Never compromise your art

Serj Tankian. En enestående fantastisk og verdifull artist, og et nydelig menneske med et beundringsverdig verdifundament, og herlig reflektert, innsiktsfullt og våkent perspektiv på livet. Inget menneske har noensinne rørt meg mer, truffet meg dypere i hjerte og sjel, eller gitt meg noe mer meningsfullt og godt å relatere til.

Denne mannen innehar en verdifull evne til å virkelig gå inn i seg selv som menneske, og ikke minst ytterligere i dybden av det eksistensielle fremfor å ligge likegyldig og vake i overflaten av livet - noe som dessverre er en altfor utbredt tendens hos mange av oss. Ei heller er han redd for å bryte med og stille seg i opposisjon til majoriteten av samfunnets ståsted og tradisjonelle syn på verdens gang, ved å uredd ytre sine meninger og synspunkt på brutalt ærlig vis. Fullstendig uten filter.

Jeg er så takknemlig for at dette mennesket finnes. Han er en dyrebar gave til verden og menneskeheten, en viktig inspirasjonskilde, og betyr enormt mye for meg. Og til tross for at jeg aldri engang har snakket med ham, er han utvilsomt et av de viktigste og mest betydningsfulle menneskene i livet mitt. Og jeg genuint elsker ham.

"The future will view all history as a crime

So father, tell us when is the time to rise"

The strongest people are not those who show strength in front of us, but those who win battles we know nothing about

Den aller viktigste og mest dyrebare egenskap jeg i løpet av livet har utviklet som menneske, er uten tvil selvstendighet - riktig nok til tross for at den har kostet meg dyrt. Det å fullt og helt stå på mine egne ben og følge min egen indre stemme. Være meg selv uten behov for å pynte på fasaden, eller frykt for hva andre måtte mene. Stå for mitt og ta mine egne valg, uten medfølgende trang til å søke godkjennelse hos andre. Det å ikke være avhengig av andres bekreftelse, og ikke minst være realistisk nok til å ikke forvente noe som helst. Ikke av noen. Rett og slett sørge for meg selv. På egenhånd.

Jeg er klar over at dette sikkert kan høres noe kynisk ut for mange, men nå er det en gang slik at livet former oss alle forskjellig og gir oss ulike livserfaringer - og som regel lever vi også deretter. Jeg er vant til å klare meg selv.

For de som virkelig kjenner meg er det ingen hemmelighet at mitt liv og min oppvekst langt ifra har vært noen dans på roser, og at jeg har mange vanskelige år på rullebladet. Jeg ble tidlig nødt til å tre inn i voksenrollen, sørge for meg selv og påta meg omfattende ansvar som på ingen måte skulle vært mitt. Allerede som barn bar jeg alene på tunge byrder og bekymringer i hverdagen, og følte som følge av dette på mye ensomhet, og svik. Dette uten at noe ble gjort, og uten at noen grep inn. Jeg led i stillhet. I årevis.

Slikt setter naturligvis sine spor.

Som følge av dette, og senere flere medfølgende traumatiske opplevelser, ble jeg utbrent i tidlig alder. Jeg møtte veggen. All min styrke, pågangsmot, livslyst og livsglede forsvant, og tilbake lå et tomt skall av meg selv. Det som èn gang var ei tapper jente som rakrygget bar sin tunge livslast med et snev av håp i behold tross alt, var revet i filler.

Det finnes grenser for hvor mye et menneske kan tåle.

På dette tidspunktet, fremdeles bare barnet, var min sjel så totalt utmattet at troen på en bedre morgendag ikke lenger eksisterte. 17 år, mett på livet og trett av dage. Intet gjenværende overlevelsesinstinkt, men snarere en genuin lengsel etter døden. Lengsel etter å få slippe. Lengsel etter å få fred.

Den dag i dag tvinges jeg fremdeles til å håndtere harde slag med alvorlige tilbakevendende depresjoner, overveldende følelser av meningsløshet og håpløshet, og spørsmål som dukker opp i hodet om livet egentlig er verdt å leve.

