Don't let the roles you play in life make you forget that you are human

Noen dager både krever og koster det mer å være menneske enn andre dager
- sånn er gjerne livet for oss alle sammen.

Å gjøre sitt beste kan se vidt forskjellig ut fra dag til dag,
og enkelte ganger kan du faktisk ha gjort ditt aller beste bare ved å ha dratt ræva di opp av senga.

Og det er helt greit.

Små seire er også seire,
det er viktig å minne seg selv på når eksistensen tidvis suger litt slapp kukk
og du kjenner deg like funksjonell som kombinasjonen sovetabletter og dritepiller.

Da gjelder det rett og slett å velte fokuset innom at det vil komme bedre dager,
og i mellomtiden forsone seg med at det mest produktive man kan gjøre i blant
faktisk er å ikke gjøre en damn shit (les: hvile) for å komme seg back in biz.

Ingen eller ingenting - og aller minst du - er tjent med at du brenner lyset i begge ender.
Skal du ha noe å gi til omgivelsene dine, må du gi til deg selv først.
Du får ikke bydd på et glass vann fra ei tom kanne.

Mennesket er et komplekst maskineri,
og krever vedlikehold deretter.

Og så vil til gjengjeld de gode dagene på et tidspunkt vende tilbake igjen,
som da gjør det verdt å holde ut de tunge.

Livet er en hårfin dans mellom lys og mørke
- og viktig å huske er at det ene ikke ville eksistert uten det andre.

Intet lys uten mørke,
hvorav mørket definerer lyset og gjør det desto mer verdifullt.

Eternal love, defying nature's cruelest law

Dennis er med 🧡

På turer og små utflukter både hit og dit. Til og med hos psykologen er han med.

- Jada, jeg er klin-fitte-koko.

Men, så er det jo også slik at vi alle sørger ulikt. Det finnes ingen fasit på hvordan det er «korrekt» å sørge, og det er heller ingenting som heter å sørge «feil». Vi er alle forskjellige, og alle opplever, håndterer og bearbeider vi ulike tap i her livet, igjen; ulikt. 

Det er en prosess. Og det tar den tiden det tar.

Jeg vil tro det finnes noen der ute som kanskje synes det er litt voldsomt å sørge så tungt over en katt, og det er helt greit - hvem er jeg til å fortelle deg hva du skal føle? På samme måte som også jeg kan spørre hvem du er til å fortelle meg hva jeg skal føle? Gjensidig respekt og aksept for at vi alle er forskjellige med ulike utgangspunkt og historier, er gylne nøkkelord - på alle arenaer i livet. Og å prosessere og bearbeide livets knyttnever ved å skrive meg gjennom dem, å på en måte få skrevet det «ut», har alltid vært min beste terapi - og hjulpet meg gjennom mye. Dette i kombinasjon med all min inderlige takknemlighet overfor Dennis for alt han har vært for meg, gjør at jeg føler et slags instinktivt behov for å virkelig hedre han med min kraftigste røst.

Og dette vil jeg også tillate meg å gjøre plass til på mine plattformer når jeg skulle kjenne at jeg har behov for det, simpelthen fordi livet er hva det er - det er ikke bare flotteriet vi gjerne er så glade i å fronte utad. Livet er både mørkt og lyst. Høyt og lavt. En salig blanding av sorg og glede. Det er enkelt og greit slik det faktisk er å være menneske når vi fjerner det forskjønnende Instagram-filteret. Og så er det jo selvfølgelig opp til hver enkelt hvor man eventuelt ønsker å stoppe å scrolle for å titte nærmere på noe, eller bare scrolle forbi. Hver og èn lever vi best i tråd med oss selv, med frihet til å ta valg utifra våre egne behov - og heller ikke her er det noen universell fasit på hva som er rett eller galt. Noen mennesker kan vi kjenne oss igjen i. Andre ikke. Og det er helt greit. Ulikhet og mangfold er fint, og viktig.

For meg har Dennis aldri vært «bare en katt». Han har vært det eneste konstante og stabile familiemedlemmet jeg noen gang har hatt. Han har gjennom hele min «voksne» tilværelse vært ankeret i livet mitt, den som har stått stødig ved meg og vært min trygge havn, hvor jeg har følt ubetinget kjærlighet, funnet trøst, glede og mening gjennom godt og vondt i så mange ulike faser av livet. Han har vært den jeg har gledet meg til å stå opp til hver eneste dag, og den jeg alltid har gledet meg til å komme hjem til - selv etter en kort 15-minutters tur på butikken. Jeg har rett og slett elsket han som om han var mitt egenfødte barn fra aller første stund, der han satte morsinstinktet mitt i storbrann for snart 14 år siden. Og gjennom alle disse årene har vi knapt vært fra hverandre.

Kattemoren til Dennis støtet ungene sine fra seg da de var ganske små, og jeg fikk derfor hente han hjem «før tiden» mens han ennå var bitteliten, noe som resulterte i at han knyttet seg enormt til meg og jeg virkelig ble hans Mamma med stor M. Og evig siden har det vært oss to mot verden - en mammadalt og en Dennisdalt. Vi var to som på ulike vis trengte hverandre, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at skjebnen førte oss sammen - på hver vår måte har vi mang en gang reddet hverandres liv når det har stormet til.

Dennis har på et vis vært det fineste jeg noen gang har hatt i livet mitt. Han ble alt jeg tidligere hadde manglet, og så mye mer. Og for det er han verdt hver eneste tåre.

Sorg er påminnelsen om kjærligheten, og at selv om den ikke lenger finnes i sin opprinnelige form, så eksisterer den fremdeles.

Jeg elsket Dennis hele livet hans, og jeg vil elske han resten av mitt - og forbi.
Vi vil for alltid være Dennis&mamma, med energiene våre uadskillelig sammenbundet inn i evigheten 🧡🌈

Min umistelige beste venn

Kjære, gode gutten min - min aller beste venn, og plasteret på sjela mi.

Så mange kamper vi har kjempet og vunnet sammen

- nå var det dessverre ikke mer krefter igjen å kjempe med...

Nå skal du få hvile deg i evig vårsol
☀️🕊️🌈

Å ta farvel med deg er det tøffeste og mest smertefulle jeg har måttet gjøre.
At livet nå skal fortsette uten deg føles helt uvirkelig og gjør så vondt at jeg nesten ikke får puste, ord strekker ikke til...
Aldri har jeg følt en slik kjærlighet og nærhet til et annet vesen som jeg har med deg.
Tusen takk for alt du har vært for meg gjennom godt og vondt i så mange år,
og gjennom så mange ulike faser av livet - for en utrolig reise vi har hatt sammen.
Det er ingenting jeg er mer takknemlig for enn å ha fått være mammaen din!

Nå bor du i hjertet mitt, og jeg vil for alltid ha deg med meg i alt jeg gjør.
Mamma elsker deg evig, min kjæreste Dennis 🧡

Do not stand at my grave and weep,
I am not there, I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there, I did not die.

