Stay true to yourself, because there are very few people who will always be true to you

You may think everyone has the same heart as you, and that's what's gonna fuck you up. You'll be crowned the most disappointed person of the year if you live your life thinking people will do the same for you, as you do for them. It is simply naive.

You'll learn through the years, that not everyone will invest as much in you, as you invest in them. That some people won't care as much as you do, or even be willing to show you the same respect in return. In fact, some people will not give a damn shit about you at all.

Don't let this wear you down. The important thing is that you through your actions and investments in others have been true to yourself, true to your values and what you believe in. Being yourself as a genuine human being can never be wrong, and is never a loss. Not being granted in return whatever you give does not leave you a poorer person, quite the opposite - standing solid on your moral ground regardless is of priceless value, both to your conscience and your integrity. I am of that perception that if you stay true to yourself and your inner spark in whatever situation you're in, you'll never have regrets - no matter what the outcome.

I simply live by the rule that if I got something to give, I give it, whether or not it grants me anything in return. Regardless, the gesture itself is to me the most valuable - to have contributed as a fellow human being. To have done what I in my heart think is right. Some may see me as too emotionally invested, or even extremely "uncool" for not keeping up today's trendy fasade as an unconcerned and unattainable woman, but hell, I'm for a warmer society and being a good animal on this planet. I'm not going to sacrifice that for anything or anyone. And if who I am isn't good enough or appreciated by the people around me - I simply change the people around me.

Life is all about being true to yourself and what you believe in, at all times, even when it's not trendy. No matter how you are living your life - if you are real, genuine and unapologetically yourself, the right people will respect you. And the wrong people... well, they're irrelevant.

The highest courage is to dare to be yourself in the face of adversity

The human race is a herd. Here we are, unique, eternal aspects of consciousness with an infinity of potential, and we have in many ways allowed ourselves to become an unthinking, unquestioning blob of conformity and uniformity. A herd. Once we concede to the herd mentality, we can be controlled and directed by a tiny few. And we are.

Wake up! Take a deep dive within yourself - who are you really? What do you need? What matters to you? You shouldn't be comparing or competing with others, nor should you be struggling to impress anyone or seek confirmation and acceptance by trying to be anything else but yourself. If you are; jump off the carousel and stop that absurdity this instant. Free yourself! The unhappiest people in this world are those who care the most about what anyone else thinks of them. What other people think of you simply shouldn't be any of your fucking business.

Trust me when I say that one of the greatest mental freedoms is truly not caring about what anyone else thinks of you - personally I'd rather be someone's shot of whiskey than everyone's cup of tea. So someone out there doesn't like you? Fine, not your problem. We are not designed to be compatible with everyone anyway.

Accept no one's definition of your life, but define yourself. Focus on being you, doing your own thing, and let yourself blossom in your own unique way. There is a vitality, a life force, an energy that is translated through you into action, and because there is only one of you in all time, this expression is unique. If you block it, it will never exist through any other medium - and it'll be lost. Remember; in diversity there is beauty, and there is strength. All the charm and all the beauty of life are made up of light and shade.

Always be a first rate version of yourself, there is no one better at it than you. Don't ever downgrade yourself to be a second rate version of someone else - what the hell's the point? Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world really needs, is people who have truly come alive.

Accept, own and never compromise yourself, 'cause honestly;

in a world where everything comes and goes and nothing ever is for certain, you are really all you have.

The greatest gifts you can give your children are the roots of responsibility and the wings of independence

I'd rather struggle every day of my life to get what I have, than to ever give someone the power to say: "You wouldn't have that if it wasn't for me." I prefer to be my own experiment. My own work of art. The things I treasure most in life cannot be taken away - they exist within me, as building blocks of my own inner universe.

And how to be happy? Learn to never need or depend on anyone else but yourself, and don't expect a goddamn thing - not from anyone. People will let you down, and promises will be broken. Simply expect less from others, and more from yourself. Don't wait for someone to bring you flowers; plant your own. Because at the end of the day, the only one you can truly trust and depend on, is yourself.

Find confidence within your soul and build yourself as a solid empire of your own values, of your own strength, of what inspires and what drives you, on independent ground. Be your own mentor, your own hero. Never underestimate yourself and what you're capable of. Whether you think you can, or you think you can't - you're right.

Since childhood I've cultivated an existential independence, which I will forever wholeheartedly treasure. Admittedly this came from perceiving the adults and everything else around me as unreliable, and without it I simply wouldn't have survived - I had no other choice but depending on myself, and myself only. But! Although it was in no way an ideal way to grow up - I'm not gonna deny it was a living hell at times - it made me who I am today; it made me an independent soul. It made me a fighter. And for that I am eternally grateful.

Rock bottom became the solid foundation on which I built my life. It taught me not to take anything for granted, and to make the most of what I've got. It blessed me with the capability to see and truly appreciate the smallest pleasures and true values in life - which enriches my existence immensly.

Remember: It's not about the hand you're dealt, but how you play the cards.
Turn your curses into blessings and never allow yourself to become a victim - be a fighter.

Your writing voice is the deepest possible reflection of who you are

The job of your voice is not to seduce or flatter or make well-shaped sentences.

In your voice, your readers should be able to hear the contents of
your mind, your heart, your soul.

Writing - working through, processing and transforming the chaos of thoughts and feelings
into concrete words - always have and always will be my way of breathing.

At some point, you have to decide who you are and what matters morally to you

Jeg vet det er en del som gjerne får en litt vond smak i munnen av veganere, og som ofte også anser veganere for å være smått forstyrrede i hodet. Jeg vet enkelte også føler at de som fronter veganisme gjør det med bakenforliggende intensjoner om å briljere som en form for "overmenneske" i forhold til andre som ikke fører samme livsstil, og derfor lett opplever irritasjon i den forbindelse.

Nå kan jeg riktig nok bare snakke på vegne av meg selv, men det å fronte veganisme er på ingen måte med noen intensjon om å "heve seg over andre" eller innebærende indirekte fornærmelser mot ikke-veganere. Tvert imot. For min del handler det å leve som veganer om nettopp likeverdighet, oss alle imellom. Gjennom veganisme har jeg simpelthen funnet en måte å leve i tråd med meg selv og mine verdier, noe som for meg er livsviktig for at jeg i det hele tatt skal kunne klare å leve med meg selv, uten torturerende dårlig samvittighet over bidrag til ødeleggelse og lidelse hos andre levende vesener - likefullt mennesker som dyr.

Jeg er på ingen måte interessert i å skulle tvinge mitt livssyn og mine verdier nedover hodet på andre, eller å uglese mennesker som mener annerledes enn meg. De som omgås meg i hverdagen anses på ingen måte som prosjekter for misjonering med mål om omvending, og hører ikke en dritt om veganisme med mindre de selv er nysgjerrige og spør. Jeg lever simpelthen mitt liv slik jeg selv ønsker, mens andre lever sine liv slik de ønsker - alle med gjensidig respekt for hverandres valg. Verre er det ikke.

Grunnen til at jeg anser mine sosiale media-kanaler som en ålreit arena for å fronte min hjertesak og mine tanker og følelser rundt dette, er rett og slett fordi folk der inne selv kan velge om dette er noe de ønsker å interessere seg for, eller om de foretrekker å scrolle videre. Veganisme er også en form for interesse, på samme måte som mange interesserer seg for f.eks. politikk, vitenskap osv, og derfor gjerne fronter sitt engasjement i forbindelse med dette. Mine mest meningsfulle interesser her i livet - som kampen for dyrevelferd, omsorg for mennesker og hensyn til miljø - kan alle kategoriseres under det å leve vegansk, og veganisme er derfor noe som oppsummerer mye av hva jeg brenner og interesserer meg for.

En annen faktor er egne tidligere erfaringer; jeg har tross alt ikke vært veganer hele livet jeg heller, og husker selv hvor betydningsfullt det var for meg å snuble over åpenhjertige veganere som delte av seg og sitt, slik at jeg kunne ta til meg nye synspunkter og ny lærdom som viste seg å bli svært viktige holdepunkter for meg som menneske. Før den tid levde jo også jeg på bølgen av alt de fleste av oss har blitt lært opp til og vært vant med fra vi var små.

En annen viktig årsak til at jeg føler behov for å dele mitt engasjement, er det unektelige faktum at det som med tiden er blitt vårt "tradisjonelle" levesett og vårt enorme konsum på så mange forskjellige områder, aldeles ikke gjør miljøet eller jorda vår noen tjeneste. Det er rett og slett ikke bærekraftig og bidrar til massiv ødeleggelse av vår dyrebare natur, i tillegg til utryddelse av verdifulle dyrearter. Dette vil berøre alle mennesker uansett standpunkt, da vi alle tross alt befinner oss ombord i samme skute. Vi klarer heller ikke å fordele ressursene våre, noe som bidrar til sult og nød hos de mindre priviligerte enn oss som er så heldige å få leve her i et av verdens beste land. Dette er noe som angår oss alle, og noe hver og en av oss er med på å påvirke hver eneste dag, enten vi liker det eller ikke. Jeg har rett og slett et ønske om at flere vil få øynene opp for hvilke avtrykk man faktisk etterlater seg på planeten, og ikke minst konsekvensene av det.

