mandag 17. desember 2012

Christmas is not a time nor a season, but a state of mind

Så stod julen på dørterskelen igjen. Rundt om i verden sitter mange barn og unge med sommerfugler i magen og venter i spenning på den store dagen - og i mange tilfeller er det gjerne de store og dyre pakkene under juletreet man ser frem til med aller størst begeistring. Barna gleder seg, mens foreldrene river seg i håret og uttrykker sin misnøye over hvor dyrt alt har blitt.

For det er ikke til å feie under teppet at julegavene har en tendens til å bli dyrere og dyrere for hvert år som går. Og i takt med forventningene og kravstorheten blant oss som stadig vokser, øker også frustrasjonen over hvor dyrt det er blitt å feire jul. Den genuine givergleden er i mange tilfeller for lengst død og begravet, og skulle man komme i fare for å nevne at man har planer om å gi bort hjemmelagede gaver til jul, blir man nærmest ansett som spedalsk. Slik det fungerer i dag er det ofte ikke "bra nok" å bli gitt noe egenlaget, til tross for den tid og energi giveren med omtanke har lagt ned i å skape noe unikt, til akkurat deg. Det skal helst være mest mulig effektivt å gjøre unna julegavehandelen, og å kaste rundt seg mest mulig penger er gjerne det som er blitt normen. Lenge leve materialismen.

Men så har vi jo også de som, av ulike årsaker, kanskje ikke har all verden med penger. De som må jobbe hardt for å i det hele tatt få endene til å møtes, men likevel ikke har råd til å gi noe til sine barn og sine kjære - samme hvor mye de skulle ønske de kunne. Slike skjebner finnes det dessverre mange av der ute, og det er viktig å ha i bakhodet at julen ikke nødvendigvis er utelukkende positiv for alle. Mange barn er redde i julen, grunnet urolige og utrygge forhold i hjemmet. Mange er syke. Mange er alene. Mange har ikke tak over hodet, og vandrer ensomme ute på gaten. Mange får ikke engang mat på julaften. - Vi som er så priviligerte at vi kan ta en noenlunde stabil hverdag for gitt er heldige. Forferdelig heldige! Derfor ønsker jeg å oppfordre deg i tiden fremover til å åpne øynene og se litt ekstra til de som trenger å bli sett, og utvise litt ekstra oppmerksomhet overfor dine medmennesker. Gjør ditt for å bidra til å beskytte barn som trenger beskyttelse, og vie litt av din tid til å berike en ensom sjel. Gi en oppmuntring til noen du vet har behov for det, og til de som kanskje ikke har det så greit. Det koster så lite.

Julen er dessverre også for mange knyttet til døden. Det kan se ut til at det er flere mennesker som dør i julen enn ellers - mange av egen vilje. Jeg har selv mistet en av mine aller nærmeste til en slik skjebne, og går derfor med noe blandede følelser julen i møte. Det å miste noen gjør vondt. Det smerter dypt i sjelen, og etterlater et enormt tomrom det er vanskelig å fylle. Til alle dere andre der ute som har mistet noen dere hadde kjær, vil jeg gjerne si at mine varmeste tanker og medfølelse er hos dere, alle som èn. Det er lov å sørge litt i julen, og det er lov å savne de som har gått bort. Bare husk å verdsette de gode minnene, og ha fokus på å la disse få leve videre til glede for deg som er etterlatt. De vi har mistet skal minnes, og vil alltid være en del av oss uansett hva.

I mitt hode handler ikke julen om penger, dyre gaver og fråtsing i mat. Julen handler for meg mer om å kunne tillate seg selv å lene seg tilbake og senke skuldrene, finne indre ro, leve i nuet, og ta seg ekstra god tid til å nyte den særegne julemagien. Vise ekstra omtanke for og tilbringe tid med de man er glad i - simpelthen feire det vi er så heldige å ha. For meg er julen en tid for ettertanke, nestekjærlighet, fellesskap og omsorg - tross alt er faktisk dèt de beste gaver man kan gi samme hvor klisjè det måtte høres ut.