The beginning is always today

Ett skritt av gangen. En dag av gangen. Å kunne bevise for seg selv at det faktisk er mulig å sakte, men sikkert reise seg igjen fra et absolutt bunnpunkt, og det man oppriktig trodde var enden på visa, er en ganske ålreit greie. Rett og slett få oppdage de gode følelsene og fine opplevelsene litt på nytt. At verden får tilbake fargene. Og ikke minst kunne smile igjen, og kjenne at det faktisk er med genuinitet.

Det hadde vært en nedadgående spiral over lang tid - en stadig mer uutholdelig indre tilværelse hvor det etter hvert utelukkende handla om å prøve å finne styrke til å holde ut litt til, og litt til, og litt til... til det ikke gikk mer. Jeg lot det rett og slett gå for langt for lenge, langt forbi hva som var mentalt bærekraftig, og det kverka meg nesten til slutt... Litt sånn psykisk Tsjernobyl-katastrofe - dømt til å gå til helvete på et tidspunkt.

I dag klarer jeg derimot å kjenne på takknemlighet for at jeg fortsatt kan våkne og velge livet hver dag, selv om det fremdeles krever en del indre arbeid - noen dager mer enn andre. Men til forskjell fra tidligere er jeg nå blitt utstyrt med nødvendig bistand på veien videre - hjelpende hender til å sortere bagasjen, slik at den på sikt kan bli litt enklere å bære. Nok en gang har jeg lyst til å bare rope ut til verden - og alle de som måtte trenge det der ute! - at et så fantastisk og verdifullt sted som Livslosen faktisk finnes! Veien inn døra der ble min sårt tiltrengte livbøye, og vendepunkt.

Jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på å skulle være såpass transparent rundt at jeg psykisk har vært sprø som et fuckings knekkebrød en periode, det må jeg ærlig erkjenne - men så viste det seg å være det som føltes mest naturlig når den tyngste tåka så smått begynte å slippe taket, og er det noe jeg har lært siste tiden, så er det viktigheten av å gjøre det som føles riktig for seg selv. At the end of the day er jo livet og menneskelig eksistens ganske komplekse greier, hvor jeg mener det burde være rom for åpenhet rundt hele spekteret det faktisk innebærer, og ikke bare flotteriet. Det er hva det er, liksom. Vi mennesker er hva vi er. Under klærne er vi alle nakne, som jeg pleier å si - vi er alle sårbare og følende vesener på en reise gjennom livet, som krever både stort og smått av oss. Og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.

Det å tidligere ha mista farsan til selvmord har naturligvis også vært en tungtveiende faktor til at åpenhet rundt psykisk helse har blitt en så inderlig kampsak for meg - det lærte meg på ganske brutalt vis viktigheten av å faktisk snakke ut om ting oss mennesker imellom. Om ikke annet kan jeg i hvert fall begynne med meg selv, og prøve å gå foran som et slags ufarliggjørende eksempel ved å åpne opp min egen menneskelige dør.

Jeg vil dog gjerne, i lys av de siste månedene, følge opp med å understreke at det ikke er synd på meg. Langt ifra. Jeg er enkelt og greit bare menneskelig, med alt hva det innebærer på godt og vondt. Jeg er fortsatt det samme fittetrynet som før dritten traff vifta, og trenger på ingen måte håndteres med silkehansker som en skjør liten spurvunge med tarmslyng. Åpenhet er viktig, men vel så viktig er det å også etablere en form for normalitet rundt det - det skal ikke være noe farligere å snakke om et knekt sinn enn et knekt bein. Det er to sider av samme mynt for oss alle mann. 

Med det sagt, vil jeg gjerne også takke for det jeg har fått av fine meldinger og såkalte «heiarop». Det er egentlig litt vanskelig å få satt fullverdig ord på hvor verdifullt det er. Noe jeg kanskje kjenner aller mest på i kjølvannet av denne stormen, er takknemlighet for at det finnes så genuint gode medmennesker der ute - som ser og løfter hverandre opp når sidemannen skulle snuble litt på veien vi alle vandrer. Dere gjør helt klart verden til et bedre sted å være. Fra det innerste av sjela mi; tusen takk! I will pay it forward.

En ny sjanse

 «Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv.»

- Kierkegaard


Å våge reddet livet mitt.

Min aller inderligste takknemlighet til Livslosen for alt de er og for alt de gjør. For å være en trygg havn. For mot til å ta de tøffe samtalene. For å være en medvandrer i mørket når man ikke lenger klarer se noen vei videre.

Å legge meg inn har utvilsomt vært noe av det mest krevende jeg har gjort - som å skulle påbegynne et uoverkommelig maratonløp når du for lengst er tom for krefter - men til gjengjeld med uvurderlig utbytte. Uten dem hadde jeg ikke vært her nå. Noe det tildels føles litt surrealistisk å tenke på i dag - hvor tung og altoppslukende den mørke tåka ble, hvor nådeløst den blokkerte alt av gangsyn, og hvor skremmende nær jeg faktisk havna å tape mot den.

Det er riktig nok fortsatt et stykke å gå, selve jobben og de tøffe takene begynner nå - men nå med los gjennom terrenget og håp som kompass, og for dette føles et takk rett og slett ganske fattig. Likevel, for alt det er verdt: Tusen takk! - For å bli tatt imot med åpne og trygge armer når døden føltes som eneste alternativ. For all verdifull forståelse og støtte. For hjelp til å finne en vei.

Jeg velger å dele fordi jeg selv av erfaring vet hvor verdifullt det kan være for et menneske som strever å få innblikk i at det faktisk kan finnes en vei ut av selvmordstankenes nådeløse grep - selv når man innerst inne har gitt opp, og å skulle ende livet er blitt et instinkt. For å forhåpentligvis kunne gi et lite glimt av håp i en håpløs sinnstilstand, som for noen i den tyngste tåka av smerte potensielt kan bety forskjellen på liv og død.

Til deg som måtte famle håpløs rundt i mørket; vit at det finnes hjelp, og det finnes en vei.

Livslosens telefon er døgnåpen: 45 84 54 63

Noen gjennomgående kur mot smertefulle prosesser i oss som mennesker finnes dog ikke. Å rosemale ville være å lyve. Livet har tross alt ikke de rette komponentene for å være en rosenrød affære - ikke for noen av oss. Å leve er lidelse, som Friedrich Nietzsche en gang sa - etterfulgt av at å overleve er å finne en form for mening i lidelsen.

Jeg kjenner fremdeles mye på at livet er vondt å være i, og har så lenge jeg kan huske båret med meg en slags uhelbredelig livssorg over verden. All dens lidelser, brutalitet og hjerteløse grusomheter, som rammer så evinnelig mange uskyldige, forsvarsløse liv. Viten om at det foregår der ute i ethvert øyeblikk. Ethvert åndedrag. Det absorberes i meg som en tørr svamp, med resultat i et permanent åpent sår i sjela. Jeg føler på mange måter at jeg ikke er grunnleggende funksjonelt kobla til å klare å håndtere eller distansere meg fra det. At dette er en verden jeg egentlig ikke er helt skapt for å kunne klare å leve i. Som en fisk på land.

