Det er så mye jeg føler og sanser i hverdagen gjennom alt jeg ser, hører og opplever - lidelse hos andre individer som jeg grunnet manglende filter selv absorberer i min egen sjel. Enkelte ganger blir det bare for mye å håndtere, med en lei tendens til å overskygge det som faktisk finnes av gleder og lyspunkt. Sinnet overbelastes, og jeg kan ende opp ute av stand til annet enn å falle sammen i frustrasjon og gråt. "Ute av syne, ute av sinn" fungerer simpelthen ikke for meg. Jeg klarer bare ikke forsone meg med at mye i verden er som det er, selv om det ikke nødvendigvis direkte rammer meg her og nå.
Jeg gråter fordi vi forurenser naturen vår med mengder av søppel, fordi regnskogene hugges ned, fordi så mange mennesker lever i sult og nød, og fordi utallige friske dyr lider og ender sine liv på slakteri under meningsløs tortur hver eneste dag.
Jeg gråter fordi vi i tåken av grådighet på mange måter står i fare for å kjøre vår egen planet til grunne.
Jeg gråter fordi verden er fylt med så mye egoisme og splittelse, og for hvordan vi tar så mye for gitt.
Jeg gråter av tanken på hvor hjerteløst vi i mange tilfeller behandler våre medskapninger, og hvordan vi behandler hverandre.
Jeg gråter fordi likegyldighet, egoisme og grådighet i for stor grad har vært med på å bygge vår verden i dag, og fordi det alt i alt egentlig er så lite som skal til for å endre kurs. - Løsningen ligger i vår egen mentalitet. Det er opp til hver og en av oss. Deg og meg.
Jeg gråter fordi jeg er oppgitt. Fordi jeg føler meg så jævla maktesløs.
Jeg skulle så inderlig ønske flere ville våkne. Åpne øynene for realiteten, bryte ut av autopilot og for alvor se alt det vakre og uskyldige vi så kynisk og ukritisk utnytter og mishandler her i verden. Anerkjenne viktigheten av respekt for jordens natur, og virkelig innse verdien i alt liv rundt oss.
Vi har gått oss så forferdelig vill på veien...