Kort oppsummert: Hvordan folk ønsker å leve livene sine og hvilke valg folk tar mener jeg må få være opp til hver enkelt, uten at andre skal legge seg oppi eller synse og mene så mye om det. Så lenge man i hvert fall prøver å være et godt menneske, har igrunn ikke jeg så jævlig mye å utsette på folk.

Du vet, en kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Klisjè, men det er slik jeg ser det. For min del handler veganisme om å utrette små positive forskjeller der jeg har mulighet, og dersom jeg i tillegg skulle kunne inspirere noen på veien er det bare en verdifull bonus.

We must fight against the spirit of unconscious cruelty with which we treat the animals. The question is not, "Can they reason?" nor, "Can they talk?" but "Can they suffer?"

I kveld opplever jeg å stagnere i en svært tung sinnsstemning...

Av og til skyller det en intens bølge av følelser innover meg, som river i nervene mine og fyller meg med en overveldende tristhet det er vanskelig å riste av seg.

Jeg kommer rett og slett ikke utenom det... Tanken på hvor mye meningsløs lidelse som i dette øyeblikk brutalt blir påført uskyldige liv - levende vesener - i verdens altfor mange kynisk profittjagende industrier. Dette til fordel for vårt uforsvarlig enorme konsum og kravstore levesett. Sårbare individer som ikke engang har evne til å si imot, forsvare seg, eller forstå hvorfor...

Det gjør meg så inderlig sorgtung... Det gjør meg så vondt. Det gjør meg så evinnelig sint og forbanna, og den gjennomtrengende frustrasjonen gjør meg oppriktig mannevond - nesten på grensen til misantropisk.

Jeg forsøker riktig nok å trøste meg med at verden er i stadig oppvåkning og utvikling, og at ting går fremover, selv om det skjer i lavt tempo. Og som standhaftig veganer vet jeg jo at jeg gjør mitt for å forhindre inhuman behandling av andre levende vesener - en skulle kanskje tro man fikk bedre samvittighet av det... Den gang ei. Det å vite at det likevel foregår så groteskt mye av det, uten at det er noe konkret jeg kan få gjort her og nå for å få en endelig slutt på all galskapen, det tærer så på meg. Tanken på og medfølelsen for alle de lidende sjelene der ute, som følge av mange menneskers beinharde kynisme, hjemsøker meg dag ut og dag inn. I enkelte stunder mer intenst og pågående enn andre.

- Som nå. Det tar knekken på meg.

Jeg legger meg i kveld med en vond klump i magen, og med tårer i øynene... Jeg vil bare ikke forsone meg med at verden er så grusomt brutal og urettferdig for de svakeste blant oss. Jeg finner meg ikke i det.

Det sies gjerne at mennesket er overlegen dyr, i den forstand at vi innehar evnen til refleksjon og fornuft, mens dyrene på sin side styres av instinkt. Skal man ikke også da kunne forvente mer av mennesket? Annet enn så primitiv og fullt bevisst hjerteløs behandling av andre levende vesener, som beviselig evner å sanse og føle på lik linje med oss? - både frykt, glede og sorg.

Jeg lider med dem, hver eneste èn. Og jeg blir så dypt skamfull på vegne av min egen rase.

Noen ganger gjør det rett og slett bare vondt å være menneske.

Really all I can do in moments like this is sit down with my pen and paper,

and just bleed through writing...

http://www.sydneyveganclub.com.au/health/coping-animal-cruelty-induced-trauma-vegan/

Allow yourself to embrace the light and to cast shadow. Allow yourself to be and to matter

Solen kaster sitt lys
over jorden

Skygge skapes

av din tilstedeværelse

En ærlig anerkjennelse
av din eksistens

Du er

med betydning for noe

Living in a body that fights to survive, with a mind that tries to die

Dette lille universet mitt her inne... jeg har rett og slett ikke ord for hvor mye det betyr, og hvor enormt viktig det er for meg å ha et sted som dette å søke tilflukt når livet tynger.

Faktisk er det muligheten til egenterapi ved å skrive meg gjennom uværet som holder meg i live når det stormer som verst - foruten ville jeg nok vært en lett match for depresjonen å ta knekken på. Det å få utløp for tanker og følelser er virkelig livsviktig. Få lettet litt på tyngden, spesielt når man ellers ikke snakker med noen om eller gir uttrykk for det som herjer på innsiden - med unntak av kompetente terapeuter, selvfølgelig. Jeg er så heldig å ha et par av dem i ryggen - depresjon er for tungt og for brutalt til å skulle kunne bære og kjempe imot alene.

Gjennom ni år nå har jeg med gode støttespillere jobbet kontinuerlig med meg selv, med mål om å bli frisk. And I'm still going strong - og håper fremdeles jeg en dag vil kunne klare å nå målet, selv om veien dit er tung og tidvis føles uoverkommelig.

Jeg vet det finnes mange som anser mennesker med psykiske lidelser som svake. Jeg mangler egentlig ord for å beskrive hvilken sårende og opprørende effekt det har på meg personlig, og på vegne av alle andre der ute som sliter... For ikke å glemme de som mener det er på sin plass å kritisere og nedverdige mennesker som selv har valgt å avslutte livet - den slags oppleves som intet annet enn et hardt slag i magen.

Påstander om at selvmord er en ren egoistisk og feig handling må være noe av det desidert mest forstyrrende jeg hører. Ja, selvfølgelig medfører det dyp sorg og smerte hos de etterlatte, det er et unektelig faktum - men så er det også slik at mennesker som lider av depresjon i noen tilfeller kommer til et punkt hvor livets permanente motvind rett og slett blir for tung å mestre. Et menneske blir utslitt av å konstant måtte kjempe en evig kamp som ikke lar deg unnslippe dens jerngrep, til tross for hvor hardt du måtte slåss, time for time, hver eneste dag. For all del, at dette for mange er utfordrende å sette seg inn i er greit nok, det kan vel nesten ikke forventes heller med mindre man selv har vært der og opplevd et slikt mørke på egen kropp. Men jeg synes det minste å forvente er at man holder seg for god til å kritisere tragedier man åpenbart ikke har evne til å forstå.

Depresjon kan på det mest brutale vis ta fra deg alt du en gang måtte ha eid av livslyst og livsglede. Tvinge deg inn i et mentalt fengsel hvor alt du evner å føle på er angst, selvforakt og håpløshet. Ensomhet, verdiløshet og smerte. Den kan også frata deg evnen til å føle noe som helst overhodet. Bare overveldende tomhet. Den tillater deg ikke avbrekk, ikke så mye som en matpause, men blir som en nådeløs fulltidsjobb du til enhver tid må bære med deg, natt og dag - og som du ikke kan flykte fra samme hvor inderlig du måtte forsøke. Den motarbeider rett og slett dritten ut av deg.

- Og alt dette samtidig som du bruker massevis av energi på å utad skulle være et positivt og uproblematisk menneske for andre å omgås. Kontrasten mellom det ytre og det indre kan tidvis være forstyrrende stor.

Depresjon kjenner ingen nåde. Uansett hvor iherdig du måtte prøve å slåss deg ut av mørket, gang på gang reise deg igjen og børste møkk av skuldrene, vil den i mange tilfeller slå tilbake med dobbel styrke, og fallhøyden vil bli større for hver gang. Til slutt er det mange som dessverre ikke makter å håndtere dette mer. Man blir simpelthen utslitt. Man mister mot, man tappes for krefter, og man mister håp. Det er ikke nødvendigvis det at man ønsker å dø, man orker bare ikke lenger leve under slik tortur.

Å påstå at mennesker i slike situasjoner er feige og egoistiske for ikke lenger orke å stå i slik kronisk smerte, er intet annet enn en ufortjent fornærmelse mot de som sliter. - Hva skal man da gjøre? Velge et liv for seg selv i permanent lidelse for å tilfredsstille andre? Noe annet som også er essensielt å tenke over, er at den suicidale i mange tilfeller føler man gjør menneskene rundt seg en enorm tjeneste ved å velge døden. Da er man ikke lenger en byrde eller belastning, men bidrar til lettelse for alle andre. Slik sett er depresjon på mange måter det mest ensomme som finnes.

