv og alle naturens likeverdige og verdifulle arter.

Tenk så deilig? - slippe å være avhengig av noe som helst, noen som helst, og bare leve et liv i absolutt frihet? Ingen som stiller noen som helst forventninger og krav til deg, ingen som dømmer deg eller mener noe om deg. Ingen som misforstår deg, ingen som har mulighet til å bry seg med hva du gjør. Jeg plages av en så sterk følelse av å ikke passe inn, jeg føler rett og slett at jeg ikke hører hjemme her. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke her jeg vil være.

Jeg sliter helt enkelt med å finne en mening med livet, en mening med meg - en mening med Wanja? Hvorfor er akkurat jeg blitt satt til verden når det hverken gir meg eller andre noe som helst? Jeg har virkelig ikke lenger noe ønske om å være en del av dette her - jeg er så inderlig lei samfunnet, mennesker generelt og ellers alt som følger med oss. Mesteparten av tiden føler jeg meg faktisk mest som en fugl i bur. Alt jeg gjør er å lengte etter å komme meg ut av fangenskapet, få spre vingene mine i frihet og fly min vei, langt vekk - men jeg har ikke mulighet...

Livet er ikke for meg hva jeg nå er en del av - livet for meg er noe langt større, mektigere og meningsfullt, hvilket må oppsøkes fjernt vekk herfra, og oppleves i en helt annen sinnstilstand enn hva som regjerer hos majoriteten. Livet for meg handler om å tillate seg å gå inn i seg selv som menneske og ytterligere i dybden av det eksistensielle, fremfor å utelukkende ligge å vake uvitende i overflaten av materien, uten evne eller vilje til å faktisk kjenne på hva livet virkelig er i seg selv.

There are too many people, and too few human beings

Enkelte dager slår det innover meg - jeg vil bare vekk herfra. 

Livet kan være så komplisert, og til tider oppleves så vanskelig. Mennesker kan opptre så grenseløst samvittighetsløst, brutalt egoistisk, og noen ganger føler jeg at jeg bare ikke orker mer, jeg vil ikke mer. Hjertet synker ned i bunnen av magen som en tung klump, og jeg evner ikke lenger se for meg hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom en eneste dag til i denne følelseskalde og forvirrede verdenen vi lever i.

I en perfekt verden, ville det ikke finnes onde mennesker. Det ville ikke eksistert ondskap eller likegyldighet, og vi mennesker ville alle innehatt en betydelig dyperegående forståelse, genuin omsorg og omtanke for hverandre. Vi ville simpelthen i større grad opptrådt med ektefølt empati, som ekte sympatiske medmennesker, med åpne øyne for verdien i alle levende vesener.

Ja, noen dager ønsker man faktisk bare å lukke øynene og forsvinne herfra - men heldigvis oppstår det også små lyspunkt som gjør det verdt å kjempe videre likevel. For min del handler det ofte om å finne de små, betydningsfulle øyeblikkene i hverdagen som for en liten stund kan gi meg tilbake troen på en bedre verden, det gode i mennesket - og videre forsøke å fokusere utelukkende på de tingene som på mirakuløst vis evner å holde meg gående. Det i seg selv kan være nok til at jeg i det hele tatt orker stå opp av sengen om morgenen, og møte atter en dag i en ufullkommen verden der mennesker i mange tilfeller har mistet seg selv, og evnen til å ivareta hverandre.

The most courageous act is still to think for yourself. Aloud

Follow the path of the unsafe,

independent thinker.

Expose your ideas to the danger of controversy.

Speak your mind and fear less the label of 'crackpot'

than the stigma of conformity.

Never forget; only dead fish swim with the stream

There comes a time when you have to stand up and shout:

This is me damn it! I look the way I look, think the way I think,

feel the way I feel, love the way I love. I am a whole complex package. 

Take me... or leave me. Accept me - or walk away.

Do not try to make me feel like less of a person

just because I don't fit your idea of who I should be,
and don't try to change me to fit your mold.

If I need to change, I alone will make that decision.

When you are strong enough to love yourself 100%, good and bad

- you will be amazed at the opportunities that life presents you.

You just have to do your own thing, no matter what anyone says.

It's your life.

Don’t ask what the world needs

Ask what makes you come alive,

and go do it.

Because what the world needs

is people who have come alive.