Jeg registrerer ofte mye snakk i etterkant av et selvmord som er blitt gjort allment kjent. Snakk om selvmordet som en svak, feig og egoistisk handling folk fordømmer med hard hånd.
Jeg må ærlig innrømme at jeg finner mange av disse holdningene som utvises forstyrrende ignorante.
Personlig mener jeg ethvert individ selv må få ha enerett til å avgjøre om man ønsker å være en del av livet eller ei, uten at andre fra sitt subjektive ståsted og sin høye hest skal peke finger og kritisere et annet menneskes tragedie. For det er nettopp det det er; en tragedie - som mange av en eller annen uforståelig grunn har behov for å håne? Snakk om å sparke nedover.
Selvfølgelig, mange tilfeller av uvilje til å leve skyldes ofte psykisk ubalanse som med tid kan behandles, riktig hjelp kan utvilsomt være med på å redde et liv og jeg ønsker på
ingen måte å romantisere selvmord - men i noen tilfeller tror jeg dessverre også det handler mye om at man med sitt kaliber rett og slett ikke er laget for denne verden... Slik en fisk skylt på land pines i det som for den er helt feil og unaturlig habitat. Når alt er prøvd, men har mislykkes - hvor depresjon og angst fremdeles tviholder om deg med jerngrep, og døden blir stående igjen som eneste utvei fra den indre torturen. Det handler ikke nødvendigvis om at tanken på døden er så fryktelig appellerende, men når man et visst nivå av uutholdelig smerte dyttes man gjerne i retning av å velge det minste av to onder - slik et menneske fanget av flammer i et brennende tårn til slutt vil velge å hoppe i døden fra nærmeste vindu.
Folk må huske at viljen til å leve er noe av det sterkeste i mennesket. Det naturlige overlevelsesinstinktet er gjerne rent sinnsmessig uovervinnelig. Vi hører om mennesker som gnager av seg lemmer dersom det gjør at de berger livet. Folk er villige til å gjøre de mest desperate ting for å overleve. Når et menneske da velger å ta sitt eget liv... da er det virkelig svart, langt hinsides hva de fleste evner å forestille seg.
Ønsket om å fri seg selv fra et evigvarende, seigpinende fangenskap som sakte, men sikkert tar livet av deg, litt etter litt, hver eneste dag, er så langt ifra svakt, feigt eller egoistisk som det kan få blitt. Egoistisk mener jeg derimot det er å forvente at andre skal leve i lidelse for ditt velbefinnende.
Det er viktig å huske på og anerkjenne at vi alle er ulike, utstyrt med ulike sjelelige mekanismer. Det finnes ikke bare èn virkelighet, virkelighet er subjektivt. Det er nemlig ingen som ufiltrert og ufarget ser virkeligheten for hva virkeligheten virkelig er - vi opplever virkelighet utifra hvordan hver og en av oss er skrudd sammen. Det som kan tenkes å være en helt fjern og usannsynlig tilværelse i ditt hode kan være et annet menneskes uunngåelige virkelighet, og vice versa.
For de som er så heldige få å være glade, friske og fornøyde, føles det naturligvis utenkelig å skulle ta sitt eget liv - men for de som virkelig lider i eget sinn, kan det dessverre i noen tilfeller ende med å stå igjen som den eneste veien ut av en konstant smerte man ikke lenger er i stand til å holde ut.
Å velge bort livet er til syvende og sist hver enkelts eget valg, noe jeg mener flere må lære seg å respektere selv om det som utenforstående kan være vanskelig eller rent umulig å begripe. Vi utviser da respekt overfor mennesker med brutale og uhelbredelige fysiske sykdommer som velger å slippe, før de visner fullstendig hen, gjør vi ikke? Og vi anerkjenner dem for kampen de har kjempet? Mange har en tendens til å tenke om selvmord at det ikke har vært noen kamp involvert, at vedkommende bare apatisk har gitt opp, når det i virkeligheten faktisk handler om å ha tapt en lang og utmattende kamp for å være i live.
Noe flere virkelig trenger å forstå er at det ikke bare er somatiske sykdommer som med sin brutalitet kan ha dødelig utfall - psykisk sykdom tar i aller høyeste grad også liv, intet mindre brutalt. Viktig å huske er også at d
et er depresjonen som dreper et menneske. Ikke selvmord. Sistnevnte er mer en formalitet.
Grunnen til at dette temaet engasjerer meg i så stor grad er at jeg selv alltid har hatt en sterk iboende følelse av å ikke høre hjemme her. Alltid kjent meg malplassert, og følt på et slags naturlig og absolutt utenforskap. Alene i mengden. Ensom, selv med mennesker rundt meg.
Jeg har rett og slett aldri følt meg tilstrekkelig skapt for denne verden, med all dens brutalitet, urettferdighet og lidelse blant så mange mennesker og dyr - det absorberes i meg til en tung byll det føles utmattende å være i besittelse av. Andre sjelers smerte er min sjels smerte - jeg evner rett og slett ikke å sortere ut eller stenge det ute, og bærer det konstant med meg, hver eneste dag. Dette i tillegg til mine egne personlige utfordringer som menneske, gjør at tilværelsen mye av tiden oppleves som et mørkt torturkammer det er vanskelig å se noen utvei fra... Livet blir for mye for meg.
Når jeg ferdes ute og får øye på gamle mennesker tar jeg meg ofte i å bli tung til sinns, mens jeg stiller meg uforstående til hvordan de har klart stå i livet så lenge, da jeg selv aldri hadde trodd jeg engang skulle klare å holde ut 20-årene... Nå er jeg blitt 29. Det har hele veien vært utenkelig for meg å forestille seg, og det har medført en slags merkelig følelse av å leve på overtid. Den absolutt avgjørende faktoren har definitivt vært kjærligheten til og ikke minst ansvarsfølelsen overfor mine nærmeste, så vel dyr som mennesker, som gir meg vilje til å holde ut en dag til, og en dag til, og en dag til... De gir meg en grunn til og en mening med å være her, og oppleve små lysglimt som tidvis dukker opp innimellom mørket, tross alt.
