Null søvn, stille stund, mange tanker... Har du noen gang opplevd å ha perioder hvor du rett og slett føler deg dødens lei av samfunnet, og generelt alt som følger med det? Perioder hvor du uten noe som helst problem kunne tillat deg å stoppe opp, rette en pistol mot tinningen og trekke av, om du bare hadde sjansen og samvittigheten til det? Tro meg, jeg vet veldig godt hva jeg snakker om - muligens litt for godt.
Dagens samfunn - på mange måter kynisme og overfladiskhet i et nøtteskall. Stressede mennesker i full fart på vei i alle mulige retninger, med det mål å få gjort mest mulig på kortest mulig tid. Mennesker i full gang med dette evige jaget etter status, og den evige søken etter det perfekte. - Hvor er det dere egentlig er på vei hen alle sammen? Hvorfor har dere det så travelt? Og ikke minst, hva i all verdens land og rike er det som evner å holde dere gående i et så høyt tempo? Er det ideen om det perfekte - hvilket jo faktisk bare er en illusjon og ikke minst rent uoppnåelig når alt kommer til alt?
Jeg kjenner jeg ofte blir sliten bare av tanken på denne karusellen av et urolig og stresset samfunn som regjerer i dag, hvor hovedfokus i mange tilfeller er rettet mot det å kontinuerlig bygge opp og ivareta en perfekt fasade - en plettfri fasade hvilket jo til enhver tid må være et faktum om man i det hele tatt ønsker å bli ansett som et vellykket og respektert menneske av omverdenen. Og hva består så hovedsaklig denne fasaden egentlig av? Er det de indre kvaliteter og verdier hos et menneske som her blir satt i fokus? - Nei, i sørgelig mange tilfeller er det dessverre ikke slik...
Nøkkelordet er vel heller på mange måter det overfladiske - nærmere bestemt menneskets ytre fremtreden, status og ellers det man måtte inneha av materielle goder. Jeg får ofte inntrykk av at om man er så priviligert å blant annet bo flott, se bra ut, ha en topp utdannelse/karriere, en vellykket familie og omgangskrets, er det i mange tilfeller nærmest totalt irrelevant hvem du faktisk er som person - hvem du er på innsiden. Jeg opplever ofte at det i altfor stor grad handler om at alt skal se så forbanna perfekt ut fra utsiden - det resterende er uinteressant.
Samfunnet generelt gir i mange tilfeller inntrykk av å være begredelig overfladisk og sneversynt, hvor hovedfokus så langt det overhodet lar seg gjøre er å fremstå plettfri og vellykket for fasadens skyld med det ønskelige mål å føle seg godtatt, mens det å være et verdifullt og genuint godt menneske innvendig så å si har null betydning lenger.
Jeg må innrømme at jeg er forferdelig lei dette evige maset med nådeløst forventningspress og grenseløse mengder krav som til enhver tid skal innfris, før man i det hele tatt kan tørre tenke tanken på å være "bra nok" samfunnets ståsted tatt i betraktning. Ofte sitter jeg nærmest igjen med inntrykk av at majoriteten av menneskene rundt meg på daglig basis deltar i et slags maraton, hvor alle konstant presser og stresser livet av seg for å innfri tildels umenneskelige krav, prestere 100% på alle mulige områder, og oppnå det som oppnås kan av overfladisk relevans, på ukritisk bekostning av alt annet.
- Men hva så når disse menneskene står ved veis ende? Hva når de en dag må stoppe opp og godta at livet synger på siste verset, og innser at de fullstendig har glemt å leve?
Det som skremmer meg mest med denne stressede "trenden", er at altfor mange gjennom alt dette jaget og maset helt glemmer å være mennesker - glemmer å tillate seg å være levende, tilstedeværende og harmoniske mennesker i kontakt med seg selv og sitt indre. I stedet investerer de alle sine krefter i det evige arbeid med å oppfylle kravene etter det materialistiske og overfladiske samfunnets syn på det å være "vellykket".