Selvfølgelig både ønsker og håper man i det aller lengste at den som er rammet vil kunne klare å bekjempe sykdommen (for ja, depresjon er faktisk en sykdom), men i noen tilfeller må vi også bare lære oss å akseptere at det for den det gjelder ble for tungt. Det er dessverre begrenset hvor mye et menneske kan tåle. Og nei, dette er ikke et tegn på svakhet - tvert imot krever det en helt enorm styrke for å kunne klare å leve med depresjon, og å skamslått og mørbanket fortsette videre på veien tross alt som jobber en beinhardt imot.

En person kan ha "alt" - både familie, venner, karriere og til og med motta den ypperste form for hjelp, men dessverre vil det ikke alltid være i stand til å redde den som lider. Det er ikke det at man ikke verdsetter eller ikke er takknemlig for det man har, tvert imot - i mange tilfeller er det nettopp det som betyr noe for en som hjelper en å klore seg fast til livet lengst mulig.

Depresjon diskriminerer ikke, det kan ramme hvem som helst av oss, uansett utgangspunkt.
Den er lunefull.

Dreams are more real than reality itself - they're closer to the self

Våre drømmer stammer som kjent fra vår underbevissthet - ditt ubevisste jeg. Man kan lære mye grunnleggende og viktig om seg selv som menneske gjennom å analysere sine drømmer, og å kontinuerlig jobbe mot å forstå sin egen underbevissthet.

Som flere psykologer har uttalt; drømmer er ikke fantasi. Tvert imot, de er faktisk like viktige som ditt våkne liv, og representerer essensielle sider ved din personlighet. Og dersom du setter deg inn i drømmenes symbolikk, vil du lettere kunne lære deg å forstå hva underbevisstheten din forsøker å fortelle deg.

Selv er jeg en evig drømmer, tvers igjennom. Både i sovende og i våken tilstand. I tillegg er jeg en evig grubler, som til enhver tid intenst og ufiltrert absorberer og analyserer verden og menneskene rundt meg. Det er derfor kanskje ikke så rart at nettopp drømmetolkning faller innenfor mitt interessefelt. Jeg er på ingen måte noen ekspert, bare en fascinert sjel med ønske om økt forståelse.

Noe som slår meg etter å ha gått noen runder med meg selv og dykket litt i mitt eget drømmearkiv, er at så godt som 90% av alle drømmene mine består av tunge melankolske stemninger. De innebærer mye angst, og mye sorg. Intens tristhet. Død og sjokkerende morbiditet. Jeg kan ofte våkne fullstendig utslitt selv etter anbefalt mengde med søvn og føle at jeg har operert med full styrke i en intens krigssone hele natten gjennom, uten avkobling.

Hvordan identifisere og forstå budskapet i denne gjennomgående symbolikken, når alt hva dette innebærer er en så stor del av mitt bevisste følelsesliv allerede - tanker og følelser jeg er smertelig klar over og prosesserer ihjel hver eneste dag?

Jeg har lenge vært fascinert av drømmer, og drømmers betydning. Men det at det i dag åpenbart opptar meg litt ekstra, er av den grunn at jeg nå mer enn noen gang føler at drømmene mine virkelig forsøker å fortelle meg noe - at de er i ferd med å formidle noe av stor viktighet for mitt vedkommende å absorbere i min bevissthet.

Jeg har alltid hatt et vilt drømmeliv, bestående av mye og sterke følelser, mektige sanseinntrykk og drillende påvirkningskraft som gjerne følger meg med stor tyngde gjennom mye av dagen etter jeg har stått opp om morgenen. Men etter å ha våknet etter denne natten, er det noe som bare føles... annerledes. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Det var som om jeg i denne drømmen fikk en mye dypere og ærligere form for kontakt med meg selv og min sjelelige kjerne, hvor ingen følelser lenger ble kamuflert eller fornektet. Jeg simpelthen tillot meg å føle hva jeg føler, og jeg aksepterte for en gangs skyld mitt naturlige stemningsleie uten å prøve å bekjempe det. Utøvet ingen motstand - bare tillot meg være i det, lot instinktene alene få råde og vise vei.

Jeg står stille og tankefull på kanten av den nakne, våte klippen.
Stirrende ned i avgrunnens dype mørke. Voldelig vind, piskende regn og lynende torden
herjer uhemmet rundt meg, som en brutalt ærlig gjenspeiling av mine krigende tanker og følelser på innsiden.

Jeg tar en aller siste titt opp mot himmelen, og på omgivelsene rundt meg.
Kjenner det kalde regnet sile nedover ansiktet, om kapp med tårene.
- Dette er den endelige utvei.

En uidentifiserbar stemme i det fjerne roper spørrende etter meg.
Jeg avviser invitasjonen til samtale ved å svare at dette kapittelet skal avsluttes.
Slik skal jeg skape meg selv. 

Jeg lukker øynene, trekker pusten dypt og lener meg sakte men bestemt fremover
... og lar meg selv falle utfor stupet.

Earth can provide enough to satisfy everyone's need, but not everyone's greed. It was created for all of us, not some of us. We are all earthlings

Det er stunder hvor verden for meg rett og slett oppleves for brutal å være en del av... Stunder hvor jeg grunnet stadige påminnelser om verdens grusomheter mentalt kollapser, og ikke lenger ønsker å være her.

Det er så mye jeg føler og sanser i hverdagen gjennom alt jeg ser, hører og opplever - lidelse hos andre individer som jeg grunnet manglende filter selv absorberer i min egen sjel. Enkelte ganger blir det bare for mye å håndtere, med en lei tendens til å overskygge det som faktisk finnes av gleder og lyspunkt. Sinnet overbelastes, og jeg kan ende opp ute av stand til annet enn å falle sammen i frustrasjon og gråt. "Ute av syne, ute av sinn" fungerer simpelthen ikke for meg. Jeg klarer bare ikke forsone meg med at mye i verden er som det er, selv om det ikke nødvendigvis direkte rammer meg her og nå.

Jeg gråter fordi vi forurenser naturen vår med mengder av søppel, fordi regnskogene hugges ned, fordi så mange mennesker lever i sult og nød, og fordi utallige friske dyr lider og ender sine liv på slakteri under meningsløs tortur hver eneste dag.

Jeg gråter fordi vi i tåken av grådighet på mange måter står i fare for å kjøre vår egen planet til grunne.

Jeg gråter fordi verden er fylt med så mye egoisme og splittelse, og for hvordan vi tar så mye for gitt.

Jeg gråter av tanken på hvor hjerteløst vi i mange tilfeller behandler våre medskapninger, og hvordan vi behandler hverandre.

Jeg gråter fordi likegyldighet, egoisme og grådighet i for stor grad har vært med på å bygge vår verden i dag, og fordi det alt i alt egentlig er så lite som skal til for å endre kurs. - Løsningen ligger i vår egen mentalitet. Det er opp til hver og en av oss. Deg og meg.

Jeg river meg i håret av frustrasjon fordi en endring er rett rundt hjørnet, men vi ikke er mange nok og ikke har tyngde nok til å faktisk kunne gjennomføre 100%.

Jeg gråter fordi jeg er oppgitt. Fordi jeg føler meg så jævla maktesløs.

Jeg skulle så inderlig ønske flere ville våkne. Åpne øynene for realiteten, bryte ut av autopilot og for alvor se alt det vakre og uskyldige vi så kynisk og ukritisk utnytter og mishandler her i verden. Anerkjenne viktigheten av respekt for jordens natur, og virkelig innse verdien i alt liv rundt oss.

Vi har gått oss så forferdelig vill på veien...

It gives soul to the universe, wings to the mind, flight to the imagination, charm and gaiety to life and to everything. Music is my religion

Musikk... Det finnes ingen dypere, deiligere eller mektigere rus. Det finnes inget annet som på samme måte får meg til å leve meg inn i og nyte øyeblikket, og virkelig bare absorbere følelsen av å leve. Her og nå. Idet jeg skrur opp musikken og lar meg rive med forsvinner både tid, rom og sted. Det finnes ingen gårsdag, ingen morgendag - bare den brusende ekstatiske følelsen som kryper innover deg, eksploderer i millioner av små kilende fragmenter, og fyller sjel og sinn med mental orgasmisk tilfredsstillelse.

Hva faen ville livet vært uten musikk? Jeg erkjenner i hvert fall at verden for min del ville vært et begredelig tomt og på mange måter meningsløst sted å være foruten . Musikk er for meg alt. Det er kunst, det er terapi, kilde til både motivasjon, refleksjon, sjelelig utvikling og genuin lykke. Når livet slenger utfordringer i trynet på deg som mest av alt ligner noe faenskapelig som har kommet ut av ræva på satan, er musikken der og tar deg imot - som et idiotsikkert redningsnett. Og når livet gir deg medvind, er musikken der med sin unike magi som hjelper deg å nyte de gode øyeblikkene til det absolutt fulle.