Men (og det er et stort og avgjørende «men»), jeg har med hjelp lært meg å finne så smått tilbake til verdien og gleden i det som til tross pleide å holde meg gående før alt mistet farge. Jeg er i prosess med å lære meg å tro på at jeg faktisk har betydning for dem som står meg nær, og at det er verdi i det lille jeg kan gjøre på min vei for en bittelitt bedre verden. Det er tungtveiende komponenter i det store regnestykket som gir ny giv til å fortsette å prøve så godt jeg kan som menneske den tiden jeg har her. En ny sjanse til å kunne gjøre meg nye og kanskje bedre erfaringer gjennom dette verdifulle engangstilbudet vi kaller livet. En dag av gangen.

Fargeblind

Noen ganger kan verden miste farge, og ens eksistens miste mening. Du mister deg selv, og du mister tro på en vei videre. Å være i live kan bli så uutholdelig smertefullt at desperasjonen etter å få slippe bevissthetens tortur overdøver alt du måtte ha hatt av håp og rasjonell tankegang.

Selvforakt, skyldfølelse og et rivende sinne mot deg selv for egen udugelighet som menneske sliter deg i fillebiter, mens du drilles av eksistensiell angst til kroppen skjelver av utmattelse. En slags mental trykkoker som lenge har måttet romme for mye blir til slutt for full, og manifesterer seg fysisk i brystet gjennom en overveldende følelse av å være i ferd med å eksplodere.

Du strippes for alt du er - til du står igjen som et tomt skall av deg selv. En skygge av et menneske. Verdiløs dødvekt. En byrde for deg selv og andre. Og alt du klarer å tenke på er hvilken vinn-vinn-situasjon det ville være for alle om du la fingern på avtrekkern og satte en endelig sluttstrek for din tilstedeværelse i verden.



Flukten, og redningen, har for meg mang en gang blitt gjennom brettet med sovetabletter når det har blitt for tøft - et slags midlertidig light-alternativ til å fyre av et avsluttende skudd i hodet. Bare få skrudd av bevisstheten for en liten stund. Pause. Få slippe å være. Til du sakte, men sikkert kan klare å samle nok krefter til å reise deg igjen, og jobbe deg opp fra avgrunnen.

Selvfølgelig ingen optimal mestringsstrategi, det erkjenner jeg - men hva er vel egentlig optimalt i verden vi lever i. Noen ganger gjelder det rett og slett å søke seg til det minste av to onder, hvilket jo på et vis gjenspeiler et slags glimt av håp der inne et sted, selv om det skulle være aldri så lite. Man må i overlevelsens navn bare tillate seg å rettferdiggjøre et og annet litt tvilsomt steg på veien nå og da, dersom det faktisk er det eneste som kan finte deg bort fra å velge vekk livet i de mørkeste og mest desperate stunder.



Denne gangen viser riktig nok et maraton gjennom brettet med sovetabletter seg å ikke være tilstrekkelig. Mørket er tyngre og mer dominerende enn noen gang. Det vil ikke slippe taket. Jeg er tom for krefter. Jeg har latt det gå for langt for lenge, og innser at jeg må legge en viss «stolt selvstendighet» og forakt for selvmedlidenhet til side, ta av maska og be om hjelp.

Jeg klarer ikke lenger finne tilbake til håpet, fargene eller meningen på egenhånd.

The purpose of music is to release us from the tyranny of conscious thought

Music. My medicine.
My own personal brand of heroin, of which I desperately need my daily fix.

You close your eyes, turn up the volume, and lean back entering a distant universe within yourself.

Far away from everyday life. Far away from reality.

Like a flow of salvation the sound dances through your ears. Seeping in, embracing your brain with tickling fragments of bliss.
Absorbing the healing substance, your inner world is slowly filled with remedy.

Building you up with its own unique magic, it bit by bit hits you like a powerful drug.
Exploding into a mighty high, thoroughly massaging your mind to the point of mental orgasm
- enriching your soul with the deepest intoxication of satisfaction.

And just like that, for a moment, you're whole. So fucking whole.

The magic of music allows you to take a step out of the physical world. A break from the crowdedness.

 To soar in your own parallel universe. Floating around on waves of mental freedom and relief.

There are as many atoms in a single molecule of your DNA as there are stars in the typical galaxy. We are, each of us, a little universe

  

Hva er livet?

Svaret på det er like mange som det finnes mennesker i verden.

Og det fine er at verden er full av muligheter til å skape det livet man selv ønsker seg
- ikke bare i den allment etablerte «virkeligheten», men også om man tillater seg å se forbi det synlige.

Omgivelsene bugner over av meningsfulle opplevelser i påvente av at vidden av våre sanser og bevissthet utvikles.

Livet for meg, er frihet.

Frihet til å være meg, i fullverdig skala.

Frihet til å føle, hele spekteret.

Frihet til å utfolde meg, hemningsløst.

Frihet til å uttrykke meg, uten begrensninger.

Frihet til å boltre meg uhemmet i overlappen mellom det indre og det ytre liv
- en slags personlig lekeplass for uendelig med sanseopplevelser, som igjen avler kreativitet og skaperglede.

En utøylet sinnstilstand i fri dans mellom det konkrete og det abstrakte.
En tidløs reise gjennom et eget evinnelig multivers.

The fever of feeling...

Noen ganger tynger livet litt ekstra... Som en tung mental følelsesfeber som river nådeløst i sinnet.

Jeg kjenner meg på et vis litt for godt igjen i sitatet av Rumi: «Du er ikke en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe» - en slags følelse av å kjenne seg koblet til alt.

Det kan sikkert høres noe klisjé ut, men jeg synes med all inderlighet det rett og slett er skikkelig utfordrende å leve i en verden med så mye urettferdighet og lidelse - som typisk går verst utover de aller svakeste blant oss. De som gjerne ikke kan stå opp for og forsvare seg selv - da i særdeleshet dyr og barn. De som bør og skal beskyttes... Det er en slags verkende byll jeg i større eller mindre grad alltid bærer med meg i bevisstheten, og som ikke er mulig å skyve til side ved hjelp av «ute av syne, ute av sinn»-mentalitet.

For ikke å glemme den enorme frustrasjonen og håpløsheten som følger med viten om at man i så altfor mange av tilfellene ikke er i noen posisjon til å kunne gjøre noe konkret med det. At man på en måte bare må «akseptere» at verden er et fucka sted, med alt den innebærer av kynisk maktmisbruk, iskald utnytting og direkte mishandling av sårbare, forsvarsløse og følende vesener. Og det foregår der ute akkurat nå. I ethvert øyeblikk. - Det veier blytungt.

«Prøv å tenk på noe positivt i stedet!» er en klassisk sånn klapp-på-skuldern-kommentar. Og joda, det må man jo tidvis bare innstille seg på å prøve for å ikke miste sinnsbalansen helt - men noen dager er det en litt mer utfordrende oppgave enn andre.

- Som med alt annet her i livet. Det går i bølger.