Heldigvis har jeg igjennom årenes løp utviklet såpass med styrke, at jeg gjennom hardt og konstant arbeid med meg selv kan klare å kjempe meg ut av det. Ut av mørket, og ut av håpløsheten. For en liten stund. Det tar riktig nok tid, mer tid, og enda mer tid. Jeg må kjempe med nebb og klør, snørr og tårer, og virkelig klore meg fast til livet med alt jeg har av krefter, selv når det egentlig ikke er mer krefter igjen. Min daglige indre krigs brutalitet krever virkelig alt av meg, og jeg kjemper bokstavelig talt med livet som innsats. Men når man da endelig igjen klarer å holde hodet over vann, får se og føle etterlengtet lys på kroppen, og kan fylle lungene med frisk luft, er det så inderlig verdt det. Verdt slitet, og verdt den evige kampen gjennom depresjonens tunge mørke, tross dens evne til å frarøve en alt.

Jeg er riktig nok til enhver tid smertelig klar over og forberedt på at nedturene vil komme igjen. De vender alltid tilbake, som nådeløse, lammende slag i magen. Og sannsynligheten er der for at dette er noe jeg må akseptere at vil følge meg resten av livet. Men, jeg har likevel lært meg å nyte og verdsette de gode dagene og periodene når de er her, ved å utelukkende leve i øyeblikkene. De er mer verdifulle for meg enn hva jeg noen gang vil være i stand til å sette ord på. Ikke bare fordi de for meg er så langt ifra noen selvfølgelighet, men også fordi jeg jobber så inderlig hardt for å få oppleve dem. De er min dyrebare lønn for å nekte å gi opp, selv når nettopp dèt føles som eneste utvei. Selv om mine stunder med snev av fred og ro i sjel og sinn er aldri så små og raskt forbigående, er de verdt å kjempe for. De er simpelthen det jeg lever for.

Og hvorfor skriver jeg dette? Har jeg behov for sympati? Så langt derifra. At folk skal sitte og synes synd på meg er det absolutt siste jeg ønsker. Spar meg. Det er så langt ifra synd på meg. Jeg har gjennom årenes løp delvis lært meg å leve med noe som egentlig er ulevelig - det i seg selv medfører enorm takknemlighet fra min side. Takknemlighet for at jeg faktisk får leve, og tidvis får oppleve det som er vakkert ved livet, tross mye motgang. Og ikke minst takknemlighet for at jeg har fått utvikle meg til det mennesket jeg er den dag i dag. Med evne til å sette pris på og finne verdifull betydning i det små, gjøre det beste ut av det jeg har, og med en unik form for forståelse for livet og for andre mennesker jeg mest sannsynlig ikke ville utviklet ellers.

Ja, omstendigheter under min oppvekst har tatt fra meg mye som aldri kan erstattes, og jeg har tapt mange år av livet mitt, men det har også gitt meg mye som er vel så verdifullt. Den styrke og den selvstendighet jeg var tvunget til å utvikle som barn, som etter all sannsynlighet er det som har bidratt til å redde livet mitt og som har sørget for at jeg faktisk sitter her den dag i dag, kommer forhåpentligvis til å gjøre meg godt rustet til å håndtere mang en prøvelse i fremtiden. Og ikke minst like verdifull er den medmenneskelige lærdom jeg har fått ut av det hele, som har bidratt til at jeg har kunnet stille opp for og hjelpe andre i vanskelige situasjoner, hvilket for meg har betydd mye og vært en viktig del av egen utvikling som menneske.

Nei, jeg ønsker som sagt ingen form for sympati, spar heller den til noen som faktisk skulle trenge det. Min hensikt med dette er simpelthen å stå frem som og stå for den jeg er. Det er nemlig dette som er Wanja Victoria Jevne, like fullt som jeg er en kødd av en klovn uten synlige sår den tid jeg er blant mennesker i hverdagen. For nei, det skal ikke være noe tabu å tidvis slite med å takle livet. Livet kan faktisk være ganske brutalt noen ganger, for oss alle - vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Mennesker av kjøtt og blod. Vi er sårbare.