Selv på mitt sekstende år som urokkelig blodfan av System Of A Down, blir jeg fremdeles som en hyperaktiv liten drittunge igjen så fort jeg får være alene hjemme, kan skru opp SOAD på max volum og bare gi meg fullstendig hen til den lidenskapelig eksplosive gnisten som oppstår i hjernen min. Ingen grenser, ingen hemninger. Da skyter mitt vedkommende i lysets hastighet gjennom stua tilsynelatende med ei remse kinaputter i ræva, headbanger på meg medium nakkesleng, seriestuper kråke og simpelthen klikker meg svett. Det eneste som mangler i slike stunder er lange pupper jeg kan kaste lasso med for moro skyld.

Jeg blir rett og slett ikke lei, musikken og tekstene deres slutter aldri å tilfredsstille meg,

hverken på det ene eller det andre planet. System Of A Down gir meg superkrefter.

"When you lose small mind
you free your life"

You can't run from feelings. You have to face them. Otherwise your future will look just like your past

Når man blant mennesker i hverdagen er opptatt av å "holde masken", fokusert på å undertrykke eget indre mørke, og samtidig anstrenge seg for å gi alt man har av positivitet med den hensikt å være et behagelig vesen for andre å forholde seg til, er det ubeskrivelig deilig å ha et fristed som dette å av og til kunne søke tilflukt. Et sted hvor man kan la masken falle, tillate seg å sette ord på og skildre tanker og følelser, prosessere og bearbeide det som ellers blir lagt lokk på.

Misforstå meg ikke, jeg er selvfølgelig meg selv 100% til enhver tid, min personlighet er slik sett urokkelig (jeg nekter å la depresjonen betegnes som en del av min faktiske personlighet da dette er en sykdom som med tiden forhåpentligvis kan kureres, enten helt eller delvis). Men det er ikke til å stikke under en stol at det krever mye å skulle møte verden med et smil, dersom man på innsiden er slitt ned til felgen og infisert av tung sorg. Ja, jeg er meg selv overfor andre mennesker i det daglige, men jeg består av et bredt mentalt spekter hvor det også er sider der ingen får innsyn - et avlukke hvor jeg ikke tillater noen andre adgang enn meg selv. Mine mørkeste tanker og følelser er rett og slett noe jeg aldri lar få se dagens lys. Ikke engang her inne avsløres det helt ufiltrert, enda jeg strekker meg nokså langt i å erkjenne mine utfordringer.

Jeg er litt som katten; etter mange års erfaring er jeg blitt en mester i å skjule smerte. Og blir det hele for tungt og smertefullt å håndtere, gjemmer jeg meg vekk og søker isolasjon. Bort fra alt og alle, og nekter å titte frem igjen før jeg skulle klare å stå oppreist uten synlige plager. Jeg lar simpelthen ikke masken falle foran andre mennesker. Jeg får det bare ikke til.

Dette er det flere grunner til... Ikke bare er det fordi jeg er opptatt av at relasjonene til mine medmennesker skal oppleves positivt fra deres hold - jeg makter rett og slett ikke tanken på å skulle legge mine byrder over på andre - men jeg skal innrømme at det også er fordi jeg opplever det som forbanna vanskelig å skulle la teppet falle, og åpent vise seg så naken og så sårbar. Jeg er ærlig om at det under overflaten skjuler seg en lidelse, men jeg nekter å la depresjonen ta så fullstendig overhånd at den også forgifter menneskene rundt meg.

Mye derfor er muligheten til å kunne skrive så betydningsfull for meg, og muligheten til å kunne danne meg et fristed. Som her inne. Her kan jeg utfolde meg og benytte meg av min egen form for terapi, og så får det være opp til andre om de er interessert i å vite av det eller ei. For min del er det samme faen, bare det utvises forståelse for at jeg trenger å håndtere utfordringene på min måte. Vi er alle forskjellige med forskjellige behov. Mitt er å få jobbe med meg selv i fred og ro uten sympatibemerkninger når mørket faller over meg.

For nei, det er ikke synd på meg. Livet mitt er ikke bare et eneste mørke, selv om det kanskje kan være lett å få et slikt inntrykk av å lese her inne. Dette er mitt fristed, mitt sted for åpenhet og egenterapi - simpelthen en dass forbeholdt skriftlig dritt hvor jeg stikker innom når jeg må "drite", så slipper jeg å forpeste omgivelsene mine. Jeg er heldigvis såpass priviligert at jeg også har flere lysglimt, gode dager og perioder jeg får oppleve, og som jeg med enorm takknemlighet og etter beste evne nyter til det fulle mens de er her. Det er bare det at jeg til enhver tid ufrivillig er nødt til å dra på dette mentale blyloddet som er lenket fast i meg, og som derfor stjeler mye av min energi.

Noen ganger oppleves blyloddet tyngre enn andre. Enkelte ganger urokkelig. Men når jeg gjennom hardt arbeid mestrer å bygge meg opp noenlunde greit og dermed finner ny styrke i meg selv, kan det for en liten stund oppleves ikke fullt så uoverkommelig å håndtere - selv om det likevel alltid henger på slep.

En dag skal jeg klare å knuse denne lenken. Jeg har kommet langt, jeg gir ikke opp

og jeg slutter aldri å strekke meg før denne forbannelsen er brutt.

May your trails be crooked, winding, lonesome, dangerous, leading to the most amazing view. May your mountains rise into and above the clouds

Forslått og utmattet etter stormen. Svak som faen, men likevel styrket etter å ha klart å kjempe gjennom, tross alt.

Fra å ligge lammet, lenket til sengen i mørket med dystre, drillende tanker og angst fra helvete, til så smått begynne å øyne nytt håp
og reise seg igjen... Sakte, men sikkert.

En ny start.

Å sterkt skadeskutt reise seg opp fra avgrunnen, som en eneste slagmark av et menneske, trosse motvinden og starte på nytt er beinhardt, men det må likevel gjøres. Livet venter ikke på deg, og det er ingen andre enn du selv som kan ta tak i det.

Trekke fra gardinene og slippe lyset inn i rommet, stikke hodet ut og møte verden med lyssky og blankt blikk. Et blekt, slitent ansikt, og poser under øynene... Det hele føles like forbanna skremmende og overveldende hver gang, samme hvor mange ganger man har gått nettopp denne stien tidligere. Man blir aldri vant til det, og veien er tung å gå. Men igjen, du må gjennom det.

Det er på mange måter som å gå nedover en lang, mørk korridor, uten å vite når lyset vil slås på - om det i det hele tatt vil slås på... Du har aldri noen garanti, ikke for noe som helst. Du går i ensomhet, uten å ane hvilken retning du skal. Det eneste du vet er at du bare må fortsette å gå for i det hele tatt å komme deg noe sted, samme hvor engstelig, usikker og utslitt du er. Å bli stående på stedet hvil vil bety fullstendig selvdestruksjon.

Du befinner deg fengslet inne i ditt eget hode. Et evig, uoversiktelig mørke. Veien og nøkkelen ut er å mestre å korrekt legge sammen puslespillbrikkene av et ihjelbombet følelsesliv, peile seg gjennom det uoversiktlige kaoset av blindveier og inn i en tankebane hvor det med tiden kan være mulig å øyne lys i enden av tunnelen. Du må simpelthen få oversikt over vrakrestene, gjøre det beste ut av det du står igjen med og bygge deg selv opp igjen fra scratch. Noe bruksanvisning får du ikke. Ei heller noe kart eller kompass. Det eneste du har, og som du må tørre å stole på, er deg selv.

Ja, du vil oppleve å gå deg vill, og ja, du vil mest sannsynlig gå uhorvelig feil gjentagende ganger. Du vil snuble og du vil tryne så hardt at det føles som om eneste utvei bare er å gi opp... Men, du vil med tiden komme deg gjennom og ut av labyrinten, selv om det føles aldri så håpløst når det står på og stormer som verst. Du må bare aldri tillate deg å gi fullstendig slipp på din indre tro på deg selv - til tross for at den tidvis kan viskes nesten helt ut.

Mitt dypeste ønske i frustrerende stunder som dette, er å kunne få føle at det på noe som helst vis vil være en mening med det hele. At alt vil kunne gi mening og kunne forstås i en større sammenheng på sikt. At det ikke er forgjeves... Selvmedlidenhet og å sitte og synes synd på seg selv kommer man ingen vei med.

Jeg velger i stedet så godt jeg kan å søke en eller annen form for forståelse for tilstanden, fremfor å gi meg hen til hat og sinne. Fokusere på hvordan opplevelser kan brukes som essensielle byggeklosser for egen sjel i fremtiden. Ja, depresjon kan ta livet av deg, men det kan også være en spirituelt utviklende prosess. Til syvende og sist kan motgang enten gjøre deg som menneske bitter, eller det kan gjøre deg bedre. Valget er ditt.

Husk at det ikke er dine lidelser som definerer deg, men din styrke og ditt mot.