No strength without struggle

 
Akkurat som det finnes mange ulike mennesker,
finnes det mange ulike definisjoner av «styrke».

Styrke for meg har ingenting med å aldri være redd eller aldri trå feil å gjøre
- ei heller å til enhver tid holde maska, inneha makt, høy status, eller store muskler, for den saks skyld.

Styrke for meg handler om å være 100% seg selv, uten blygsel og uten bekymring
for hvordan du oppfattes av andre. Så fremt du har gode intensjoner som menneske,
er det alt som betyr noe og gir ingen utenforstående rett til å dømme deg og ditt.

Styrke er å tørre å være autentisk og kommunisere ærlig fra sjela,
til tross for at det tidvis kan føles skummelt og hele nervesystemet stritter imot.
Det er å tørre å prøve og feile, og å møte problemer ansikt til ansikt,
til tross for at det kan oppleves utfordrende.

Styrke er å jobbe seg gjennom vanskeligheter, og å reise seg igjen når man har falt og ligger nede.
Det er å tilgi andre som har såret deg på veien, og ikke minst tilgi deg selv for dine feilsteg
- og ta lærdom av dem med deg videre i livet.

Styrke er å føle helhjertet og å bry seg inderlig,
selv når det stikker så dypt at det gjør vondt, og når det ikke gjengjeldes.

Styrke er å tørre å være menneske i sin helhet,
på godt og på vondt.

What we think, we become

The longest and most important journey, is the journey within yourself.

Growth comes when you realize you don't have to experience life the way you have been told to.
There are as many different realities as there are souls on earth.

Allow yourself to focus inward, 
discover and get to know the language of your own soul.

Open up. Learn how to truly see.
Trust your intuition. Trust your instincts.
Realize that everything connects to everything else.
Like rings in the water.

Develop and establish independent wealth and peace within yourself. Be it, talk it, think it.

Remember being poor is not having too little. It is wanting more.

Take time to reflect upon all the things you are thankful for.
Practice gratitude. Be kind. Strive to be a good animal on this planet.

Life is a journey, not a contest.

We possess only the happiness we are able to understand

Happiness is an inside job. Don't assign anyone else that much power over your life. Whatever you are searching for in others, you have the power to create within yourself, and of even greater value.

The true secret of happiness lies in taking a genuine interest in all the details of daily life. It's in the little things, which you are free to embrace and make meaningful in your own unique way. It is not how much we have, but how much we open up to appreciate and enjoy. You don't have to chase extraordinary moments to find happiness - it is right in front of you, if you're just paying attention and practicing gratitude.

"What we call the secret of happiness

is no more a secret than our willingness to choose life."

- Leo Buscaglia

I wake up every day, and I choose life. To appreciate the freedom of being able to make my own choices and mistakes. To occasionally stumble and fall - but also rise again, a richer and wiser soul than yesterday. Whatever struggle I may find myself in today, is developing the strength I need for tomorrow. I trust that every aspect of life serves a purpose. I choose to feel life, with all that it consists of - to not deny my humanity, but embrace it.

It is, of course, not possible to experience constant euphoria - what kind of life would that be anyway, with nothing to challenge our spirit in order to grow and understand our potential. But, if you just allow yourself to be grateful, you can find happiness in everything. Even where you least expect it.

One should not rely on mere words or actions, but everywhere search for the intention behind them

You can stumble, you can fall, you can fail

- at the end of the day it's all about your intentions.

What truly matters is that you channel your spirit into being a good animal on this planet.

Fra happy-go-lucky fucktard til emo Aune Sand på fleinsopp, and repeat...

Av og til er det som om jeg sitter i et kjøretøy som plutselig svinger av innover en jævla avsides vei.
Rattet låser seg, og inn i uvisst territorium bærer det avsted, på en helvetes frodig hva faen-safari.
God, gammaldags bærtur. Frittgående mongo på litt ufrivillig oppdagelsesferd.

Tusen åpne spørsmål. Ingen åpenbare svar.

Tidvis mister jeg simpelthen litt grepet og stagnerer litt i et nærmest lammende behov for å forstå livet.
Down the rabbit hole... til den grad at jeg nesten stiller spørsmålstegn ved min egen forstand
og plotter inn akuttpsykiatrisk på speed dial.

En slags fortapt sjels søken etter noen form for hensikt eller dypere mening
- uten å ha noe som helst begrep om hvor jeg skal lete, eller hva jeg egentlig leter etter.

Går meg rett og slett på et vis litt vill i eget sinn.

Hver gang med samme påtvungne konklusjon, etter en litt heavy mental runddans;
at kanskje ikke alt kan eller skal forstås - og må i meg selv til slutt bare etablere en slags aksept for det.
Fuck it, back to biz. Livets ablegøyer venter - døm gjør seg ikke sjøl.

Spørsmål uten svar

Vi har alle våre stunder

Av menneskelige grunner

En følelsesmessig feide

Som krever aktivt indre arbeide

Ruste opp hodet og streve

I strid for å overleve

Eksistensielt vinn eller forsvinn

Som dog i det store bildet betyr ingenting

Utfordringen å finne mening i å forbli

I livets paradoksale ironi

Mørket destruerer ikke lyset - det definerer det

Smerte i livet vil alltid komme og gå, som bølger i vann
- naturlige ringvirkninger av omstendigheter i bevegelse.

Livssmerte har gjerne en tendens til å nokså brutalt vingeklippe et sinn.
Og dersom den over tid ikke prosesseres og bearbeides,
vil man i det etter hvert betente mørket risikere å miste erindringen om at man faktisk kunne fly i utgangspunktet.

Uansett hvor vondt det måtte gjøre, må du tørre å møte smerten ansikt til ansikt når den gjør inntog.
Sette deg til bords med den - lytte til den, føle på den, og akseptere den som en naturlig del av livet.

Det finnes ingen bærekraftig snarvei rundt.

Med tiden til hjelp vil du på et eller annet vis klare å jobbe deg gjennom den,

og vil da underveis ha blitt næret med et berikende mot, en verdifull styrke og visdom du ikke ville utviklet ellers.

Upriselig lønn for ærlig arbeid.

Det er tross alt ingenting her i livet som kommer gratis.

Bak alt vakkert, ligger noen form for lidelse
- det er to sider av samme mynt.

Intet lys uten mørke.

Connecting the dots of the human experience

 Livet i seg selv er igrunn en ganske brutal greie.

Plutselig våkner man til liv, liten og skjør,
og har liksom bare ut av det blå blitt kasta inn i en form for bevissthetstilstand,
i en helt ukjent verden. Uten den fjerneste snøring. Ikke èn jævla bruksanvisning.

Som et absurd jævla trylletriks... POFF - "HALLA, VELKOMMEN TIL LIVET!
En verden full av forvirring og faen, og her er du stuck til du dauer."

Og derfra må man altså bare prøve å manøvrere seg frem så godt man kan.
Et helt blankt ark. Sårbar og uerfaren - uvitende om hvilket shitshow som venter en.