Jeg har lært meg å godta at jeg ikke er perfekt, i godt selskap av resten av jordens befolkning, samme hvor mye mange måtte strebe etter å gi omgivelsene inntrykk av noe annet. Jeg har lært å akseptere meg selv, på godt og vondt, og jeg har lært meg å være ærlig om hvem jeg er, både overfor meg selv og andre. Det mener jeg fast bestemt at det ikke skal være noen skam i.

Og skulle noen likevel sitte der ute og se ned på meg som menneske grunnet det, ha i bakhodet at det gir meg relativt gyldig grunnlag til å se vel så mye ned på dere. I mine øyne krever det betydelig mer styrke og mot å faktisk erkjenne sine svakheter og stå frem som menneskelig, fremfor å tviholde på en perfekt fasade, hvilket jo faktisk bare er en illusjon når alt kommer til alt.

About all you can do in life is be who you are. Some people will love you for you. Most will love you for what you can do for them, and some won't like you at all

Er det noe jeg har lært gjennom livet, så er det viktigheten av å leve i harmoni med seg selv og med sitt indre. Tillate seg å fokusere på sine egne behov, og på hva som er viktig for en selv for å kunne leve som et fullstendig menneske.

Med tiden har jeg faktisk selv utviklet meg til å bli min egen beste venn - til tross for at jeg riktig nok også har stunder hvor sinnsstemningen er mørk, hvor jeg avskyr mitt eget vedkommende mer enn noe annet og brutalt transformeres til min egen verste fiende, men det er en annen historie. For meg er kvalitetstid med meg selv livsviktig, og ikke minst helt essensielt for min mentale helse. Alenetid hvor jeg kan leve meg inn i min egen verden, hvor det utelukkende er min egen sjel og mine verdier som regjerer. Et sted ingen andre får slippe inn, og hvor den virkelige verden og menneskene i den holdes på god avstand. Der mange har en tendens til å drikke eller ruse seg for å flykte fra hverdagen, flykter jeg inn i meg selv - hvor dypdykk i refleksjon gjennom musikk, skriving og maling er min sjelelige terapi.

Frivillig ensomhet - et helende univers i seg selv. Dette er mitt ultimate fristed. Langt vekk fra en på mange måter kynisk og brutal virkelighet.

Ikke minst har jeg innsett viktigheten av å ikke gå på akkord med seg selv for å skulle tilfredsstille andre, noe jeg mener flere, for sin egen del, også burde være betydelig mer oppmerksom på. Det å urokkelig tørre å være seg selv 100% i en verden som gjerne forsøker å omforme deg til noen annen, er etter min mening en av de største bragder. Spesielt i dagens samfunn hvor folk flest er lidenskapelig opptatt av å mene så mangt om så mange, og hvor fordommer blomstrer i all sin frodighet.

Vær alltid en førsteklasses utgave av deg, ikke en annenrangs utgave av noen andre. Tenk selv, lev selvstendig. Vær den du er - ikke din idè om hva du tror er andres idèer om hvordan du skal være. Og ikke minst; bær ditt genuine selv med stolthet.

Aksepter ingen andres definisjon av deg og ditt liv, men definer deg selv. Aldri tillat deg å endre din unikhet for å skulle kunne bli akseptert og likt av andre, eller for å passe inn i andres mal. Skal man til enhver tid tilpasse seg hver enkelt av andre menneskers personlige preferanser, vil man med tiden dømmes til en unødvendig slitsom tilværelse hvor et utall ulike falske personligheter oppvakt må sjongleres, hvorav samtlige frarøver deg din rett til å føle deg vel i eget skinn og sinn. Vær tro mot din identitet, og de rette menneskene vil respektere og sette pris på den virkelige deg, hvilket etter min mening oppleves så mye mer betydningsfullt enn å skulle håve inn anerkjennelse for noe uekte og oppkonstruert.