Du er ikke din sykdom. Du har en individuell historie å fortelle. Du har et navn, en bakgrunn, en personlighet.

Å fortsette å være og å forbli deg selv er en del av kampen,
og det modigste du gjør er å fortsette livet når alt du føler for er å gi opp.

I share my story to take that tiny baby step of breaking down the stigma attached to depression. Stigma is shame - shame causes silence - silence hurts us all

Summer is here and the sun is out in full force.

I hear people out there laughing, I can hear children playing,
I hear birds singing their beautiful songs of pure, innocent tones... the sounds of joyfulness.

But inside these walls there's quite a different story taking place.

A whole other world.

A solitary journey through darkness, and despair.

Morbid and brutal emotional battles, violently tearing you apart.
A head full of beating and torturing noise that just won't fucking leave you alone...
Complete mental exhaustion.

It consumes you. And it robs you of everything you are.

It mercilessly grabs life away from you, leaving you beaten, wounded and naked.

Sometimes, the mask of all-rightness a depressed soul learns to wear
in order to navigate the world shatters into a million pieces.
And there's no stopping it no matter how hard you try.

Reality can be a bitch sometimes - but that's life.
It is what it is, and all you can do is basically... survive.
Fight with what you have, and hope you will be strong enough to get through it
without losing too much of what you've worked hard to build up.
And not least remind yourself why you are fighting and what you're fighting for.

And why this brutal honesty on a beautiful summer day like this, some may ask?

- Because there's no such thing as 'perfect'.
And we need to learn to acknowledge and accept that fact.

We need to accept reality for what it is.

... I know too well I'm not alone in this.

Reality is merely an illusion, albeit a very persistent one

Vi mennesker ser som regel ikke ting slik de er, vi ser ting utifra hvordan vi selv er.
Vi ser en virkelighet farget av og dermed tilpasset vår egen mentalitet.
Din virkelighet er "virkelig" nettopp fordi du oppfatter den slik.

Så da kan man jo spørre seg; hva er egentlig virkelig virkelighet?

Om man stripper seg selv for egne tanker, følelser og refleksjoner
- hvordan vil den egentlige virkeligheten da se ut?

Med dette får vi jo da også et annet tankeeksperiment, for med frafall av
individuelle tanker, følelser og refleksjoner - hvem vil man da stå igjen som?
Det er jo et unektelig faktum at disse evnene i stor grad definerer hvem man er.
Men, hva er de egentlig? Hva er en tanke? Hva er en følelse? 

Til syvende og sist er jo dette bare noe hver enkelt av oss oppfatter,
og ikke noe som virkelig eksisterer - forutenom i våre egne sinn.
Tankenes tilstedeværelse er utelukkende i vår egen fantasi
- likevel utgjør de en betydelig større del av oss som levende mennesker
og definerer på mange måter vår eksistens mer enn vårt fysiske aspekt,
som jo til gjengjeld faktisk er konkret beviselig i det virkelige liv.

Vi har i stor grad oversikt over hvor vårt fysiske stammer fra, men - hvor kommer tankene fra?
Hvordan oppstår de? Og hvordan kan noe være så fjernt,
men likevel være i stand til å definere virkeligheten?

- Og da er vi tilbake til start, for faktum er at de gjør jo egentlig ikke det.
Virkeligheten er subjektiv, basert på enkeltindividets unike måte å sanse omgivelsene på.
Du har din virkelighet, jeg har min.

Så, igjen: Hva er egentlig virkelig?

My mind gets me absolutely shitfaced. Shitfaced and hyper and ten years old - I am having the time of my life

Det er fort gjort å tenke at man på et vis kjenner seg selv. Og jo, på et visst plan gjør jeg nok også det. Men, på den annen side er det også et unektelig faktum at jeg virkelig ikke har snøring på hvem jeg egentlig er - ikke for fem flate øre. Joda, jeg har riktig nok oversikt over mine interesser og mine personlige verdier som menneske, men utover det er jeg egentlig ikke annet enn en evig spiral i stadig ekspansjon, på vei i alle mulige uoversiktlige retninger.

Dersom auraen min hadde vært synlig for det blotte øyet, er nok sannsynligheten stor for at jeg av omverdenen ville blitt betraktet som et vandrende freakshow på relativt høyt nivå. Med mitt sinn i sin helhet blottlagt utenfor kroppen ville jeg nok ikke fremstått som stort annet enn et sirkus av flertallige mentalt forstyrrede alter egoer, med alvorlig bipolar lidelse og hyppige tilfeller av kritisk ADHD. "Herregud, hele dama er jo i seg selv et eget internt mentalsykehus."

Erfaringsmessig er det rett og slett rent umulig for meg å fullt og helt forstå meg på meg selv, og å fullstendig lære meg selv å kjenne. Min person kan vel på mange måter sammenlignes med et større boligkompleks, hvor det i den ene leiligheten bor et avslappet, harmonisk og balansert menneske, mens det i naboleiligheten kan bo en dautrist jævel med et beksvart tankemønster og et tungt indre sinne. Neste leilighet kan være bosatt av et ambisiøst og godhjertet menneske med tro på verden og menneskeheten, mens i en annen bor noen som bærer på en generell avsky og fullstendig har gitt opp alt. Her bor både et voksent, rasjonelt og tilregnelig individ, så vel som en rebelsk drittunge med en utpreget gi faen-holdning. En hypersosial og utadvent selskapsperson, så vel som en introvert sjel med behov for ensomhet og trang til å flykte inn i seg selv.

Velkommen til Wanja Victorias indre verden - en nærmest multischizofren skapning som strekker seg utover i alle mulige retninger innenfor alle mulige sjangere. Som et maleskrin hvor alle tenkelige farger er blandet anarkistisk utover i en eneste stor smørje, uten noe definert mål eller mening. Ingen dag er lik en annen i mitt indre sammensatte univers av ulike sinnsstemninger. Jeg kan med all min makt stålsette meg for å holde en stødig linje gjennom hverdagen, men samme hva; det vil stort sett alltid oppstå noe som promper på idyllen.

Å oppleve å være så langt ifra å kjenne sitt eget jeg kan tidvis være frustrerende, men like fullt en evig interessant reise. Dette er nok også noe av grunnlaget til at jeg trives så godt i mitt eget selskap store deler av tiden, og setter pris på å kunne få være alene og tilbringe kvalitetstid utelukkende med mitt eget vedkommende. Jeg kjeder meg så å si aldri. Jeg blir stadig kjent med nye sider av meg selv - oppdager nye rom, nye hjørner og nye avlukker blant mangfoldet i dette mentale boligkomplekset. Nye områder å utforske, og dermed også nye måter å utfordre og utvikle meg på. Det er til tider enormt energitappende, ja - men utvilsomt også et privilegium. Jeg føler av og til at jeg nærmest er på en konstant reise verden rundt innad i mitt eget sinn. En reise gjennom flere spekter av både himmel, intet og helvete, men ved alle ligger en form for mening og et formål. Jeg har ingen anelse om hvor jeg er på vei - jeg bare lar meg fare dit vinden fører meg, og nyter reisen etter beste evne.

Only the shallow know themselves. The key is to keep growing in all areas of life - mental, emotional and spiritual. You have to grow from the inside out, and there is no other teacher but your own soul

Noen ganger er det rett og slett ikke til å unngå - å la en ellers nokså moderat irritasjon eskalere og komme under huden på meg, og virkelig pirke på nervesystemet mitt. Irritasjon over store deler av menneskeheten, og deres små, banale universer.

For, ja, faktum er at veldig mange mennesker og deres form for adferd har en tendens til å irritere meg. Og det tidvis grundig. Hvordan så mange vandrer rundt i samfunnet med kalde masker, nærmest på ren automatikk med et slags robotaktig preg over seg. Som tidsinnstilt maskineri. Opphengt i evige sirkler av rutiner, og uten å tenke nevneverdig over noen aspekter av noe som helst. Hvordan folk tar ting for gitt, deres grådighet, selvsentrerthet, og deres absurde fokus på materialistisk "lykke". Hvordan mange mennesker ikke virkelig lever, de bare er. Og ikke minst deres tilsynelatende naturlige aksept for en slik simpel form for eksistens.

Hvordan i helvete holder de ut en så livløs tilværelse?