Som sagt, ganske brutale greier.
Men livet er jo selvfølgelig også så mye mer.

Vanvittig skjørt og uforutsigbart, samtidig med så enormt potensiale.

Og selv om man ikke kan unngå å bli tildels formet av diverse påkjenninger man utsettes for,
vil jo livet i stor grad bli hva man selv gjør det til.

Man spør seg jo gjerne hva meningen med livet er.
Jeg har selv hatt mye utfordringer med å finne tilfredsstillende svar på dette nokså blytunge spørsmålet
- men har med tid og stunder heldigvis greid å lande mer og mer i meg selv.

Selve opphavet til og meningen med alt rundt oss forblir jo mest sannsynlig et evig mysterium
vi aldri vil få noe begripelig svar på, så primært gjelder det rett og slett å gå i seg selv
og finne en form for mening for sin egen del.

For min del tror jeg simpelthen meningen er å fordype meg i, nettopp, livet.
Gå min eksistens som menneske etter i sømmene. Lære, erfare, forbedre.
Leve. Utvikle sinnet, og kjernen i meg som et bevisst vesen.

Selve lengden på livet er jo relativt kort,
men for meg handler det uansett mer om å maksimalisere min eksistens og bevissthet i bredden og dybden.
Utforske alle etasjer, kriker, kroker og parallelle dimensjoner innad i et komplekst menneskesinn.
Etter beste evne utnytte til det fulle den lille tiden jeg har her.

Hver og èn av oss er et slags konstant utviklingsprosjekt - fra dagen vi fødes, til dagen vi dør.
Jeg vil lese meg grundig gjennom alle livets sider, fra perm til perm, og ikke hoppe over
noen bare fordi de enten skulle være ubehagelige eller uortodokse.
Jeg vil ha hele opplevelsen. Hele spekteret.

Til nå har det jo vært en unektelig interessant reise. Gjennom både godt og vondt. Stort og smått. Lyst og tidvis bekmørkt.
Og noe av det fineste jeg har fått erfare, er hvordan livets brutale motgang med dedikert arbeid og vilje kan snus om til medgang
- veien gjennom tragediers transformasjon til verdifull erfaring, utvikling, lærdom og styrke.

Ikke minst verdsetter jeg min etter hvert iboende aksept for hvordan sorg og glede, latter og gråt,
tragedie og komedie eksisterer hårfint om hverandre gjennom livets turbulente ferd.

The individual has always had to struggle to keep from being overwhelmed by the tribe - but remember no price is too high to pay for the privilege of owning yourself

Du?
Drit i å bekymre deg over hvem andre måtte tenke, tro og anta at du er,
og vær heller komfortabel med og stolt av hvem du faktisk er.

Du vil aldri kunne ha kontroll over hvordan andre mennesker oppfatter deg uansett,
så du kan like gjerne være helhetlig deg selv, på godt og på vondt.
Danse fritt til rytmen av dine egne hjerteslag.

Fri deg selv fra andres tolkninger,
og la det stå på deres regning der det hører hjemme.

Når alt kommer til alt er andres oppfatning av deg hovedsaklig en refleksjon av dem.
Bare du kjenner deg.

Og uansett hvordan du vrir og vender på det,
er du den viktigste personen i ditt liv.

You do you.

It’s not whether you win or lose, it's how you play the game

Man blir ikke nødvendigvis "bedre". Man lærer.
Lærer seg å bli flinkere til å håndtere og kamuflere. Flinkere til å holde seg noenlunde i sjakk.

Selvfølgelig med innslag av bedre og dårligere dager og perioder.
Livet går tross alt i bølgedaler for oss alle. Der får ingen av oss frikort.

Depresjon og angst er en daglig kamp. En evig balanseøvelse.
Hvor du mye av tiden er i 100% konsentrert arbeid for å holde deg på linen.

Det kan tidvis føles som et uutholdelig skuespill for omverdenen.
Det kan være et opprivende og utmattende helvete, men hvor usympatisk det enn høres ut
er det ene og alene ditt eget ansvar å stå i det, og å jobbe deg gjennom det.

Ditt ansvar å ta tak. Ditt ansvar å gjøre det beste ut av det.
Ditt ansvar å gi det mening, og å sørge for at det er verdt det.

Brutalt? Jo, kanskje. Men livet er brutalt.
Du - og kun du - har ansvar for ditt eget liv.

Du har ikke råd til å bruke energi på å synes synd på deg selv.
For å overleve er du avhengig av å bruke ressursene dine fornuftig og handle bærekraftig.
Å ta i bruk de riktige verktøyene som styrker deg i stormen.

Og det vil du også få lønn for.
Gjennom de gode øyeblikkene. De gode dagene. De gode periodene.
Upriselig belønning for ærlig arbeid, mer verdt enn all verdens penger og materiell rikdom.

Glem heller ikke at depresjon ikke "bare" er depresjon - det er resiliens.
Det er greit å føle seg både fucked up, opp ned og på vranga.
Det betyr ikke at du er defekt - det betyr bare at du er menneskelig.

Jeg foretrekker for øvrig ikke å si at jeg lider av depresjon, men kjemper mot depresjon.
For ja, depresjon slår til - men visst faen slår jeg tilbake.
Game on.

Husk også at alt, både godt og vondt, går på bekostning av noe.
Så hva er egentlig en velsignelse eller en forbannelse?

The tragedy of life is not death, but what we let die inside of us while we live

Vi lever i en tid hvor alt skal gå fort.
Hvor vi forventer fortgang, effektivitet og raske handlinger.

Men husk, at tiden går...

Bruk den godt.



Stopp opp. Se deg rundt.
Nyt små øyeblikk.

Si hva du har på hjertet.
Ta sjanser.

Lev - fullt og helt.

Ha tilstedeværelse i selve livet, ikke bare i teorien og i logistikken rundt.

Livet er for hver og èn av oss et engangstilbud.
Et risikoprosjekt med 100% dødelighet.
Og vi vet aldri når det er vår tur.

Sørg for at du er klar når din tid er ute.
At du ikke må stå ved veis ende og etterlate deg et ulevd liv.

After all it is those who have a deep and real inner life who are best able to deal with the irritating details of outer life

Jeg lever med et hode i høygir.

Samme hva kroppen måtte holde på med, spinner hodet avgårde i alle mulige retninger,
høyt og lavt, sladder innom både mørke og lyse kriker og kroker - tar noen piruetter og backflips
samt stuper litt kråke her og der. Tanker, idèer, analyseringer, skråblikk, fantasi...
Høyintensiv tanke-parkour.

Jeg kan ha det jævla festlig i mitt eget hode, men fy faen så sliten jeg tidvis også kan bli.
Uten muligheten til å skrive og være kreativ, generelt å kunne kanalisere og ventilere litt
her og der i hverdagen, tror jeg fort jeg kunne ha implodert i mitt eget interne shitshow.

Heldigvis for min egen del elsker jeg å skrive,
og kan sitte å bare skrible og ralle for meg selv i evigheter
  - en uvurderlig terapeutisk egenskap som holder meg noenlunde i balanse.