Når det er sagt, vil jeg avslutte med å ønske alle sammen
en riktig fin førjulstid, og en gledelig høytid. 

Måtte dere alle få en fredelig og riktig god jul.


torsdag 15. november 2012

Look deep into nature and you will see; the world isn't just black and white


Ignoranse. Arroganse. - Kanskje den mest forstyrrende kombinasjonen jeg opplever.
Altfor mange mennesker ser kun det de vil se, og hører kun det de vil høre
- åpner sinnet kun for det de selv har evne til å forstå.
Alt annet fordømmes.


Hvorfor er så mange uvillige til å åpne øynene for virkeligheten,
en verden bestående av et bredere nyansespekter enn utelukkende svart/hvitt
- en verden i farger?

Livet er ikke enten/eller. Det er komplisert.

tirsdag 14. august 2012

The stars are the street lights of eternity


Natten... Alle kroppens muskler gir nærmest konsekvent slipp på spenningen bare jeg smaker på ordet.

Natten er min desiderte favoritt av alle døgnets tider.
Det å bare kunne lene seg langsomt tilbake mens mørket senker seg,
lukke øynene og trekke pusten dypt mens man nyter stillheten, og ensomheten.

Etter midnatt kan det føles som om tiden nærmest stopper opp og står stille. Helt stille.
Intet stress, intet mas - bare absolutt fred, ro, og stillhet. Frihet.
Den upriselige følelsen av å få styre skuta helt på egenhånd, uten noen form for forstyrrende elementer utenifra.

Jeg omfavner den svarte natten, tar ofte med meg penn og skriveblokk
og rigger meg til i hjørnet av vinduet. Med månen som eneste lyskilde,
tillater jeg meg å bare nyte og grundig absorbere alle sanseinntrykk,
mens jeg skuer lengtende ut av vinduet og opp mot himmelen
- ut mot den uutgrunnelige evigheten.


mandag 13. august 2012

Thinking can be the greatest torture in the world


Noen ganger undrer jeg meg over om nøkkelen til et lykkelig liv
rett og slett er gjennomtrengende naivitet...


... og fraværende evne til å reflektere.

lørdag 11. august 2012

It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society


Det er ingen hemmelighet at livet består av både medgang og motgang for oss alle sammen, og at de motbakker man av og til møter på kan bli litt for tunge å håndtere, og tidvis litt for lange...

Personlig er jeg nå inne i en periode av livet hvor mitt aller største ønske faktisk er å forlate alt av hus og hjem, destruere og kaste alle mine eiendeler og ellers alt som kan knyttes direkte til mitt vedkommende. Kvitte meg med alt av materielle ting, da spesielt PC og mobiltelefon med den hensikt å kunne forbli fullstendig utilgjengelig for omverdenen. Barbere av meg alt håret på hodet, slette alle mulige spor og minner etter meg selv og bare flytte langt, langt vekk - som om jeg aldri noen gang hadde eksistert. Langt vekk fra Norge, langt vekk fra by og bråk, langt vekk fra asfaltveier og fabrikker, langt vekk fra mennesker og det overfladiske robotsamfunnet vi lever i, og ut i villmarken - ut i det fri. Bare starte helt på nytt, et helt nytt liv med blanke ark, og et helt fritt utgangspunkt. Stå med nakne føtter på bar bakke med kun mine egne hender og naturen alene som hjelpemiddel. Rett og slett bare leve i ett med vår Moder Jord, i harmoni med meg selv og alle naturens likeverdige og verdifulle arter.

Tenk så deilig? - slippe å være avhengig av noe som helst, noen som helst, og bare leve et liv i absolutt frihet? Ingen som stiller noen som helst forventninger og krav til deg, ingen som dømmer deg eller mener noe om deg. Ingen som misforstår deg, ingen som har mulighet til å bry seg med hva du gjør. Jeg plages av en så sterk følelse av å ikke passe inn, jeg føler rett og slett at jeg ikke hører hjemme her. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke her jeg vil være.