Spesielt irriterer jeg meg nok over samfunnet her i Norge. Over nordmenn generelt. Disse trauste skapningene, med noe som kan virke som en medfødt iboende redsel for alt og alle man ikke har personlig kjennskap til. Innadvendte og lukkede, som livredde dyr i fangenskap som nekter å komme ut av buret, av frykt for hva som måtte befinne seg utenfor. Ikke interesserer verden utenfor dem nevneverdig heller, hvorfor skulle det? Det er jo innsiden av buret de er vant med, det er dèt de kjenner til og der de har oversikt, og dermed er det også der det er tryggest å være. Å tre ut av egen komfortsone ville være absolutt absurd. Dette ser man dessverre sørgelig mange eksempler på i det daglige. Smil til en fremmed i forbipasseringen, eller start en tilfeldig samtale med sidemannen på trikken, og du vil straks bli sett på som et alvorlig psykiatrisk tilfelle med kritisk behov for tung medisinering. Du må ikke våge å forstyrre folks forutsigbare hverdag, ikke engang med vennlige intensjoner, slikt blir det nemlig forferdelig merkelig stemning av. Ah, dette kjølige, lukkede samfunnet - jeg forbanner det.

Nordmenn har som oftest gjerne et spesielt behov for å ta avstand, men er på den annen side også opptatt av å på sitt vis "være en del av". Av å passe inn. Simpelthen ikke skille seg ut i mengden. Hverken på den ene eller den andre måten. De vil helst slippe å omgås alle andre, men vil likevel gjerne være som alle andre. Dette gjelder forsåvidt ikke bare nordmenn, men svært mange mennesker generelt. Man ser det over alt, både gjennom hvordan folk kler seg og ter seg, og slavisk følger det som anses å være normalt og akseptert av majoriteten. For å ta et litt ekstremt, dog høyst reelt eksempel, er det faktisk ikke så rent sjelden jeg observerer vennegjenger - alle med de samme skoene, de samme buksene, samme jakkene, og selvfølgelig; samme sveis. Som en slags uniform som medfører intern godtakelse av individet som bærer den, og dermed symboliserer tilhørighet.

Er så mange virkelig redde for å være egne individer, med egen identitet, personlighet og egne særegenheter? Det kan til tider faktisk virke sånn. Og dersom faktum er at dette til syvende og sist bunner i at folk faktisk bryr seg om, eller engster seg for hva andre mennesker - kjente som ukjente - måtte tenke, tro, synes og mene om dem, må det jo også være smått slitsomt i lengden?

En annen ting er hvordan folk tilber og streber etter dette såkalte "skjønnhetsidealet". Det plettfrie, finpussede og "perfekte", uten særlig tilstedeværelse av personlige særtrekk og særegenhet. Utseendemessige massekopier. Det spares opp og brukes tusenvis av kroner på operasjoner for å strippe seg selv for sine egne unike kjennetegn, med den hensikt å se mest mulig ut som det "typiske". Ikke faen om noen skal få meg til å skamme meg over min store panne, mine små pupper eller humpen på nesen min - det er noe av det som bidrar til å gjøre meg til den jeg er, og på sitt vis gjøre meg unik. Og dersom faktum er at det gjør meg estetisk stygg i andres øyne, vel, så er det faktisk helt i orden for min del. Da er jeg i så tilfelle stygg og tilfreds med det.

Jeg forstår rett og slett ikke besettelsen? Denne utbredte, hyllede formen for "skjønnhet" er for meg alt annet enn nettopp skjønnhet. Det er platt, og det er kjedelig. Det ultimate cover-up for andre feilbarligheter, da en slik form for ytre gjerne er det som gis hovedfokus i et typisk overfladisk samfunn. Gi meg heller en person med karakter og fremtredende særpreg, godhet, intelligens og personlig dybde. Med evne til å tenke selvstendig og mot til å være seg selv, til tross for om det ikke nødvendigvis skulle samsvare med hva som anses å være "vanlig". Gi meg noen som ærlig ytrer sine egne meninger og filosoferinger, og står for sitt uavhengig av andre mennesker. Som tør å stille seg i opposisjon og vise sitt upolerte sanne jeg, med alt det måtte innebære - og du vil få se den form for skjønnhet jeg beundrer.

En ting som slår meg er at folk som oftest foretrekker det enkle. Det som er enklest å bli godtatt for, enklest å forstå, enklest å håndtere og enklest å prosessere. Det gjelder forsåvidt innen alle livets områder. De er enkle mennesker, med enkle interesser og enkel mentalitet. De tar for seg det som allerede er grunnlagt og godtatt av de samme type mennesker før dem, og beveger seg i samme retning uten å tenke utover de mentale rammer som er blitt automatisk innarbeidet gjennom generasjoner. De ser den fysiske tilstedeværende verden, men ikke forbi, der det virkelige livet faktisk befinner seg. De lar seg blindt lede av media, verdiløse nyheter og samfunnets overhoder. Lar ukritisk andre tenke og ta grunnleggende avgjørelser for seg, og glir gjennom sin tid på jorden som livløse og tafatte skapninger, uten å gå livet etter i sømmene. Uten evne til kritisk og selvstendig tenkning. I mange tilfeller virker det som om folk har utviklet akkurat nok evner til å kunne fungere som brikker i en simpel hverdag, og der stagnerer det.

Er dette virkelig et liv? Å leve i et slikt vakuum? Menneskers adferd slutter aldri å forbause meg. Denne forbanna enkelheten. Jeg begriper ikke hvordan man overlever uten å gå på veggen, uten å lengte etter noe større - etter noe mer? For ikke å glemme det konstante generelle fokus på det rent trivielle, og hvordan dette forherliges over en lav sko. Som for eksempel dette utbredte fenomenet med uhemmet selvskryt på sosiale medier, som følge av de aller enkleste ting. Som å ha laget seg middag, eller å ha vasket skittentøyet som lukta dritt. Hva får folk til å tenke at de fortjener en jævla medalje for å utføre ting som strengt tatt er det minste som forventes av dem? Som for lengst burde vært innarbeidet til å fungere som en selvsagt del av hverdagen til et sivilisert menneske? Spar meg for disse egenkomponerte hyllestene til egen person som følge av svada og nada. Det er like enkelt som å tørke seg i ræva etter man har driti - jeg har ingen planer om å gratulere voksne mennesker for å inneha sømmelighet og sunn fornuft.

Reis deg heller opp og gi av deg selv til omgivelsene. Gi en uoppfordret hjelpende hånd til noen som trenger det, tre ut av din egen komfortsone til fordel for et annet medmenneske - uten fokus på egen vinning og forvente noe i retur. Da begynner vi å snakke.

A mind that is stretched by new experience can never go back to its old dimensions

Lev ditt liv med inderlig kjærlighet og en rik sjel - dette er grunnlagene for en fullstendig eksistens som menneske.
Vær den trygge havnen du selv søker i verden. Følg dine drømmer, ikke din frykt.

Møt verden med et åpent sinn og et håpefullt hjerte. Ikke la negativitetens lenker holde deg tilbake.
Livet er for kort til å leve i et fengsel av fortidens smerte. Fremtiden er din til å ta tak i, og til å skape.

Livet er bittersøtt. Først når vi tillater lyset og mørket å eksistere side om side, kan vi leve genuint lykkelig.
Når vi så lever livet på sitt beste, er det en symfoni av følelser - av høye og lave noter, tragedie og komedie, kjærlighet og tap, magi og verdi.
Det kan være en særdeles spektakulær reise når vi fullt og helt omfavner og aksepterer det.

Absurdity and anti-absurdity are the two poles of creative energy

Fascinerende egentlig, hvordan følelseslivet kan gå i bølgedaler. Hvordan man kan gå fra å føle genuin lykke og inneha masse energi, til å fullstendig kræsjlande, tappes for glede og se omgivelsene gjennom et påtvunget tykt, sort slør. Jeg snakker ikke da om hvordan følelser kan variere fra dag til dag, uke til uke eller fra en lengre periode til en annen - men fra ett øyeblikk til det neste.

Sånn sett føler jeg meg ofte som et jævla schizofrent menneske. Jeg kan være min egen beste venn, og min desidert verste fiende, hvor jeg kjemper en brutal indre krig mot/med meg selv. Jeg kan våkne smilende om morgenen og være overraskende positivt innstilt til livet, for så å ta meg selv i å brått synke inn i en mørk og dyster sinnstilstand, blottet for lys og glede, hvor jeg fylles med utelukkende destruktive tanker. Jeg går altså fra å føle meg lett som en fjær og rakrygget sveve på en sky av pågangsmot, til å skytes nådeløst ned og treffe bakken med et kraftig smell. Kontrasten er ofte så stor at hodet mitt nesten ikke forstår hva som har slått meg, og dette scenariet kan altså ta sted innenfor èn eller flere timer, så vel som det kan være gjort på snaue fem minutter. Fullstendig ut fra intet. Og det er ikke dermed sagt at det da er overstått, for slik kan det gjerne fortsette, upåvirket av omgivelser, opp og ned i varierende grad så lenge jeg er våken. Riktig nok utenom de gangene jeg blir liggende skadeskutt over lengre perioder.