Vi skal vel faktisk også prise oss lykkelige over at jeg ikke er anlagt for å skravle og handle
i takt med all aktiviteten i hodet mitt, for da hadde jeg nok vært verdens mest
irriterende og uutholdelige kvinnfolk - antagelig med permanent hybel på Dikemark.

Men alt i alt er jeg takknemlig. Takknemlig for å ha et rikt indre liv,
til tross for at jeg kan få litt ME av det til tider.

Det er selvfølgelig pluss og minus med alt, men jeg er likevel urokkelig takknemlig
for å ha fått nok fucka følelsesmessig bagasje til å kunne utvikle meg kreativt, og akkurat nok
til å ikke ende opp som stripper, nærkis, prostituert eller sliten alenemor før seksuell lavalder.

Livet gir og livet tar,
og så gjelder det bare å spille best mulig med de kortene man har fått utdelt.

Create what you wish existed - if you can imagine it, it is real

Logikk tar deg fra A til Å.
Fantasi tar deg hvor enn du vil.

Kunnskap hjelper oss å spille etter reglene.
Fantasi hjelper oss å bryte gjennom dem.

Livet er et lerret for din fantasi og kreativitet. Du er maleren - og her finnes ingen regler.

Som John Lennon en gang sa:
"Reality leaves a lot to the imagination"

Heldigvis kan den såkalte virkeligheten "hackes"
gjennom å åpne sinnet og bevege seg forbi det allment etablerte,
og leve i fri dans med din egen fantasi i dine egne kreative tankebaner.

Tanker eier ingen begrensninger. Sinnet har ingen vegger

Aquarius - a people person who hates people

Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg utviklet en økende fascinasjon for stjernetegn. Jeg er riktig nok ingen blindt troende, men jeg må innrømme at jeg synes det kan være litt interessant - og da spesielt siden jeg selv er som en rein blåkopi av vannmann-manualen. Som hånd i den berømte hansken.

Som sagt ingen slavisk tilhenger, men jeg liker å leve med et åpent sinn og en anerkjennelse av at det er mye vi ikke nødvendigvis vet eller helt forstår av sammenhenger i totalen av livets regnestykke. Universet er komplekst, og jeg tror alle trådene i skapelsesverket til en viss grad henger sammen eller har en slags fjern felles plattform, kanskje langt utenfor vår fatteevne. Når alt kommer til alt er vi bare mennesker med våre naturlige begrensninger, det er jo allerede ganske grei konsensus om at universet i sin helhet er noe vi rett og slett ikke er i stand til å forstå omfanget av - hvilket jo gjør det hele desto mer interessant. Down the rabbit hole... I uendeligheten. Her blir vi nok aldri komplett utlært, men vi kan så langt vi evner forsøke å se forbi det synlige.

Flere ganger har det jo også hendt at jeg i møte med nye mennesker har fått direkte spørsmål eller kommentarer som "Du er ikke tilfeldigvis vannmann?" eller "Du MÅ jo være vannmann?" og lignende, typisk etterfulgt av "Ah, selvfølgelig er du det!" eller "Jeg visste det!" Og den kan jeg forsåvidt forstå, for å lese om vannmannens typiske trekk og kjennetegn er som å møte meg selv naken i døra.

I litt enklere trekk kan det oppsummeres slik:

"Aquarians are eccentric and energetic in their fight for freedom. They are deep thinkers and highly intellectual people who love to fight for idealistic causes. They are able to see people without prejudice and this makes them truly special. Although they can easily adapt to the energy that surrounds them, Aquarius representatives have a deep need to have time alone and away from everything in order to restore power.

They will rely on their mind and spoken words most of the time, and without mental stimulation might lose interest even in the things that made their heart jump at first. They see the world as a place full of possibilities and have the need to be spontaneous, follow the moment, and live it to the fullest in an attempt not to waste any time.

Aquarians can have an abrupt, and sometimes aggressive nature, but are also sufficiently grounded to find enough distance from other people to remain somewhat indifferent. A visionary and someone ready for changes, an Aquarius is a known thinker and someone who will shake your world once they are in it. They feel best as a part of a certain community, but might have trouble finding just the right place where they feel they belong."

Typical features:

- Generally very easygoing, friendly and sociable but very much introverted
- Independent and with a mind of their own
- Very emotional but masters at keeping their feelings inside
- Practical while thinking intuitively
- Strong convictions and fair-minded
- Sees beauty in imperfection
- Prefers to create for the sake of advancing rather than profiting
- Needs visual stimulation, creativity and dream work to progress
- Wants to analyze everything
- Sucker for adventures
- Always have the balls to do what you tell them not to do
- Looks innocent, but inside there's hiding a sensuality and mysteriousness
that only those special enough get to witness and experience

I litt mer nørdete trekk:

"Despite the word "aqua" in its name, Aquarius is actually the last air sign of the zodiac. Aquarius is represented by the water bearer, the mystical healer who bestows water, or life, upon the land. Accordingly, Aquarius is the most humanitarian astrological sign. These revolutionary thinkers fervently support "power to the people," aspiring to change the world through radical social progress. Every Aquarian is a rebel at heart: These air signs despise authority and anything that represents conventionality. Free-spirited and eccentric, they can often be identified by their offbeat fashion sensibilities, unusual hobbies, and nonconformist attitude.

Aquarius is ruled by Uranus, the planet that governs innovation, technology, and surprising events. Uranus perfectly mirrors Aquarius's distinctive attitude, complementing the nontraditional nature of these visionary air signs. Aquarians are big thinkers, but mustn't forget their immediate surroundings. These water bearers can become so focused on implementing widespread reform that they neglect their family and friends, gaining a reputation for being aloof and distant in relationships.

Like Taurus, Leo, and Scorpio, the other fixed signs of the zodiac, Aquarius can have a bit of a stubborn streak. This is often considered an Achilles' heel. (In fact, in medical astrology Aquarius governs the ankles.) Aquarian obstinacy stems from strong, righteous conviction and it's quelled as soon as an Aquarius gets the chance to enact change. Because these water bearers are so deeply motivated by the spirit of egalitarianism, they enjoy teamwork and participating in communities of like-minded individuals.

However, Aquarians also need plenty of space and time on their own to reflect, form ideas, and plan their role in the revolution. Ultimately, freedom is of the utmost importance for Aquarians, who view challenges to their independence as power-hungry attempts to control them. To win an Aquarian's trust, don't try to reign in their quirks or keep them from flying their freak flag high - Aquarius thrives on shock value."

You're rare. Leave that mediocre shit alone

 Never jealous.
Never intimidated.
Never in competition.

You got your own blessings, spesifically for you.

You have to grow so confident in who you are that no one's opinion,
rejection, or behavior can fucking rock you.

Focus your valuable energy on growing so strong that you can be gentle,
so educated that you can be humble, so fierce that you can be compassionate,
so passionate that you can be rational, and so disciplined that you can be free.

I'm rooting for you every step of the way.

When you feel the suffering of every living being in your own heart... that's consciousness

Sometimes, you just need to sit down and write what you feel, to reduce the fever of feeling...