Jeg sliter helt enkelt med å finne en mening med livet, en mening med meg - en mening med Wanja? Hvorfor er akkurat jeg blitt satt til verden når det hverken gir meg eller andre noe som helst? Jeg har virkelig ikke lenger noe ønske om å være en del av dette her - jeg er så inderlig lei samfunnet, mennesker generelt og ellers alt som følger med oss. Mesteparten av tiden føler jeg meg faktisk mest som en fugl i bur. Alt jeg gjør er å lengte etter å komme meg ut av fangenskapet, få spre vingene mine i frihet og fly min vei, langt vekk - men jeg har ikke mulighet...


Livet er ikke for meg hva jeg nå er en del av - livet for meg er noe langt større, mektigere og meningsfullt, hvilket må oppsøkes fjernt vekk herfra, og oppleves i en helt annen sinnstilstand enn hva som regjerer hos majoriteten. Livet for meg handler om å tillate seg å gå inn i seg selv som menneske og ytterligere i dybden av det eksistensielle, fremfor å utelukkende ligge å vake uvitende i overflaten av materien, uten evne eller vilje til å faktisk kjenne på hva livet virkelig er i seg selv.


mandag 6. august 2012

There are too many people, and too few human beings


Enkelte dager slår det innover meg - jeg vil bare vekk herfra. 

Livet kan være så komplisert, og til tider oppleves så vanskelig. Mennesker kan opptre så grenseløst samvittighetsløst, brutalt egoistisk, og noen ganger føler jeg at jeg bare ikke orker mer, jeg vil ikke mer. Hjertet synker ned i bunnen av magen som en tung klump, og jeg evner ikke lenger se for meg hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom en eneste dag til i denne følelseskalde og forvirrede verdenen vi lever i.

I en perfekt verden, ville det ikke finnes onde mennesker. Det ville ikke eksistert ondskap eller likegyldighet, og vi mennesker ville alle innehatt en betydelig dyperegående forståelse, genuin omsorg og omtanke for hverandre. Vi ville simpelthen i større grad opptrådt med ektefølt empati, som ekte sympatiske medmennesker, med åpne øyne for verdien i alle levende vesener.

Ja, noen dager ønsker man faktisk bare å lukke øynene og forsvinne herfra - men heldigvis oppstår det også små lyspunkt som gjør det verdt å kjempe videre likevel. For min del handler det ofte om å finne de små, betydningsfulle øyeblikkene i hverdagen som for en liten stund kan gi meg tilbake troen på en bedre verden, det gode i mennesket - og videre forsøke å fokusere utelukkende på de tingene som på mirakuløst vis evner å holde meg gående. Det i seg selv kan være nok til at jeg i det hele tatt orker stå opp av sengen om morgenen, og møte atter en dag i en ufullkommen verden der mennesker i mange tilfeller har mistet seg selv, og evnen til å ivareta hverandre.


mandag 16. juli 2012

The most courageous act is still to think for yourself. Aloud


Follow the path of the unsafe,
independent thinker.


Expose your ideas to the danger of controversy.


Speak your mind and fear less the label of 'crackpot'
than the stigma of conformity.



søndag 15. juli 2012

Never forget; only dead fish swim with the stream


There comes a time when you have to stand up and shout:
This is me damn it! I look the way I look, think the way I think,
feel the way I feel, love the way I love. I am a whole complex package. 
Take me... or leave me. Accept me - or walk away.


Do not try to make me feel like less of a person
just because I don't fit your idea of who I should be,
and don't try to change me to fit your mold.


If I need to change, I alone will make that decision.
When you are strong enough to love yourself 100%, good and bad
- you will be amazed at the opportunities that life presents you.


You just have to do your own thing, no matter what anyone says.
It's your life.


torsdag 12. juli 2012

Don’t ask what the world needs


Ask what makes you come alive,
and go do it.


Because what the world needs
is people who have come alive.