Jeg er et menneske som føler mye. Ofte mye motstridende på èn og samme tid. Følelsesspekteret mitt er enormt, og forferdelig tilstedeværende. Og hva enn jeg føler, føler jeg som regel med intens styrke. Hodet mitt har en tendens til å være et evig kaos av tanker sammenkoblet med følelser. Jeg kan ha stunder, dager og perioder med lys i sjelen og brusende indre glede, så vel som stunder hvor jeg koker av sinne, frustrasjon og faenskap på innsiden uten å nødvendigvis alltid vite hvorfor. Stunder hvor jeg utelukkende føler på en overveldende tristhet og håpløshet, hvor jeg infiseres av en form for dominerende mørke. Stunder hvor jeg føler alt på èn gang, og stunder hvor jeg ikke evner å føle noe som helst overhodet. Null, niks, nada. Jeg er fullstendig tom, og apatien overvelder meg som en slags paralyserende gift.

Sistnevnte kan vel kanskje tidvis være det aller mest frustrerende. Når ingen verdens ting gir mening, ingen ting betyr noe og man ikke klarer å føle hverken sorg, sinne, smerte eller glede - samme hva. Sjelen er rett og slett flat. Ingen oppturer, ingen nedturer, ingen bølger. Man er simpelthen følelsesmessig lam, og fullstendig hul på innsiden. Som et tomt skall av seg selv. Når jeg fanges i den type sinnstilstand, tar jeg ofte meg selv i å tenke at jeg nesten kunne gjort hva som helst bare for muligheten til å føle noe som helst, om det så bare er følelser av negativ art. Preget av dyp desperasjon tenker jeg i slike stunder at det må være bedre å føle selv smerte, fremfor å være fullstendig død på innsiden. Og så angrer jeg, når den følelsesmessige nedturen kommer, hvor alle følelser gjør vondt og river meg i filler, og jeg skulle gitt hva som helst for å kunne slippe å føle noe overhodet. For et helvetes dilemma.

Man må rett og slett bare tillate seg å se det tragikomiske i det når man er i stand til det, og le seg smått ihjel av hele greia. Galgenhumor er for meg en av de viktigste nøklene til overlevelse. Galgenhumor, og mitt kjære System Of A Down, da deres låter på mange måter er som mitt eget følelsesliv i musikalsk form. Det er faktisk nesten som å ha sitt eget crew med personlige terapeuter tilgjengelig 24 timer i døgnet, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at disse gutta mang en gang har reddet livet mitt gjennom årenes løp. Musikken deres evner på en helt unik måte å nå inn til mitt aller innerste hvor ingen andre slipper til, og sette ord på det jeg ikke klarer å sette ord på selv. De har gitt meg verdifull styrke når jeg har trengt det som mest, og deres kunstneriske sjeler betyr så enormt mye mer for meg enn hva jeg er i stand til å beskrive.

Det mest absurde i sammenheng med det hele er vel kanskje selve eksteriøret til disse multischizofrene følelsene. Meg - hvordan jeg i det daglige fremstår rent upåvirket av denne berg -og dalbane-verdenen som til enhver tid foregår inni meg. For emballasjen er nøyaktig den samme, uavhengig av hva som måtte foregå på innsiden - krig, helvete, livløshet eller ekstase. Jeg ville med andre ord vært en skammelig villedende reklameplakat.

Til tross for at det kan være et sant mareritt, har jeg riktig nok et tildels ambivalent forhold til det hele, da jeg tidvis faktisk klarer å være takknemlig for mitt elleville følelsesliv også. Det tillater meg tross alt å utvikle meg på så mange forskjellige plan. Både sjelelig, menneskelig, og ikke minst som medmenneske. Det gir meg evnen til å se så mange mulige aspekter ved ting, på en unik måte forstå livets dybde, se verden og mennesker fra flere vidt forskjellige perspektiv, og ikke minst være kreativ uten hemninger. Simpelthen leve sinnets fulle og hele liv. Dèt gir for meg livet mening.

Så, hva ville jeg da egentlig vært uten all denne psykiske torturen? Og ikke minst hvem ville jeg vært?

Jeg liker å tro det er en mening med alt.

Never compromise your art

Serj Tankian. En enestående fantastisk og verdifull artist, og et nydelig menneske med et beundringsverdig verdifundament, og herlig reflektert, innsiktsfullt og våkent perspektiv på livet. Inget menneske har noensinne rørt meg mer, truffet meg dypere i hjerte og sjel, eller gitt meg noe mer meningsfullt og godt å relatere til.

Denne mannen innehar en verdifull evne til å virkelig gå inn i seg selv som menneske, og ikke minst ytterligere i dybden av det eksistensielle fremfor å ligge likegyldig og vake i overflaten av livet - noe som dessverre er en altfor utbredt tendens hos mange av oss. Ei heller er han redd for å bryte med og stille seg i opposisjon til majoriteten av samfunnets ståsted og tradisjonelle syn på verdens gang, ved å uredd ytre sine meninger og synspunkt på brutalt ærlig vis. Fullstendig uten filter.

Jeg er så takknemlig for at dette mennesket finnes. Han er en dyrebar gave til verden og menneskeheten, en viktig inspirasjonskilde, og betyr enormt mye for meg. Og til tross for at jeg aldri engang har snakket med ham, er han utvilsomt et av de viktigste og mest betydningsfulle menneskene i livet mitt. Og jeg genuint elsker ham.

"The future will view all history as a crime

So father, tell us when is the time to rise"

The strongest people are not those who show strength in front of us, but those who win battles we know nothing about

Den aller viktigste og mest dyrebare egenskap jeg i løpet av livet har utviklet som menneske, er uten tvil selvstendighet - riktig nok til tross for at den har kostet meg dyrt. Det å fullt og helt stå på mine egne ben og følge min egen indre stemme. Være meg selv uten behov for å pynte på fasaden, eller frykt for hva andre måtte mene. Stå for mitt og ta mine egne valg, uten medfølgende trang til å søke godkjennelse hos andre. Det å ikke være avhengig av andres bekreftelse, og ikke minst være realistisk nok til å ikke forvente noe som helst. Ikke av noen. Rett og slett sørge for meg selv. På egenhånd.

Jeg er klar over at dette sikkert kan høres noe kynisk ut for mange, men nå er det en gang slik at livet former oss alle forskjellig og gir oss ulike livserfaringer - og som regel lever vi også deretter. Jeg er vant til å klare meg selv.

For de som virkelig kjenner meg er det ingen hemmelighet at mitt liv og min oppvekst langt ifra har vært noen dans på roser, og at jeg har mange vanskelige år på rullebladet. Jeg ble tidlig nødt til å tre inn i voksenrollen, sørge for meg selv og påta meg omfattende ansvar som på ingen måte skulle vært mitt. Allerede som barn bar jeg alene på tunge byrder og bekymringer i hverdagen, og følte som følge av dette på mye ensomhet, og svik. Dette uten at noe ble gjort, og uten at noen grep inn. Jeg led i stillhet. I årevis.

Slikt setter naturligvis sine spor.

Som følge av dette, og senere flere medfølgende traumatiske opplevelser, ble jeg utbrent i tidlig alder. Jeg møtte veggen. All min styrke, pågangsmot, livslyst og livsglede forsvant, og tilbake lå et tomt skall av meg selv. Det som èn gang var ei tapper jente som rakrygget bar sin tunge livslast med et snev av håp i behold tross alt, var revet i filler.

Det finnes grenser for hvor mye et menneske kan tåle.

På dette tidspunktet, fremdeles bare barnet, var min sjel så totalt utmattet at troen på en bedre morgendag ikke lenger eksisterte. 17 år, mett på livet og trett av dage. Intet gjenværende overlevelsesinstinkt, men snarere en genuin lengsel etter døden. Lengsel etter å få slippe. Lengsel etter å få fred.

Den dag i dag tvinges jeg fremdeles til å håndtere harde slag med alvorlige tilbakevendende depresjoner, overveldende følelser av meningsløshet og håpløshet, og spørsmål som dukker opp i hodet om livet egentlig er verdt å leve.

Heldigvis har jeg igjennom årenes løp utviklet såpass med styrke, at jeg gjennom hardt og konstant arbeid med meg selv kan klare å kjempe meg ut av det. Ut av mørket, og ut av håpløsheten. For en liten stund. Det tar riktig nok tid, mer tid, og enda mer tid. Jeg må kjempe med nebb og klør, snørr og tårer, og virkelig klore meg fast til livet med alt jeg har av krefter, selv når det egentlig ikke er mer krefter igjen. Min daglige indre krigs brutalitet krever virkelig alt av meg, og jeg kjemper bokstavelig talt med livet som innsats. Men når man da endelig igjen klarer å holde hodet over vann, får se og føle etterlengtet lys på kroppen, og kan fylle lungene med frisk luft, er det så inderlig verdt det. Verdt slitet, og verdt den evige kampen gjennom depresjonens tunge mørke, tross dens evne til å frarøve en alt.

