Dette lille universet mitt her inne... jeg har rett og slett ikke ord for hvor mye det betyr, og hvor enormt viktig det er for meg å ha et sted som dette å søke tilflukt når livet tynger.
Faktisk er det muligheten til egenterapi ved å skrive meg gjennom uværet som holder meg i live når det stormer som verst - foruten ville jeg nok vært en lett match for depresjonen å ta knekken på. Det å få utløp for tanker og følelser er virkelig livsviktig. Få lettet litt på tyngden, spesielt når man ellers ikke snakker med noen om eller gir uttrykk for det som herjer på innsiden - med unntak av kompetente terapeuter, selvfølgelig. Jeg er så heldig å ha et par av dem i ryggen - depresjon er for tungt og for brutalt til å skulle kunne bære og kjempe imot alene.
Gjennom ni år nå har jeg med gode støttespillere jobbet kontinuerlig med meg selv, med mål om å bli frisk. And I'm still going strong - og håper fremdeles jeg en dag vil kunne klare å nå målet, selv om veien dit er tung og tidvis føles uoverkommelig.
Jeg vet det finnes mange som anser mennesker med psykiske lidelser som svake. Jeg mangler egentlig ord for å beskrive hvilken sårende og opprørende effekt det har på meg personlig, og på vegne av alle andre der ute som sliter... For ikke å glemme de som mener det er på sin plass å kritisere og nedverdige mennesker som selv har valgt å avslutte livet - den slags oppleves som intet annet enn et hardt slag i magen.
Påstander om at selvmord er en ren egoistisk og feig handling må være noe av det desidert mest forstyrrende jeg hører. Ja, selvfølgelig medfører det dyp sorg og smerte hos de etterlatte, det er et unektelig faktum - men så er det også slik at mennesker som lider av depresjon i noen tilfeller kommer til et punkt hvor livets permanente motvind rett og slett blir for tung å mestre. Et menneske blir utslitt av å konstant måtte kjempe en evig kamp som ikke lar deg unnslippe dens jerngrep, til tross for hvor hardt du måtte slåss, time for time, hver eneste dag. For all del, at dette for mange er utfordrende å sette seg inn i er greit nok, det kan vel nesten ikke forventes heller med mindre man selv har vært der og opplevd et slikt mørke på egen kropp. Men jeg synes det minste å forvente er at man holder seg for god til å kritisere tragedier man åpenbart ikke har evne til å forstå.
Depresjon kan på det mest brutale vis ta fra deg alt du en gang måtte ha eid av livslyst og livsglede. Tvinge deg inn i et mentalt fengsel hvor alt du evner å føle på er angst, selvforakt og håpløshet. Ensomhet, verdiløshet og smerte. Den kan også frata deg evnen til å føle noe som helst overhodet. Bare overveldende tomhet. Den tillater deg ikke avbrekk, ikke så mye som en matpause, men blir som en nådeløs fulltidsjobb du til enhver tid må bære med deg, natt og dag - og som du ikke kan flykte fra samme hvor inderlig du måtte forsøke. Den motarbeider rett og slett dritten ut av deg.
- Og alt dette samtidig som du bruker massevis av energi på å utad skulle være et positivt og uproblematisk menneske for andre å omgås. Kontrasten mellom det ytre og det indre kan tidvis være forstyrrende stor.
Depresjon kjenner ingen nåde. Uansett hvor iherdig du måtte prøve å slåss deg ut av mørket, gang på gang reise deg igjen og børste møkk av skuldrene, vil den i mange tilfeller slå tilbake med dobbel styrke, og fallhøyden vil bli større for hver gang. Til slutt er det mange som dessverre ikke makter å håndtere dette mer. Man blir simpelthen utslitt. Man mister mot, man tappes for krefter, og man mister håp. Det er ikke nødvendigvis det at man ønsker å dø, man orker bare ikke lenger leve under slik tortur.
Å påstå at mennesker i slike situasjoner er feige og egoistiske for ikke lenger orke å stå i slik kronisk smerte, er intet annet enn en ufortjent fornærmelse mot de som sliter. - Hva skal man da gjøre? Velge et liv for seg selv i permanent lidelse for å tilfredsstille andre? Noe annet som også er essensielt å tenke over, er at den suicidale i mange tilfeller føler man gjør menneskene rundt seg en enorm tjeneste ved å velge døden. Da er man ikke lenger en byrde eller belastning, men bidrar til lettelse for alle andre. Slik sett er depresjon på mange måter det mest ensomme som finnes.
Selvfølgelig både ønsker og håper man i det aller lengste at den som er rammet vil kunne klare å bekjempe sykdommen
(for ja, depresjon er faktisk en sykdom), men i noen tilfeller må vi også bare lære oss å akseptere at det for den det gjelder ble for tungt. Det er dessverre begrenset hvor mye et menneske kan tåle. Og nei, dette er ikke et tegn på svakhet - tvert imot krever det en helt enorm styrke for å kunne klare å leve med depresjon, og å skamslått og mørbanket fortsette videre på veien tross alt som jobber en beinhardt imot.
En person kan ha "alt" - både familie, venner, karriere og til og med motta den ypperste form for hjelp, men dessverre vil det ikke alltid være i stand til å redde den som lider. Det er ikke det at man ikke verdsetter eller ikke er takknemlig for det man har, tvert imot - i mange tilfeller er det nettopp det som betyr noe for en som hjelper en å klore seg fast til livet lengst mulig.
Depresjon diskriminerer ikke, det kan ramme hvem som helst av oss, uansett utgangspunkt.
Den er lunefull.