Så lenge man har gode intensjoner og gjør sitt som et medmenneske, burde det være revnende likegyldig for andre enn deg selv hvem du er eller ønsker å være.

Omgi deg med mennesker som gjør deg godt, som nærer deg og setter pris på deg. Ekskluder de som fungerer motsatt. Livet er for kort til å kaste det bort på noen som ikke aksepterer og verdsetter deg for den du er. Med nærmere 7 milliarder av oss her på jorden burde det være nok av mennesker av eget kaliber å velge å omgi seg med, fremfor å forsøke å endre på de man finner ulik seg selv. Vi er alle forskjellige, og godt er det. - Og det skal være rom for hver og en av oss.

Noe annet som for meg er svært dyrebart, er evnen til å gi faen. Det å ikke være avhengig av at andre skal like deg for at du skal kunne ha det bra med deg selv. Det å ha mot til å ytre sine egne genuine ­­meninger og synspunkter selv om man måtte være alene om dem, og å usensurert vise seg i sine ekte farger uten redsel for eller evne til å bry seg om noen skulle mislike deg for det. Jeg personlig gir en særdeles fin faen i om noen skulle se rart på meg fordi jeg ikke streber etter å passe inn i den såkalte "normalen". Jeg har simpelthen ikke det behovet for at folk skal like meg. Jeg hverken ønsker eller er interessert i å sammenligne meg selv med eller konkurrere med andre. For meg er det aller viktigste å være tro mot meg selv, og ikke legge lokk på den jeg er. Bare slik kan jeg være lykkelig. Jeg aksepterer og respekterer meg selv akkurat slik jeg er - like fullt mine svakheter som styrker - og omfavner min menneskelighet, noe som gir en verdifull form for livskvalitet. - Gjør deg selv samme tjeneste.

Det sies at frihet er en type sinnstilstand, hvilket etter min mening er helt korrekt.

Human race - a virus with shoes

Menneskeheten. - Fullstendig klar over at jeg selv er en del av arten, er mennesker noe jeg i stor grad misliker. Selvfølgelig finnes det unntak, mennesker jeg personlig verdsetter og finner glede i - med gode verdifundament og evne til kritisk og selvstendig tenkning - men det store bildet tatt i betraktning er disse særdeles få. Misforstå meg for all del ikke, alle menneskeliv er like mye verdt - intelligente eller ei, det både anerkjenner og respekterer jeg. Vi er alle forskjellige. Jeg har simpelthen problemer med å akseptere det jeg anser som en epidemisk ødeleggende mentalitet blant så altfor mange av oss. Eller rettere sagt; jeg nekter å akseptere. - Ignoransen. Menneskers manglende refleksjonsevne- og vilje. Likegyldigheten.

Innforstått med at mine synspunkter tildels kvalifiserer meg som en misantrop, liker jeg personlig ikke begrepet i seg selv. Mest på grunn av den "hatende" delen av det. Hat er en følelse jeg ikke ønsker å bære med meg, ei heller tillater meg selv å føle på samme hvordan omstendighetene måtte være - en følelse jeg anser som ren gift for egen sjel og sinn.

Sinne? Ja, jeg skal faktisk innrømme at sinne tidvis i stor grad regjerer følelseslivet mitt, som en direkte konsekvens av min frustrasjon og oppgitthet over menneskeheten og dens regelrette dumskap. Sinne, men ikke hat. Jeg hater ikke mennesker, jeg mer anser selve rasen som patetisk. Hvorfor? Primært grunnet menneskers behov for og evne til å bevisst utføre ondskapsfulle handlinger, menneskers egoistiske og ødeleggende levemåte og interesse av å anse seg selv som overlegen andre individer. - Derfor liker jeg best dyr. Dyrene innehar ikke denne graden av bevisst kynisk handlingsmønster.

