Love is a blind whore with mental disease and no sense of humor

I hear so much talk about how true love between two people is preferred to make some sort of sense. That it in every way should feel so right, be so easy, feel so safe... with everything being in place, right where it should be. A perfect match. I mean... why?

Why can't it just... be? The human mind is complex, with a heart of ever-changing climate. I don't need or even want everything to make sense all the time. Most of the time I'm not even able to make sense of myself. Things can feel absolute shit one day, and heavenly the next. It's the most natural thing in the world. There's a fine line between love and hate - but both feelings have roots in genuinely caring about another human being, and are often more related than one may think.

I don't want someone to base their interest on and fall in love with the part of me that has got my shit together - if there even is any. I want somebody to somehow find some kind of strange pleasure in the mess that I can be underneath the surface. Someone who gets along with my inner child and my inner asshole, and at the same time to a degree can harmonize with the more serious and reflective side of me - willing to join a dive into the deep ocean of life's philosophies and discuss everything to pieces. And I gladly welcome significant personal differences and heavy disagreements, it just makes the relation even more interesting.

Don't try me unless you're ready for a goddamn fight. I don't want it to be easy. Easy is boring. I don't want fiction or fairy tales, or anything picture perfect. I don't want you to sugarcoat the shit out of everything that comes out of your mouth. I want genuinity, and humanity. I want you to be irrational, because I'm irrational. Be authentic, be bold. Speak your mind. Challenge me. Put up a fight. I want your wildfires, and your obscenities. In fact, the more honest and absurd, the better.

Treat me with respect, but don't handle me like I'm porcelain. I'm not a fragile little bird you can't squeeze too hard. Fuck me like you really mean it - but don't stop at just fucking the physical part of me; I appreciate a good and thorough mindfuck every now and then.

Let us embrace our inner shitkids, annoy the shit out of each other, and laugh about it like immature retards. Let us face challenges together, cheering on and inspiring each other in overcoming trials and growing as conscious human beings - fulfilling each other in the strangest and most unlikely ways. Let us fight against routines and bad habits, and anything boringly typical. Let's just allow ourselves to be free and independent individuals, living life to the absolute fullest in each others company, one moment at a time - without necessarily having to analyze and lable our relation in order to verify it.

Let us just be... and let things be.

I'm not insulted if people call me sensitive. Feeling things deeply is my super power. I'm an empathetic badass

Noen ganger føles det å peile seg gjennom dagen som å skulle stå slalom gjennom et minefelt. Når du kjenner rustningen din er tynnslitt, og at nærmest alt av inntrykk siver inn gjennom sprekkene og trigger ditt indre hav av emosjoner, med eksplosiv virkning.

Av og til føles det rett og slett som om jeg bærer hele nervesystemet mitt utenpå kroppen. Så blottet. Så sårbart. Nokså ironisk, da jeg vet jeg av mange kan oppfattes som en veldig upåvirkelig person ikledd et hardt skall - mens sannheten egentlig er at jeg analyserer omgivelser og absorberer inntrykk så filterløst at jeg ofte blir en eneste følelsesmessig tornado på innsiden, som nådeløst herjer og river meg i alle mulige retninger.

Det krever for meg alt jeg har av konsentrasjon for å sjonglere alle disse ballene i luften, og samtidig skulle være mentalt tilstede i kommunikasjonen med andre mennesker. Jeg tenker, føler og reflekterer over så mye til enhver tid, at det tidvis faktisk oppleves som en alternativ indre heltidsjobb - uten mulighet for matpauser.

For eksempel, er det å passere et blindt menneske med førerhund på gaten for meg en typisk utløser... Det fungerer faktisk som en slags universalnøkkel som åpner så å si alle mine ulike følelsesmessige sluser, og trigger tilnærmet hele spekteret av emosjoner. Som en tsunami skyller de innover meg i forbipasseringen, og jeg får brått en omfattende ryddejobb med å skulle sortere og bearbeide et fullstendig kaos av tanker og følelser i uregjerlig spinn.

Sorg, på vegne av mennesket som er frarøvet evnen til å se. Tristhet og dårlig samvittighet, over livets urettferdigheter - hvorfor ham/henne, og ikke meg? Glede og takknemlighet, fordi vedkommende får hjelp til å manøvrere seg gjennom hverdagen, og likevel kan leve et verdig liv. Og ikke minst, det som virkelig rører ved roten av hjertet mitt; det vakre samspillet mellom menneske og hund, basert på tillit og kjærlighet til hverandre. To verdifulle vesener på hver sin måte, som utfyller hverandre og tar fatt på livet sammen. Det er virkelig noe av det nydeligste jeg ser, til en slik grad at jeg faktisk sliter med å holde tårene i sjakk. Jeg blir så inderlig rørt.

Noen ganger kan bare det å se en flokk fugler fly forbi meg i all sin prakt være nok til at jeg kjenner tårene presse på. Friheten og uskyldigheten disse vesenene for meg symboliserer er så ubeskrivelig vakkert, at jeg faktisk har vanskeligheter med å sette ord på hvor dypt det rører meg. Samtidig dukker da gjerne også tanken på alle verdens fugler i fangenskap opp - de som ikke er like heldige, som er blitt dømt til uverdige liv i små bur uten mulighet til å få strekke ut vingene sine, frarøvet sin frihet for det egoistiske menneskets underholdning. Det gjør meg så sint, og det gjør meg så vondt.