Slik jeg ser det, er det i mange tilfeller noe skremmende kaldt og nærmest robotaktig over majoriteten av oss. Hvor frafalt dybdesynet, og hvor ble det av respekten for hverandre som verdifulle mennesker? Som følge av de erfaringer jeg sitter med, orker jeg rett og slett ikke lenger å innrette meg i dette pokkers overflatesamfunnet og til stadighet måtte være vitne til folks små trivielle universer, hvor den ene forsøker å overgå den andre med sine skryteparader ut av en annen verden, og hvor janteloven står sterkere enn noe annet. Hvem er best? Hvem har mest? - det hele gjør meg kvalm.
På et eller annet tidspunkt valgte jeg bevisst å ta løpefart og hoppe av denne kaotiske karusellen - jeg orker rett og slett ikke ta del i dette meningsløse kappløpet lenger, jeg orker ikke "konkurrere". Jeg ser ikke vitsen? - det interesserer meg ikke. Noen ganger når jeg åpner blikket og ser meg rundt, stopper jeg rett og slett bare opp og stiller meg direkte spørrende til hva det er vi egentlig holder på med alle sammen? For finnes det egentlig noe endelig oppnåelig mål når ambisjonen er perfeksjon? Det virker som om mange er altfor opptatte av å lengte etter det fremtidige og det perfekte, og dermed fullstendig overser det faktum at livet faktisk er hva som foregår her og nå - de glemmer å leve i, nyte og verdsette nuet.
Med tiden har jeg lært å tillate meg å senke farten, gå inn i meg selv som menneske, og leve i mitt eget tempo - med fokus på hva jeg har behov for, og hva som er viktig for meg for å kunne leve som et fullstendig menneske. Og jeg får faktisk ikke lenger like ofte denne overveldende følelsen av å leve et kunstig liv som følge av at samfunnet på mange måter ikke "tillater" deg å være den du er - dette fordi jeg har lært meg å gi regelrett faen i det. For hvorfor i all verden skulle andre ha rett til å fortelle meg hvem jeg skal eller hvem jeg bør være?
Jeg har lært meg å godta at jeg ikke er perfekt, i godt selskap av resten av jordens befolkning, samme hvor mye de enn måtte strebe etter å gi omgivelsene inntrykk av noe annet. Jeg har lært å akseptere meg selv, på godt og vondt, og jeg har lært meg å være ærlig om hvem jeg er, både overfor meg selv og andre. For faktum er at jeg er bare et menneske. Et menneske av kjøtt og blod - akkurat som deg. Ikke alle dager er like gode, og jeg innrømmer gjerne at jeg har opplevd nederlag og begått feilsteg gjennom livet - hvem har ikke det? Det viktigste er at man som grunnleggende utgangspunkt har gode intensjoner, og prøver så godt man kan å handle deretter. Mer kan man ikke forvente - vi er alle mennesker, vi er alle feilbarlige.
Men selv om vi innerst inne er fullstendig klar over at vi alle sitter i samme båt, later det likevel i stor grad til å være livsnødvendig for mange å legge skjul på det, til tross for at alle er innforstått med hvilket grunnleggende faktum dette er for hver og èn av oss. Skulle du noen gang på noe som helst vis slite, feile eller ha det tungt, for all del, ikke vis det! - det kunne jo i verste fall resultere i at omverdenen ville oppfatte deg som... menneskelig? Og det ville jo da nødvendigvis også være med på å slå sprekker i den "perfekte" fasaden det er så trygt å gjemme sitt virkelige jeg bak. Det virker som om mange har en tendens til å glemme det urokkelige faktum at vi alle sammen er nakne under klærne - det finnes intet unntak.
For hva er vel mer naturlig enn å oppleve motgang og nederlag av og til,
når verden er så brutal og livet er så komplisert som det faktisk er?
når verden er så brutal og livet er så komplisert som det faktisk er?