Compassion hurts. It hurts like hell. When you feel connected to everything, you also feel responsible for everything. And you cannot turn away. Your destiny is bound with the destinies of others. You must either learn to carry the universe, or be crushed by it. You must grow strong enough to love the world, yet empty enough to sit down at the same table with its worst horrors.

Feeling everything so deeply is both a blessing and a curse. A blessing, because it allows you to find so much joy in the littlest things, and fills you with an eternal motivation to stand up for justice and humanity. A curse, because it at the same time completely tears your heart apart on an every day basis, so painfully aware of all the injustice and inhumanity.

And no, it doesn't help trying not to think about it. No matter how hard I try, it's always lurking in my subconsciousness. Haunting me. Burned into the core of my soul like an open wound, I know all too well that blocking it out of my mind won't block the pain for all those living in torment. Reality will still be reality, and I just can't and won't accept it...

I would honestly, no hesitation, sacrifice my own life if I knew it would put a final end to all the meaningless suffering brought upon innocent lives in this world, humans and animals, every single day... To stop all the gruesome inhumanity, to stop all the heartbreaking screams of fear and pain in slaughterhouses, in fur farms, and every other industry out there cynically profiting from animal cruelty - so cowardly taking advantage of the weakest among us. It makes me so full of anger and so full of grief. It does not belong in a civilized society!

Being vulnerable is freeing - you have nothing left to hide

Alle har vi en psykisk helse så vel som en fysisk helse - og vi befinner oss til enhver tid på en varierende skala mellom god og dårlig helse.

Av en eller annen grunn har det gjennom årenes løp vært ansett som mer "tabubelagt" å erkjenne sin psykiske helse kontra sin fysiske - enda disse to polene for oss alle er to sider av samme mynt, og to helt uungåelige aspekter ved oss som mennesker.

På et tidspunkt besluttet jeg å være åpen rundt min noe frynsete psykiske helse - tok rett og slett løpefart og blottla min egen sårbarhet. Riktig nok litt med halen mellom beina, for jeg skal ikke lyve; det har ikke alltid vært rosenrødt (men hva er vel det uansett?), og det kan naturlig nok være krevende å stå i. Men, det har også gjort meg sterk, og fri. Jeg trenger ikke lenger gå rundt og bære på en tung, mørk hemmelighet - som jo blir tyngre og mørkere jo mer du hemmeliggjør og skambelegger den.

Det er naturligvis skummelt å vise seg sårbar, men personlig kom jeg rett og slett til et punkt i livet hvor jeg var veldig ferdig med å skamme meg, og bestemte meg for å akseptere hver byggestein som er med på å gjøre meg til meg.

Det er hva det er. Jeg er den jeg er.

Jeg mener dessuten bestemt at åpenhet rundt psykisk helse skaper viktige holdningsendringer i samfunnet - at det er med på å redusere fordommer og stigmatisering, og øke innsikt, kunnskap og forståelse. Ikke minst kan det være helsebringende for hver enkelt som i varierende grad er berørt.

Å bane vei og tråkke ned stien for alle dem som lider i stillhet og ensomhet er så viktig og så nødvendig -  for de er strengt talt ikke alene. Ingen av oss er alene om å være sårbare for livets mange slag og spark. Ingen av oss er immune.

Vi kommer rett og slett ikke utenom at vi alle som èn er menneskelige, med alt hva det innebærer - og det finnes det ingen skam i. Livet skjer, og livet vil fortsette å skje så lenge vi lever. Det diskriminerer ikke, det er nådeløst, og det finnes ingen skuddsikker rustning.

Selv har jeg erfart at åpenheten for min del med tid har medført mindre følelse av både skyld og skam. Ikke minst har det lært meg at min såkalte "psykiske uhelse" (diagnostisert kompleks PTSD*) ikke er det som definerer meg som person, den er bare en del av livet mitt, og en del av meg som et helhetlig og sårbart menneske - som i likhet med alle andre ikke er immun mot livets ytre påkjenninger.

For let's face it; vi har alle vårt, i større og mindre grad - selv om kanskje ikke alt er like synlig for det blotte øyet.

Jeg vil gjerne med hele min sjel rette en enorm takk til alle dere åpensinnede mennesker der ute, som med en avslappet holdning forholder dere til den psykiske helsa som en like naturlig del av hverdagen som potet til middag - dere aner virkelig ikke hvilke livsviktige bjelker dere er i samfunnet.

Avslutningsvis vil jeg også bare si èn ting, og det går ut til hver eneste en av dere der ute: Fri dere selv fra umenneskelige forventninger. Å fornekte det brede psykiske helsespekteret er simpelthen å fornekte vår egen natur som mennesker.

*Kompleks PTSD (post-traumatic stress disorder)

Ordet «traume» stammer fra gresk og betyr «sår» eller «skade». I medisinsk sammenheng benyttes begrepet for å beskrive sykdom eller skade som har en identifiserbar ytre årsak og som innebærer en forsinket eller langvarig reaksjon. Personer reagerer ulikt på potensielt traumatiske opplevelser. Hos noen kan opplevelsene resultere i angstsymptomer, nedstemthet, funksjonfall og traumelidelse. Her vil den mest alvorlige følgetilstanden, posttraumatiske stress syndrom, PTSD, omtales.

Hovedkriteriene for PTSD er gjenopplevelser eller flashbacks som oppstår som en konsekvens av at traumeminner synes å bli lagret på andre måter i hjernen enn andre minner. Slik PTSD er definert i diagnosemanualene, er det krav om at hendelsen må ha involvert alvorlig vold, seksuelle overgrep, trussel om vold eller død eller at man har vært vitne til død, for å fylle de diagnostiske kriteriene. Utover PTSD har vi også diagnosen kompleks PTSD som beskriver lidelser av større alvorlighetsgrad og mer inngripende symptomer. Kompleks PTSD antas å være knyttet til langvarig eller kronisk traumatisk belastning. Når traumene er påført barn av foreldre eller andre voksne nærpersoner brukes ofte begrepet relasjonstraume.

I mitt tilfelle omfatter diagnosen i korte trekk omsorgssvikt/relasjonstraume gjennom oppveksten - altså langvarig traumatisk belastning. Jeg kan riktig nok kategoriseres som relativt velfungerende til tross, da jeg har brukt mange år på å jobbe beinhardt med meg selv gjennom å adressere, prosessere og bearbeide. Utad er jeg derfor ikke akkurat en klassisk reklameplakat for tematikken, men sliter gjerne mer i "skjul" - hvor symptomene for min del typisk er periodevis angst og depresjon i varierende grad, samt søvnvansker og tilbakevendende mareritt. Utifra traumehistorikken min å dømme kunne jeg vel statistisk sett fort endt opp innesittende under 21 års forvaring eller som blomstrende nærkis, men jeg har sluppet relativt greit unna med å bare bli litt kørka i huet (men hvem av oss er vel ikke det?), samt med galgenhumor så svart at'n egenhendig plukker bomull.