Så har vi jo de tilfellene hvor jeg registrerer åpenbar lidelse hos et annet vesen, hos dyr så vel som hos mennesker. Det er virkelig ingenting som river hjertet mitt mer i fillebiter... Med en allerede oversensitiv følelsesradar, er dette observasjoner som gjerne oppleves forferdelig utfordrende å skulle prosessere - for nei, jeg er rett og slett ikke i stand til å bare overse det og bevege meg upåvirket videre. Det resulterer gjerne i total unntaktstilstand på innsiden, hvor jeg må iverksette alle mulige forsvarsmekanismer for ikke å bryte sammen. For å ta et eksempel, er det nå snart en måneds tid siden jeg passerte en haltende kråke med ødelagt vinge på gaten, som tydelig hadde vanskeligheter med å fungere - jeg sliter fremdeles per dags dato med å få ristet av meg sorgen som slo innover meg på denne fuglens vegne...

Typisk meg, ender jeg der og da i tåken av det akutte følelseskaoset mitt med å instinktivt senke kroppsholdningen, og forsøke å tilnærme meg fuglen som en utspekulert katt på musejakt, i håp om å få fatt på den og kunne levere den et eller annet sted for behandling - dessverre uten hell. Jeg kan jo umulig ha sett videre mentalt frisk ut der jeg stivpynta trava hvileløst alene rundt i parken midt i Oslo, med lett narkisknekk i knærne på desperat kråkesafari... En gang begynte jeg til og med å småtute for meg selv idet jeg gikk forbi vinduet til en interiørbutikk på en litt tung dag, fordi det stod utstilt puter med det jeg syntes var så utrolig nydelige natur- og dyremotiv at det rett og slett rakna litt for meg. Forbipasserende må jo ha oppfattet meg som et eller annet litt tyngre psykiatrisk tilfelle... Det var altså bare et så fint lite lyspunkt å få øye på midt i den tjukke jungelen av grå murbygg, eksosluft og tung trafikk - hvilket jeg endte med å absorbere som en uttørka svamp.

Jeg har rett og slett bare måttet forsone meg med min natur og akseptere at det er slik jeg er; jeg har et forferdelig levende følelsesliv, som ofte instinktivt og impulsivt avgjør handlingsmønsteret mitt i hverdagen. Hvorvidt det er en positiv egenskap eller ei, kommer selvfølgelig helt an på situasjonen. Det er fordeler og ulemper med alt, og det er viktig å jobbe kontinuerlig med seg selv for å finne en sunn balanse. Jeg er fremdeles et prosjekt under arbeid.

God loved the birds and invented trees. Man loved the birds and invented cages

Imagine, being as free as a flying bird. It's the most beautiful thing I see.

I never get tired of looking at these creatures, absorbing their wonderful nature, and just dream myself away

- to a whole other world, a whole other life.

Imagine, being able to just spread your wings and fly wherever you want, whenever you feel like it.
Being one with the sky and feel the wind tickle your feathers as the air carries you away,

on a wave of eternal freedom.

Oh, how I envy them.

A prayer to the world, from the bottom of my heart:
Please wake up, and accept the fact that these creatures in no way belong imprisoned in small cages for our amusement!
There is no excuse. I can't even begin to describe the intense sorrow I feel on behalf of those who's forced to live their lives in captivity,
when so clearly they were born to be free... What gives us the right to basically clip their wings? What justifies us robbing them of everything they are?
It absolutely breaks my heart.

The purpose of life is to live it, and to taste your experiences to the utmost

I'm kind of an unpredictable soul. Very impulsive. Flying around, high and low.
Like a leaf in the wind... But whatever I do, is motivated by honesty.

Sometimes I have no idea what I want to do from one day to the next,

or even from one moment to the other. I can't enjoy anything premeditated;

I just do it as I feel it. Listen to my heart, the hunger of my soul, and follow my inner flow.

I want to live simply.

I want to sit by the window when it rains, and read books I'll never be tested on.

I want to paint because I want to, not because I've got something to prove.

I want to light a candle at the stroke of midnight, and spend the whole night writing out of the rawness of my heart.

I want to go out in the middle of the night when everyone else is asleep and embrace the moonlight,

fuel up with musical soul food and just run through the magic of the dark shaded landscape.

I want to feel true connection with another soul, with all its strengths and human weaknesses,

let ourselves taste each other and genuinely and fearlessly melt together in insane, mindblowing sex far out of this world.

I want to harmonize with the spark of my inner child, climb trees, laugh my ass off on the swing like a complete retard,

and fully enjoy and absorb the greatness and enrichment of the little moments.

I want to listen to my body,

fall asleep when the moon is high and wake up slowly, with no place to rush off to.

I want not to be governed by money or clocks,

or any artificial restraints that humanity imposes on itself.

I just want to be,

boundless and infinite.