I dag er en aldri så liten markeringsdag etter å offisielt ha gjennomført 12 ukers intenstiv traumebehandling i huet og ræva... What. A. Ride. It has for sure not been a blast, men det har vært et usedvanlig verdifullt og matnyttig forløp som jeg er enormt takknemlig for å ha fått muligheten til - selv om det naturlig nok har føltes litt som å løpe tilnærmet daglige maraton på relativt tom energitank i 3 måneder.
Sluttsum: Dritsliten, dritstolt, og mange viktige erfaringer, innsikter og verktøy rikere.
Nå skal jeg calm my tits, tune in på en noe mer hvilepuls-ish vibe, og sakte, men sikkert fokusere på å kunne leve litt igjen.
Noe av det kanskje viktigste jeg tar med meg tilbake igjen til hverdagen nå, er en ny fortrolighet med egen styrke. Å ikke lenger automatisk sammenligne meg med andre, og føle på at «alle andre» tilsynelatende får til livet så mye bedre enn jeg gjør selv.
Jeg liker å se for meg livet som et slags arbeidshefte, hvorav hver og èn av oss får tildelt et helt unikt et. Uten at jeg på noen som helst måte er noe unikum her i verden sånn sett(!), så er faktum som så at jeg på mange måter har fått tildelt et hefte med ganske omfattende arbeidsoppgaver av litt urimelig høy vanskelighetsgrad, i motsetning til mange som faktisk har vært så heldige å ha et trygt og godt liv med det et menneske trenger av ivaretagelse og støtte fra barnsben av.
Ideelt sett får man jo tildels automatisk bygget sin indre grunnmur av trygge foreldre/foreldrefigurer i barndommen, og vår, kall det menneskelige konstruksjon, vil da være klargjort for relativt «uproblematisk» påbygging videre i livet. Denne grunnmuren fikk aldri jeg etablert, og er derfor noe jeg har måttet starte byggearbeidet av på egenhånd innover i voksen alder, midt i en slags krevende indre snøstorm av naturlig medfølgende traumereaksjoner.
Kompleks PTSD er ikke en 9-16 jobb, og derav heller ikke noe man bare kan legge igjen på arbeidsplassen når man drar hjem for dagen. Det er ingen matpauser. Ingen helger. Ingen ferier. Det er kontinuerlig indre arbeid, 24 timer i døgnet (ja, det påvirker også søvnen), 7 dager i uka, 365 dager i året for å holde seg noenlunde i balanse. Det kan gå bedre i perioder - i andre kan det kreve alt du har, og mer.
Det er som et slags indre destruktivt maskinanlegg som tuter og kjører på rein automatikk, dag ut og dag inn, uten at det nødvendigvis manifesterer seg i noen form for synlighet utad. Og det er kun én stakkars overarbeida faen på jobb. - Og jeg har vært på jobb i overlevelsesmodus siden jeg var liten kid.
Et helt vesentlig gjennombrudd for meg, har vært å lære meg å forstå at det å faktisk overleve og navigere meg gjennom min oppvekst og dens ringvirkninger, uten å ende opp helt på kjøret, i seg selv er en ganske imponerende prestasjon. Det har på mange måter krevd mer styrke og selvdisiplin til nå enn mange kanskje trenger å ta i bruk i løpet av et helt liv - hvilket jeg nå reelt har klart å innse og gi meg selv genuin anerkjennelse for, uten å instinktivt bagatellisere alt som har vært og tenke «herregud, såpass må jeg da for faen tåle». For veldig mange tåler det faktisk ikke.
100% kurert fra kompleks PTSD blir man riktig nok ikke, det er en av de vanskeligste diagnosene å behandle, men med riktig hjelp og riktige verktøy kan man i aller høyeste grad lære seg å leve bedre med det - og der føler jeg endelig at jeg nå er på riktig vei! Det er jeg altså så fuckings takknemlig for at ord egentlig blir litt utilstrekkelige. Jeg kjenner meg både tillitsfull og positiv til arbeidet videre, og jeg klarer også tillate meg å være stolt av arbeidet til nå, med en helt ny respekt for meg selv.
La meg også bare få ha det sagt: Nei, det er ikke synd på meg. Og nei, jeg er ikke noe offer - det blir et for passivt stempel og reduserer identiteten min til hva jeg har opplevd, hvilket har vært utenfor min kontroll. Man kommer naturlig nok ikke utenom å ha blitt formet av det på mange måter, men jeg vil aldri tillate det å få definere hvem jeg er. Dessuten er jeg så heldig å ha en shitload å være takknemlig for!
Alright, da tror jeg at jeg begynner å tenke så smått på å snurpe igjen slusa for denne gang... Dessuten må jeg tisse og greier.
Husk: Vi har alle fått tildelt egne unike «arbeidshefter» her i livet, derfor finnes det heller ingen hensikt i å sammenligne seg og sin fremdrift med andres. Så lenge du er et godt menneske, og gjør så godt du kan her i verden, så er det faktisk alt som betyr noe. Glem heller ikke at vi alle har vårt, i større eller mindre grad - livets arbeidshefte er aldri helt 100% uproblematisk, uavhengig av hvordan det er utformet, eller hvordan fasaden måtte se ut. Det er helt enkelt sånn det er å være hele, flerdimensjonale mennesker i all sin kompleksitet.
Vær ålreite medmennesker a, både mot dere selv og hverandre.
Peace out!