Literally every one of us is messed up, so just pick your favorite train wrecks and roll with them

 
Life can be a sporadic shitshow. It will never be a steady line you can expect to walk untouched
- we just have to take it one "are you fucking kidding me" at a time.

All in all, appreciate your ability to bounce back from whatever life throws.
You might trip and break a little, and even hurt like a motherfucker - but you're not doomed to fall permanently.

Being human is a fragile dance between light and dark. But also worth remembering
is that at the end of the day, the shadow side of life is really a blessing in disguise
- 'cause let's be honest; you have to die a few times
before you learn how to truly live.

I died many years ago and for that I am forever grateful,
as it made me truly and complitely alive today.

Comfortable and free in my own authenticity.

- It also however made my humor darker than an unbleached asshole,
and honestly I'm pretty damn grateful for that too.

Brumunddal - et uheldig lite høl i samfunnets ellers relativt velfungerende struktur

Navnet skjemmer ingen, er det noe som heter.

Dette er jo noe jeg personlig må si meg forholdsvis uenig i, da jeg utvilsomt ville følt meg smått ukomfortabel dersom jeg måtte gå gjennom livet og bli referert til som Rønnaug Kluftmosveen.

Hvor man kommer ifra skal heller ikke ha noe å si, sies det. Akkurat der kan jeg forsåvidt si meg enig, da jeg bevisst unngikk å integrere meg for mye i det noe absurde bygdesamfunnet jeg ufrivillig vokste opp i som liten sneip. Hvor jeg har mine opprinnelige røtter er likevel ikke noe jeg føler nevneverdig for å kringkaste sånn i det daglige, da patriotismen ikke akkurat er dypt tilstedeværende.

Jeg er riktig nok straight outta Brumunddal, men mer i den forstand at jeg kan kategoriseres som en priviligert overlevende etter et årelangt traume, enn at jeg stereotypisk representerer stedet hvor enn jeg måtte gå. Brumunddal var nemlig aldri helt min greie, hvor jeg følte meg omtrent like mye hjemme som ei bakteriefobisk vestkantfrue på festivaldass, og lett desperat forsøkte å distansere meg fra mye av omgivelsene til tross for at jeg dessverre var tvunget til å leve midt i den innavla suppa - et uheldig lite høl i samfunnets ellers relativt velfungerende struktur. Det opplevdes på mange måter litt som å bli født rett inn i et shitshow av en intern, dysfunksjonell gruppechat man aldri ba om å få være en del av.

Brumunddal er på mange måter som en liten pocket-utgave av Detroit, hvor bygdeoriginaler og fullblods white trash er i solid overtall. Det eneste som egentlig mangler i denne gropa, er en egen lokal WalMart med utleie av fatmobiles for å virkelig sette krona på verket.

Dette er altså selve definisjonen på et sted gud glemte - eventuelt bevisst tok løpefart, glatt hoppa bukk over og fortrengte. Stedet hvor man tradisjonen tro vokser opp med Ole Ivars og Lasse Stefans som hverdagslig bakgrunnsmusikk, får billig rullings fra Sverige og dårlig hjemmebrent inn med morsmelka, og hvor majoriteten debuterer seksuelt bak sota ruter i baksetet på en senka Volvo 240 utenfor nærmeste bensinstasjon.

Den jevne brumunddøl observeres gjerne også på massiv valfart til det årlige arrangementet av Gatebil på Rudskogen, og på hyppige dagsturer over svenskegrensa med mål om å få mest mulig billig dritt for minst mulig av trygda.

Brumunddal er stedet hvor tilnærmet alle har samme bestefar, hvor alle har pult alle, og hvor arving av kjønnssykdommer fra faren til ei venninne før seksuell lavalder er blitt mer tradisjon enn ukultur. Forutenom folk man puler, er også meningsløs sladder noe som går aktivt på rundgang. Den unikt generøse delekulturen i dette småsamfunnet er med andre ord en reint fascinerende turistattraksjon i seg selv.

Brumunddal kjennetegnes gjerne ved det høye antallet enslige tenåringsmødre krydra med fargesprakende ansiktspiercinger, den flytende trafikken av pimpa traktorer og Volvo 240 i alle syretrippens skrikende farger, samt den nådeløse odøren fra overforbruket av Wunderbaum som bitchslap'er deg i trynet hver gang du beveger deg nær "sentrum". For ikke å glemme det hyperaktive rånemiljøet, hovedsaklig bestående av mannlige sjåfører på stødig fast food-diett, som kjører hvileløst rundt og svir hull i ozonlaget med lokale fjortiser i baksetet som puler for kontantkort.

Og sånn går nu dagan i Brumunddal - på salig repeat. Dersom man anser Norge som en blanding søtsaker, er Brumunddal litt som lorten i godteskåla. Jeg vil altså nødig promotere dette stedet som noen form for ideelt reisemål. Men skulle man ha ønske om å komme seg litt vekk fra det hverdagslige for å oppleve et lite innslag solid kultursjokk, uten å måtte bruke altfor mye penger, trenger man altså ikke reise så jævlig langt. - Velkommen til Brumunddal.

Satisfy your soul, not the society

Vi er alle et salig takras i menneskeform, i større eller mindre grad - på hver vår unike måte.

Følelser i alle mulige styrker og varianter, på godt og vondt, er helt elementære og uunngåelige
byggeklosser i oss som helhetlige, komplekse vesener - det kommer vi rett og slett ikke utenom.
Ikke du. Ikke jeg.

Gjør deg selv den ultimate tjeneste ved å omfavne deg selv og ditt med alt hva du er,
og vær konsekvent på å gi maskineriet ditt næring der det trengs,
i takt med dine egne noter og dine egne behov.

Drit i omgivelsene og hva alle andre måtte tenke, tro eller synes om deg - det er faktisk ikke din business.
Spør deg selv hva det er du trenger for å føle deg levende... og gjør akkurat det.

For når alt kommer til alt, så er du alt du har. Du er din egen bolig, ingen andres.
Der er det du, og bare du, som skal trives og føle deg hjemme.

Vi har bare ett liv - ett kort liv - og vi tilbringer faktisk mesteparten av dette livet i vårt eget hode
... sørg for at det er et bærekraftig og godt sted for deg å være.

Spending some quality time with my mind

 
Min rikdom er ikke penger, ei heller materielle goder
- men et rikt indre univers.

En form for rikdom som tillater meg å fullt ut leve og nyte
på tvers av og forbi den fysisk etablerte verden - inn i en slags fjern parallell dimensjon.

Som å bli slukt inn i et sort hull av altoppslukende eksistensiell tilfredsstillelse,
hvor drømmer og lidenskap rår eneherskende - flyter jeg vektløs i en nytelsesfull lake,
med sansene under aktiv stimuli.

Jeg bare er - surfer fritt og lekent på bølgen av en dyp og inderlig
tilfredsstillende sinnstilstand - fri for alt av regler og begrensninger.
Uavhengig av noe eller noen.

Mulighetenes bevissthetstilstand
- bestående av det beste fra to verdener.