Jeg er riktig nok til enhver tid smertelig klar over og forberedt på at nedturene vil komme igjen. De vender alltid tilbake, som nådeløse, lammende slag i magen. Og sannsynligheten er der for at dette er noe jeg må akseptere at vil følge meg resten av livet. Men, jeg har likevel lært meg å nyte og verdsette de gode dagene og periodene når de er her, ved å utelukkende leve i øyeblikkene. De er mer verdifulle for meg enn hva jeg noen gang vil være i stand til å sette ord på. Ikke bare fordi de for meg er så langt ifra noen selvfølgelighet, men også fordi jeg jobber så inderlig hardt for å få oppleve dem. De er min dyrebare lønn for å nekte å gi opp, selv når nettopp dèt føles som eneste utvei. Selv om mine stunder med snev av fred og ro i sjel og sinn er aldri så små og raskt forbigående, er de verdt å kjempe for. De er simpelthen det jeg lever for.

Og hvorfor skriver jeg dette? Har jeg behov for sympati? Så langt derifra. At folk skal sitte og synes synd på meg er det absolutt siste jeg ønsker. Spar meg. Det er så langt ifra synd på meg. Jeg har gjennom årenes løp delvis lært meg å leve med noe som egentlig er ulevelig - det i seg selv medfører enorm takknemlighet fra min side. Takknemlighet for at jeg faktisk får leve, og tidvis får oppleve det som er vakkert ved livet, tross mye motgang. Og ikke minst takknemlighet for at jeg har fått utvikle meg til det mennesket jeg er den dag i dag. Med evne til å sette pris på og finne verdifull betydning i det små, gjøre det beste ut av det jeg har, og med en unik form for forståelse for livet og for andre mennesker jeg mest sannsynlig ikke ville utviklet ellers.

Ja, omstendigheter under min oppvekst har tatt fra meg mye som aldri kan erstattes, og jeg har tapt mange år av livet mitt, men det har også gitt meg mye som er vel så verdifullt. Den styrke og den selvstendighet jeg var tvunget til å utvikle som barn, som etter all sannsynlighet er det som har bidratt til å redde livet mitt og som har sørget for at jeg faktisk sitter her den dag i dag, kommer forhåpentligvis til å gjøre meg godt rustet til å håndtere mang en prøvelse i fremtiden. Og ikke minst like verdifull er den medmenneskelige lærdom jeg har fått ut av det hele, som har bidratt til at jeg har kunnet stille opp for og hjelpe andre i vanskelige situasjoner, hvilket for meg har betydd mye og vært en viktig del av egen utvikling som menneske.

Nei, jeg ønsker som sagt ingen form for sympati, spar heller den til noen som faktisk skulle trenge det. Min hensikt med dette er simpelthen å stå frem som og stå for den jeg er. Det er nemlig dette som er Wanja Victoria Jevne, like fullt som jeg er en kødd av en klovn uten synlige sår den tid jeg er blant mennesker i hverdagen. For nei, det skal ikke være noe tabu å tidvis slite med å takle livet. Livet kan faktisk være ganske brutalt noen ganger, for oss alle - vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Mennesker av kjøtt og blod. Vi er sårbare.

Jeg har lært meg å godta at jeg ikke er perfekt, i godt selskap av resten av jordens befolkning, samme hvor mye mange måtte strebe etter å gi omgivelsene inntrykk av noe annet. Jeg har lært å akseptere meg selv, på godt og vondt, og jeg har lært meg å være ærlig om hvem jeg er, både overfor meg selv og andre. Det mener jeg fast bestemt at det ikke skal være noen skam i.

Og skulle noen likevel sitte der ute og se ned på meg som menneske grunnet det, ha i bakhodet at det gir meg relativt gyldig grunnlag til å se vel så mye ned på dere. I mine øyne krever det betydelig mer styrke og mot å faktisk erkjenne sine svakheter og stå frem som menneskelig, fremfor å tviholde på en perfekt fasade, hvilket jo faktisk bare er en illusjon når alt kommer til alt.

About all you can do in life is be who you are. Some people will love you for you. Most will love you for what you can do for them, and some won't like you at all

Er det noe jeg har lært gjennom livet, så er det viktigheten av å leve i harmoni med seg selv og med sitt indre. Tillate seg å fokusere på sine egne behov, og på hva som er viktig for en selv for å kunne leve som et fullstendig menneske.

Med tiden har jeg faktisk selv utviklet meg til å bli min egen beste venn - til tross for at jeg riktig nok også har stunder hvor sinnsstemningen er mørk, hvor jeg avskyr mitt eget vedkommende mer enn noe annet og brutalt transformeres til min egen verste fiende, men det er en annen historie. For meg er kvalitetstid med meg selv livsviktig, og ikke minst helt essensielt for min mentale helse. Alenetid hvor jeg kan leve meg inn i min egen verden, hvor det utelukkende er min egen sjel og mine verdier som regjerer. Et sted ingen andre får slippe inn, og hvor den virkelige verden og menneskene i den holdes på god avstand. Der mange har en tendens til å drikke eller ruse seg for å flykte fra hverdagen, flykter jeg inn i meg selv - hvor dypdykk i refleksjon gjennom musikk, skriving og maling er min sjelelige terapi.

Frivillig ensomhet - et helende univers i seg selv. Dette er mitt ultimate fristed. Langt vekk fra en på mange måter kynisk og brutal virkelighet.

Ikke minst har jeg innsett viktigheten av å ikke gå på akkord med seg selv for å skulle tilfredsstille andre, noe jeg mener flere, for sin egen del, også burde være betydelig mer oppmerksom på. Det å urokkelig tørre å være seg selv 100% i en verden som gjerne forsøker å omforme deg til noen annen, er etter min mening en av de største bragder. Spesielt i dagens samfunn hvor folk flest er lidenskapelig opptatt av å mene så mangt om så mange, og hvor fordommer blomstrer i all sin frodighet.

Vær alltid en førsteklasses utgave av deg, ikke en annenrangs utgave av noen andre. Tenk selv, lev selvstendig. Vær den du er - ikke din idè om hva du tror er andres idèer om hvordan du skal være. Og ikke minst; bær ditt genuine selv med stolthet.

Aksepter ingen andres definisjon av deg og ditt liv, men definer deg selv. Aldri tillat deg å endre din unikhet for å skulle kunne bli akseptert og likt av andre, eller for å passe inn i andres mal. Skal man til enhver tid tilpasse seg hver enkelt av andre menneskers personlige preferanser, vil man med tiden dømmes til en unødvendig slitsom tilværelse hvor et utall ulike falske personligheter oppvakt må sjongleres, hvorav samtlige frarøver deg din rett til å føle deg vel i eget skinn og sinn. Vær tro mot din identitet, og de rette menneskene vil respektere og sette pris på den virkelige deg, hvilket etter min mening oppleves så mye mer betydningsfullt enn å skulle håve inn anerkjennelse for noe uekte og oppkonstruert.

Så lenge man har gode intensjoner og gjør sitt som et medmenneske, burde det være revnende likegyldig for andre enn deg selv hvem du er eller ønsker å være.

Omgi deg med mennesker som gjør deg godt, som nærer deg og setter pris på deg. Ekskluder de som fungerer motsatt. Livet er for kort til å kaste det bort på noen som ikke aksepterer og verdsetter deg for den du er. Med nærmere 7 milliarder av oss her på jorden burde det være nok av mennesker av eget kaliber å velge å omgi seg med, fremfor å forsøke å endre på de man finner ulik seg selv. Vi er alle forskjellige, og godt er det. - Og det skal være rom for hver og en av oss.

Noe annet som for meg er svært dyrebart, er evnen til å gi faen. Det å ikke være avhengig av at andre skal like deg for at du skal kunne ha det bra med deg selv. Det å ha mot til å ytre sine egne genuine ­­meninger og synspunkter selv om man måtte være alene om dem, og å usensurert vise seg i sine ekte farger uten redsel for eller evne til å bry seg om noen skulle mislike deg for det. Jeg personlig gir en særdeles fin faen i om noen skulle se rart på meg fordi jeg ikke streber etter å passe inn i den såkalte "normalen". Jeg har simpelthen ikke det behovet for at folk skal like meg. Jeg hverken ønsker eller er interessert i å sammenligne meg selv med eller konkurrere med andre. For meg er det aller viktigste å være tro mot meg selv, og ikke legge lokk på den jeg er. Bare slik kan jeg være lykkelig. Jeg aksepterer og respekterer meg selv akkurat slik jeg er - like fullt mine svakheter som styrker - og omfavner min menneskelighet, noe som gir en verdifull form for livskvalitet. - Gjør deg selv samme tjeneste.

Det sies at frihet er en type sinnstilstand, hvilket etter min mening er helt korrekt.