Og nei, dette handler ikke om å indirekte sette meg selv og min egen person på en pidestall, tvert imot. Man må ikke nødvendigvis se på seg selv som bedre enn noe for å avsky det - det handler simpelthen om å også se svakheter hos seg selv. Jeg er jo også et menneske, men jeg innser og innrømmer likefullt at jeg langt ifra er fullkommen med mine mange feil og mangler. Dèt er dessuten noe av hva jeg ellers misliker ved mennesker; selvforherligelse, - også fordi jeg finner dem forferdelig adekvate. Jeg føler rett og slett ikke at strebenen etter og normalitet i praksis er med å bidra til dypere og tilstrekkelig selvbevissthet. Jeg merker jeg fordømmer saueflokkmentaliteten og trangen til å "passe inn" - redselen for å stikke seg ut i mengden.

Jeg observerer mennesker mye, deres interessefelt, og det meste av hva jeg erfarer at de nyter å snakke om seg imellom, er ting jeg finner forstyrrende banalt og trivielt. Platt. Tomt og meningsløst. Jeg føler som sagt intet hat, jeg føler bare ikke at de opplever virkeligheten på et slikt nivå eller i en slik sinnstilstand som gjør at jeg klarer å respektere eller sette pris på dem. Derfor velger jeg å eksistere separat, store deler av tiden, i mitt eget univers av musikk, filosofering, lesing, skriving, maling og trening - mine viktigste mentale næringskilder og personlige terapi.

Man kan vel kanskje si at det eksisterer et slags mørke i meg, men jeg aksepterer det. Det er en del av min mentale tilstedeværelse, og jeg ville ikke vært meg foruten.

The soul becomes dyed with the color of its thoughts

Tanker... Alle disse tankene som farer igjennom hodet. Tanker og bekymringer. Refleksjoner. Samvittighet.

Kveldene er absolutt verst. Når mørket har senket seg og rommet fylles av en øredøvende stillhet - det er da aktiviteten i hodet blusser opp med full styrke. Et fullstendig kaos av krigende tanker i alle mulige retninger. En komplett kontrast til roen som regjerer utenfor kroppen.

Jeg skulle ha gjort ditt. - Jeg skulle ha gjort datt. - Jeg gjør ikke nok. - Jeg presterer ikke godt nok. - Jeg skulle ha vært et bedre menneske...

Ingen er vi perfekte, det er sant nok - ikke har jeg noen ambisjon om å være perfekt heller. Jeg føler bare at jeg kommer til kort på så mange områder. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer for andre, for samfunnet, og for verden... Gjort en forskjell.

Det er generelt ikke alltid like lett å være menneske i dagens samfunn, spesielt ikke om man er innehaver av en tildels sensitiv sjel. Av og til kan jeg bli liggende i timevis og bare gruble over verden og menneskene i den - hvorfor de gjør som de gjør, hvorfor verden er blitt som den er blitt. All kynismen, all brutaliteten, og all urettferdigheten. Det er så mye som gjør meg så grenseløst vondt å tenke på. All unødvendig lidelse blant mennesker og dyr, enda samfunnet har utviklet seg betraktelig på så mange fronter - og likevel henger vi så inderlig etter på andre.

Den utbredte egoismen er vel kanskje det verste. Og kombinert med mangel på samvittighet og respekt for andre likeverdige individer - enda verre. Jeg tenker da primært på dyrene, som forsvarsløse lider i hopetall grunnet menneskers skamløse ego og følelsesløshet. Den evinnelige likegyldigheten. Det hele er så meningsløst. Bare tanken på alt dette slår meg tidvis fullstendig ut mentalt. Jeg slutter å fungere, og tårene strømmer på. Som nå. Jeg får ikke sove. Selv om jeg, sliten til sinns, sårt har behov for en pause fra verden, er det likevel umulig å falle til ro når tankene og følelsene spinner rundt på høygir, i en evig ond sirkel.